Leaderboard

I vinterhalvåret pusler eg litt med modellbygging. Den eg har på beddingen er ein galeas bygget i Hardanger år 1896. Den blir bygget i målestokk 1:30 . Eg lager delene sjøl og bestreber meg på å få alt i rett størrelse sånn at det blir fin harmoni i fartøyet. Det finnes så å sei ikkje spiker eller stift i den, kun ein og annen der bolthode skal synes. Hudplank, dekksplank, skansekledning, panel og listverk på dekkshus er festet med lim og trenagler, naglene ca 4600 i talet er smidd til med kniv, ein liten kniv min far ein gang i tiden laget til meg. Nå er eg kommet så langt at eg holder på med rigging. Er ferdig med stående rigg og i gang med løpende rigg. Alle blokker ser ut som dei skal og det er ca 120 stk. i talet. Dei blir festet med krok eller sjakkel, mykje så smått at det blir laget under lupe. Ellers så gjenstår det å sy seil og lage to lettbåter, så eg har jobb både denne vinteren og den neste. Skal legge ut eit bilde når den er ferdig.

Et lite reisebrev fra VM i PRS med 22LR. Vi er to stk som har reist ned "for å prøve", 22LR er stort i resten av verden, men her hjemme er det (fremdeles) mulig å skyte mye og langt med grovkaliber/sentertent, og vi har ikke hatt samme behov - tror jeg er årsaken. Alle andre land har lag, laguttak, folk som har holdt på med dette lenge - og som skjønner 22LR Disse linkene følger stevnet, og beskriver mye av det som skjer. (1) Facebook (1) Facebook 1st WORLD CHAMPIONSHIP PRECISION RIFLE 22LR - A.P.D. Tiro a Volo Piancardato (tavpiancardato.com) Vi brukte lang tid fra VM ble annonsert, til å bestemme oss. "kommer det noen, "blir det en greie", osv. Men så fikk vi snakket med Marcus Olsson under Viking Trail, og etter det var det "GO". Saueren ble prøvd, men egentlig funnet "ikke bra nok" - vi skulle ikke "bare prøve PRS", vi skulle til VM, så noe måtte bygges - og med svært god service fra Vision & Design og Rafdal Våpen (ny pipe på ei uke, inkl postgang!) Fikk vi nytt liv i en ny, men ikke laget for formålet Bergara B14. Denne rifla er faktisk, etter å ha sett folk skyte her i tre dager, og sett på rifler - det fins rifler som SER kulere ut - men stort mer optimalt for PRS enn dette er det ikke mye, om noe som er. Kan ikke klage på utstyret. Alle ferier starter med danskeferja? Jeg prøvde å gjøre det hele så spiselig som mulig for den ikke-skytende delen av familien, og fant et veldig bra sted. Det så bra ut på nettet, og var enda bedre. Hus på en topp, 360 utsikt, oliventrær, basseng, hane som galer om morran, soloppgang og solnedgang. Umbria kalles jo "fattigmanns Toscana", så vi ble ikke flådd heller. Flådd ble vi på ammo. 200m med 22LR, så må ammoen være på topp, og det jeg fant hjemme som gikk best var R100. Den er dyr, men hjemme, ikke SÅ dyr. Imidlertid er italienerne strenge på ammo, så vi måtte kjøpe mesteparten her, til 0.50 Euro per smell... 5000 kroner i ammo - for å skyte et 22-stevne... Den så jeg ikke komme for å si det sånn. Vi testa jo hjemme, nokså mye, på alle hold, og alle oppnåelige temperaturer. Men ikke 32 grader. Det burde vi... Denne går i ett hull på 50m, og på en litt stor mobiltelefon på 200m Treningsdag. PRS er jo skyting fra ulike stillinger på ulike hold. Holdene i VM er 45-200m, og typisk 2-5 mål, og like mange stillinger, på 90s. Målstørrelsen er 0.4-0.8mrad. vi ser 2cm mål på 50m, 6cm på 100m, og 12 på 200m. På en italiens ås, i sol og termikk, vind fra alle kanter. Eksempel på en øvelse (det er 18 øvelser, 9 hver dag, man skyter annenhver dag) Jeg skjøt faktisk fullt på denne - så gikk det nedover) Litt av det svenske laget. Noe av det som skiller sentertent og 22PRS er presisjonen du reelt sett har. målene er ca like store, men de gruppene du kan skyte er typisk 4 ganger så store med 22LR. 15mm på 100m er typisk/ lett å oppnå med 6BR, og du klarer 7mm om du går inn for det. Med 22 er 30mm omtrent det beste du kan håpe på. Klarer du 10cm på 200m bør du smile, selv om vi har sett 60mm... Så på mange måter er skytterene "bedre" enn utstyret - mens med sentertent er det motsatt, med god margin. Utsikt over deler av konkurranseområdet Norsk juniorskytter in action Amerikansk Juniorskytter in action. Meget god 13-åring her. Men neppe vedlig mye bedre enn gode DFS-13-åringer. Men med et større apparat, og mer teknisk kunnskap bak seg. Vi ser at noen har bedre presisjon enn andre, og bedre enn oss (det er jeg ikke vant til) tunere er en ting, pusserutiner, og "svart magi", 22LR er "science". I Italia er ikke maten på banen pølser og vafler nei... Og ingen Italiaturer er komplette uten en håndfull katedraler og trange gater... K

Ser reisebrev har vore etterspurd. For ein vestlending var det stort å endeleg debutere på råbukk i Polen. Zielena Gora. Dei siste vekene før avreise vart det noko trening på skyting med skytestokk. Rifla vart utstyrt med nye Zeiss V8 1.8-14x50 , og eg fann godfølelsen tvert. To kveldar før avreise var rifla 100% klar, og Norma Bondstrike gjekk som ein laser. Og viktigast av alt, same treffpunkt med og utan dempar. Enkelte jaktklubbar godtek dempar, medan andre ikkje gjer det. Då er det greitt å vite at treffpunktet er identisk. Hurtigfeste er også topp, då kan ein klikke den på ved behov og i rett situasjon. Eit skot utan dempar, og to med dempar. Absolutt godkjend. Tikkaen med 62cm pipe leverer god presisjon. Presis og effektiv. Ankomsten i Polen var varm, og det var ei "Toscansk" stemning på den flotte vingården vi budde. 40 varme og vindruer. Fint var det. Sitte i skyggen og vente på første kveldsøkt. Første kvelden gjekk eg og guiden langs ein åkerkant i enden av ein skogsveg då vi plutselig såg bevegelse rundt 200m unna. Vi sneik inn 40 meter og fekk opp skytestokken. RF'n lyste 158m , og eg tok 4 klikk på ASV, prikken ligg stødig på bogen, venter berre på full breiside Der skjer det, eit dempa smell, etterfulgt av eit klask. Min første råbukk vart ein "killer" ein godt vaksen bukk med berre stenger. Første bukken. Fint augeblikk i den lune Polske kvelden. Men kvelden var endå ung. Og vi var der for å jakte. Guiden forstod ganske kjapt at first buck ikkje betydde first hunt. So eg fekk gå aleine. Eg fann ein bukk på eit gjengrodd jorde, den var der med to geiter. Utfordringa var både vind og mangel på skjul. Det var ca 400m fram til bukken. Og det føltes som ei evigheit før eg endeleg var innpå 113meter, ifølge Zeiss. Fekk opp skytestokken og fann bukken. Geita var synleg og presenterte seg villig, bukken virka skeptisk og hadde feil vinkel eller ureint siktebilde. Virka som ei evigheit der og då. Då tok eg opp lokkefløyta som ein kollega av meg har laga, gav to støt. Og der reagerte bukken, et par byks og haldet var no ca 100m , men framleis gras i siktet. Men so skulle han endeleg gje full breiside. Og då gjekk ei Bondstrike i 6,5 Creedmoor gjennom den Polske kveldslufta og inn i ein liten men vakker sekstaggar. Min første sekstaggar. Kvelden vart avslutta med god lokal raudvin og tradisjonell polsk kveldsmat. Neste morgon var eg ute igjen eg og guiden fann ein lovande bukk, men den var typen "ghost" og berre fordufta. Vi skjønte ingenting. Vinden var god og avstanden stor. Men borte vekk var han. Etter nokre timar med vekslande lokking og gåing langs skogsvegar ser eg ei geit i eit skogholt. Det må være bukk der også. So eg fiska fram kontaktfløyta til Clausen og gav nokre pip. Der kom geita dansande, og rett bak kom ein bjeffande kar. Guiden stod rett bak meg kviskra at det var ein meget spesiell bukk, ein skikkeleg gammal krigar. Haldet var rett over 100m, og bukken datt rett ned. Min tredje bukk, spesiell. Då vi gjekk tilbake til bilen oppdaga eg ein veldig stor bukk, med solid gevir, men bakgrunnen var av den kinkige sorten, so vi avtalte å prøve å finne han på kveldsøkta. Utpå kvelden fann vi fleire bukkar, men no ville eg ha ein med litt størrelse og gjekk difor frå fleire fine situasjonar utan å skyte. Noko guiden hadde full forståelse for. Men so, ein rev kom travande i ein åkerkant, smattelydar fekk han til å stoppe i nokre sekund. Rev er alltid skytbart. Haldet var 117meter. Bondstriken i 6,5 Creedmoor traff perfekt på smalaste punktet på den vakre unge raudreven. Som slått av lynet. Etter ein liten pause ved reven sa guiden at det var ca halvtime att av jaktlyset. So vi sette kursen innover til eit område dei hadde sett ein fin bukk tidlegare. Og etter å ha kikra ei stund finn vi ei geit. Før vi får tenkt meir kjem bukken vaggande frå venstre flanke. Eg ser at han er grovare enn eg har sett før. Og riggar opp viperflexen, minutt føles som kvarter, vil ha breiside, haldet var 120 meter og bukken låg i smellet. Ein kjempefin sekstaggar med korte, men tjukke fine stenger. Etter eit glas raudvin var det lett å sovne etter ein so fin dag. Neste morgon var litt som dei første, mykje kikkertbruk, mykje dyr , og jakta på ein fin situasjon. Det begynte å verte ei vane, finne geit, sjå etter bukk. Det same skjedde denne morningen. Oppdagar to geiter , og finn bukken på ein kolle på god avstand. Utfordringa var vinden og den eine geita. So eg måtte berre gamble, so eg smaug meg nærare og nærare med mål om å støkke geita til mi venstre side og håpe at bukken fulgte etter rett geit. Og den planen lukkast til fulle, på 121 m hald datt han i smellen. Sekstaggaren var ein vakker skapning, omgivelsane var strøkne. Ein fin situasjon. Det vart ikkje meir på morgonøkta, og kveldsøkta var prega av myke små og vanlege bukkar som eg valde å avstå frå. Eg ville ha litt is i magen og ikkje forhaste meg. Turen var jo allereie ein stor suksess. Lokking vart prøvd, og heilt på tampen kom ein rev og berga statistikken. Rev nr 2 var eit faktum. Hengslete og lur. So kom mørket, og etterlengta søvn før siste dagen. Siste morgon i Polen stod for tur. Og eg fekk ein super morgon. Etter noko kikring fann vi ei geit. Og i då er det som regel ein bukk i nærleiken. To støt i lokkefløyta fekk geita til å sprette mot meg og guiden. Og opp av graset steig bukken. Han kom innpå 107 meter, full breiside, kom deretter inn på 94meter, stilte seg fint igjen. Og etter noko vurderingar, braut skotet den kjølige morgonstemninga. Bondstriken slo som lynet igjen. Og for ein stilig bukk, fyttirakkern! Ein pen sjutaggar vart finalebukken på mitt polske eventyr. Men alle eventyr må og skal avsluttast med ein rev. Og vi hadde eigentleg gitt oss med lokkinga då ein mikkel kom ut i enden av ein maisåker. Han såg ikkje stor ut på den avstanden. Guiden gav meg eit skråblikk , mumla : "fucking norwegian sniper" med sneipen i munnen. Zeiss sa 193m , eg justerte 5 klikk på ASV, fann stabilt anlegg på skytestokken og finaleskotet gjekk. Ei veke med gode opplevingar, seks råbukkar og tre revar. 9 tomhylser i bagasjen. Norma Bondstrike la samtlege ned i smellen, også reine bogskot. Ein tur der alt gjekk på skinner. Rett og slett.

Julen kom tidlig i år. Etter nesten 3 måneders venting kom endelig dobbeltrifla i .450-400 Express hjem til meg for et par uker siden. Det begynte på hjortejakt med en god venn. Vi bodde på hytta på vestlandet og fikk samme helgen skutt hjort med hver vår dobbeltrifle, han med en Chapuis og jeg en gammel Fraser i .375 Flanged 2½” bygget i Edinburgh i 1893. Fraser .375 Det ble selvsagt diskutert våpen, vi var begge på utkikk etter noe gammelt og småkalibret til småvilt og evt rådyr. På en auksjon i England dukket det opp en nydelig gammel sidelås fra Lyon&Lyon i .450-400 Express, og jeg sporet litt av fra enkeltskudder til småvilt og fikk fryktelig lyst på ny dobbeltrifle. Ikke at det er noe galt med Fraseren, den er et smykke somgår bra og dessuten passer meg bra. Men dere vet vel hvordan det kan være… Enden på visa var at jeg i et svakt øyeblikk la inn et lavt skambud og tenkte at hvis dette går inn er det i alle fall meningen at jeg skal ha denne rifla. Og sånn gikk det… Dermed måtte jeg ha litt greier. Rifla er som sagt i .450-400 Express (3 ¼” hylselengde). Den er laget rundt 1896 og dermed er det ikke en Nitro Express vi snakker om. Nitroversjonen kom få år senere og var ladet med en 400gr kule og opp til 60gr korditt, noe som gav kula en utgangshastighet oppgitt til 2150 fot pr sek. Men denne rifla er i det som nå kalles .450-400 Black Powder Express. Opprinnelig ladning var 110gr svartkrutt med en 230gr papirviklet kule i ca 2000 fps. Senere ble kulevekten økt til 270gr med samme kruttmengde, og på slutten ble patronen også ladet med 45 gr korditt og opptil 316gr kuler (”nitro for black”-ladning). Rifla er ikke merket med kulevekt/ladning den er regulert for, men siden den ble laget helt på slutten av svartkruttperioden satset jeg på at den ville regulere med 270gr eller tyngre kule. Jeg ante ikke hvilken kulediameter som ville passe heller. I svartkruttperioden var det ikke helt standardiserte mål på ting og etter å ha forsket litt fant jeg ut at en amerikaner som hadde målt en del rifler fra perioden hadde funnet løpsdiameter fra .406 til .412, men at de fleste hadde vært på ca .408. Jeg hadde selvsagt ikke tid til å vente 3 mnd til rifla var i hende før jeg bestilte støptenger, det er ca 10 ukers leveringstid fra amerikanske Accurate Molds. Disse lager støpetenger av utrolig kvalitet, og jeg bestilte etter mye spekulering to tenger som skulle gi ca 270 og 305gr kulevekt med hjulvektbly. Begge skulle gi en diameter på .410. Jeg valgte former med en stor flat nese for å sikre god effekt på jakt. Støpetengene kom en uke eller to før rifla og så riktig bra ut. Med en legering som gir hardhet på ca 22 brinell stemte vekt og diameter bra med det jeg hadde bestilt. Men hva passer i rifla? Det ville vise seg… Hylser og dier til denne patronen er ikke noe man finner på det lokale samvirkelaget. Hornady har laget hylser, men sluttet for noen år siden. De er fremdeles å oppdrive enkelte steder i USA, men de krever eksporttillatelse for å sende hylser ut av landet, og det rimeligste jeg fant var 500 dollar for tillatelsen, i tillegg til at hylsene ikke akkurat var gratis. Til slutt fant jeg Bertram hylser og diesett fra C4H i en forretning i Australia, og etter laaang ventetid og litt krangling med tolluvesenet lå det hundre hylser og diesett i postkassen. Bertram har litt frynsete rykte i forhold til Hornady når det gjelder kvalitet, men jeg tenkte at siden dette er en lavtrykks svartkruttpatron må de vel holde en stund. Tiden vil vise. Og til slutt kom rifla. Den er nydelig. Det er en sidelås som har stempler fra Birmingham, vet ikke hvem som egentlig har laget den. Lyon&Lyon var et firma i Calcutta som kjøpte våpen og annet utstyr fra England og solgte det i sitt navn i India. Firmaet ble startet av James Lyon i 1895. Han jobbet for Purdey noen år før han flyttet til India og rifla har ”Lyon&Lyon, London&Calcutta. James Lyon, late of James Purdey” inngravert i gull foran baksiktet. (bilder fra auksjonsfirmaet, bedre enn det jeg får til...) Stokken er sannsynligvis ikke original, men den som evt har byttet den en gang for lenge siden har visst hva han holdt på med. Steinhard og glatt rød bakkappe, som seg hør og bør. Løpene er nok blånert opp, er som nye. Innvendig ser de riktig bra ut (har ikke hatt noe optisk instrument inni for å se bedre). Ellers har den dolls head med 3rd bite, sideclips, utvendige cocking indicators, ejektorer og vakker gravyre. Tight og fin. (Beklager at det er et par utenlandske uttrykk her, det går mest i britisk/amerikansk litteratur, orker ikke finne på oversettelser). Siktene er vanlig åpent v-skur bak, med to oppslagssikter for 200 og 300 yards. Forsiktet er et ørlite perlekorn og et flip-up ”moonsight”, altså et større korn med elfenbensinnlegg. Dette er bøyd og mangler innlegget, får prøve å rette det og legge inn en bit vortegristann. Tok en avstøpning av kammer og bakre del av løp. Ser ut til at innvendig diameter er ca .411, men det er litt vanskelig å måle helt nøyaktig siden de har 7 bommer. Kamrene er romme i forhold til nye hylser og dier (som nok er laget til .450-400 Nitro Exp standard). Kulene viste seg å bli .4105-.411 med en legering på 22 brinell hardhet. Med et lag klar pulverlakk blir de ca .415. Tenker å prøve med usizede kuler, har ikke fått tak i passende kulesizer ennå. Friflukten blir litt lang når man setter kulene til krymperillen. Normalt blir det vel best resultater med blykuler nå friflukten er minimal, men da blir det lite kulehold med de kulene jeg har. Får eksperimentere litt hvis ikke resultatene blir som ønsket. (6,5x55 til høyre som sammenligning) Går nok litt tid før jeg får testet på banen, jobb, jakt og korte, mørke dager begrenser mulighetene. Men har i alle fall ladet opp noen testladninger. Svartkrutt er ikke aktuelt med det første, det blir røyksvakt. For å få skikkelig forbrenning med lavt trykk i de store hylsene må man bruke hurtige krutt og fylle hylsen med et eller annet. Den mest anerkjente oppskriften er 40% av svartkruttmengden med H4198. Før nevnte venn har en Alexander Henry fallblokk i .450 Exp og vi fant at VV N120 gir samme resultater som oppgis for H4198. Disse ladningene gir lavere trykk enn svartkruttladninger, og jevn og fin trykkoppbygging så lenge man bruker filler. Ihht en trykktest av Sherman Bell i ”Double Gun Journal” er de beste fyllmaterialene dacron og kapok (fiber putefyll). Hylsen skal fylles skikkelig med dette fibermaterialet, ikke bare en liten dott. Starter med 40gr N120, ca 10gr kapok og 270gr blykule. .375 Flanged 2 1/2" til venstre, .375 H&H til høyre Gleder meg til å få testet.

Etter forskjefte var det så kolben sin tur. Som med forskjeftet, så 3d printet jeg flere grep før jeg fant ut hvordan jeg ville ha det. Jeg fikk også justert inn kolbehøyden. Støpeformen ble printet i 3 deler, og limt sammen. Bildet over viser skallet fra støpet. Det ser ikke akkurat ut som på youtube. Grunnet diverse kanter/kurver/utfordringer brukte jeg spaylim rett i formen for å holde karbonen på plass. Jeg hadde også spraysparkel i formen for å glatte den ut. Begge deler kommer jeg til å slutte med i videre arbeid. Dette dårlige utgangspunktet ville forfølge meg resten av prosjektet, rent estetisk sett. Uansett, på dette tidspunktet visste jeg ikke det, så fortsatte med godt mot. Flenser i skallene ble støpt inn, for å ha noe å lime imot. Jeg fylte opp tomrommet med divinycell og brukte et karbonrør til skruen som går igjennom kolben. Med alt av innmat på plass, ga jeg baskylen en siste bedding. Jeg passet på at det kun er kontakt mellom flater, for å redusere risikoen for sprekk i kolben under skyting. Så pusset jeg ned med #400 våtslipepapir og sprayet med samme billige klarlakk: Satser på haglebanen til helgen, så får vi se hvordan det går. Riflebanen åpner ikke før våren her i Stavanger, så må dessverre vente litt med å få testet rifleløpet. Om noen i området har et passende jorde jeg kunne skutt på, hyl gjerne ut. Videre arbeid vil være å sjekke grepet, for å se om jeg trenger noe mer der. Mistenker at det kan bli ganske så glatt når det er vått. Chokene må åpnes og det skal komme cerakote på løpsbunten og stokken. Ettersom dette er mitt første prosjekt av denne typen, så har jeg ikke vært for detaljert i hva jeg har gjort, og hvorfor. Primært fordi jeg har prøvd meg frem. Men lover å være flinkere når jeg nå straks starter opp på neste! Jeg ser også en del potensial for å kunne gjøre ting raskere, ved å bruke CAD og 3d printer i større grad, men får teste litt først før det presenteres.

Selv om jeg vet att jaktåret går til april blir jeg alltid litt deppa i romjula av tanken på att mye av jakta nå er over. Da er tiden inne for og tenke litt tilbake på sesongen som har gått. Bilder sier jo som kjent mere en tusen ord, så here goes.. håper flere vil kaste seg på Seljakt i januar Er ikke mye lys her oppe påå denne tia, blir lange dager i teltet Men det er herlig og ta livet med ro og bare leve. Her gjøres det plass i frysern til skreien kommer(som skulle vise seg og ikke komme slik den har gjort de siste åra på innersia her) Kvalungen gjennomgår en solid makover. Sommern går i enkelt turliv under en tarp, fiske og kos Men endelig kommer 15. Juli og man kan bevæpne seg igjen Men så kommer vi til ett av årets mange høydepunkt, kvalungen er sertifisert, godkjent og jeg har endelig tid til og klatre ombord Bilde over vanker det ekstrapoeng til de som kan identifisere. Kjøtt fra vågehval er det ingenting galt med. Nå er vi kommet til august, første bildet er tatt den 9. 10. August ble det bukk på morran.. Og på kvelden, denne kjenner dere nok igjen fra første bilde 150gr fusion, 308. Dette er den minste bukken. Litt overasket over att denne løp 70m Hardangervidda, ett eventyr❤ Mine første rein, 7 dager i telt, en opplevelse som virkelig har satt spor i meg, som jeger men og som menneske. noen rever har det blitt også i år September I november fikk jeg gleden av og drive min søsters første elg på post for henne, det var stort! En flott fjordokse. Dagen etter fikk jeg fylle kvota og elgjakten var over Fikk jaggu prøvd meg på toppjakt også, langt imellom att det klaffer med fri og føre Julekveita fikk vi også iorden Så da er det bare å la julefredningen senke seg og glede seg til ett nytt år Go jul!

Her kommer mitt siste innlegg i denne tråden på en stund. Advokat har påtatt seg oppdraget og da går all min kommunikasjon dit. Jeg skulle gjerne skrevet mer, kommentarer og svar på bra innlegg og råd, men det er jo mange anonyme lesere her også...

Nylig la jeg ut et par innlegg om hvordan jeg laget en karbonfiberstokk til min Krieghoff Trumpf (Del 1 og Del 2). Sånn i ettertid har disse innleggene plaget meg. Ikke fordi det nødvendigvis var noe feil i dem, men fordi de var mangelfulle. I all hovedsak var dette et resultat av at jeg skrev dem etter at jeg var ferdig. En får da ikke med seg de små oppturene og alle nedturene som (i hvert fall jeg) en opplever når en prøver på noe selv. Dette innlegget vil jeg derfor oppdatere forløpende, mens jeg holder på, for å bedre kunne dele hva jeg tenker og hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Jeg har 2 mål med dette. Det ene er at dere som faktisk kan dette, kan komme med kommentarer og lure triks, før jeg gjør noe dumt. Det andre er, at det er et slikt innlegg jeg ville likt å lese dersom jeg vurderte å starte opp med et slikt prosjekt. Skal selvsagt nevnes at jeg har kun har laget en (1) stokk på denne måten tidligere, så er på ingen måte noen ekspert. Se derfor ikke på dette som noen fasit. Ettersom jeg bruker bloggfunksjonen her, kommer jeg til å oppdatere dette innlegget fortløpende. Slik at det til slutt vil, forhåpentligvis, ende opp som et langt innlegg, uten behov for å klikke og bla for mye. Med 2 små barn hjemme så har jeg ikke uendelig med fritid, så en trenger nok neppe å sjekke innom daglig for oppdateringer. Litt om utstyret jeg bruker: På generell basis, så kommer jeg til å gjøre dette prosjektet slik som jeg gjorde det forrige. Det vil si bruk av 3D printer og “resin infusion” (har vi et norsk ord på det?). Jeg gjør designet mitt i Fusion 360. Fusion er et gratis (for hjemmebruk) 3D tegneprogram utviklet av Autodesk. For dem som er kjent med Inventor, så er det en enkel overgang. Ettersom Fusion 360 er gratis for hjemmebruk, finnes det veldig mye informasjon på Youtube. Så for dem som ikke er så godt kjent med 3D modellering, så er det relativt enkelt å komme seg opp på et ok nivå. 3D printeren jeg bruker er for tiden en Prusa Mini. Nylig slapp Prusa nyheten om XL, som skal komme Q2-Q3, så kanskje det blir en slik med tiden. Men for tiden sitter jeg med mini’en som har et printvolum på 18cm^3. Skal også nevnes at jeg er svært fornøyd med den. Krever minimalt med “tweaking” og bare virker. Jeg printer i all hovedsak med PETG og for dette prosjektet har Clas Ohlson sitt filament god nok kvalitet. Toleransene ligger i området -0/+0.1mm på printet del, kontra modellen, litt avhengig av hvilken retning en ser på. Verdt å sjekke for dere andre om dere vil gjøre noe lignende, sånn for å ha kontroll. Arbeidsbenken min er plassert ute i garasjen. Garasjen er en typisk 1960-talls kald garasje uten strøm. Jeg kan trekke skjøteledning ut ved behov, men må passe på utetemperatur ved støping. Dette vil derfor bli gjort på gulvet i kjellerstuen nå om vinteren. Generelt kan man trygt si at jeg ikke har perfekte fasiliteter for et slikt prosjekt. Når det kommer til karbon og utstyret jeg bruker der, så er vel bortimot alt kjøpt hos Easy Composites. De har gode videoer på Youtube, svarer raskt på dumme spørsmål på e-post, og har greie priser. En vet også at de forskjellige komponentene passer sammen. Frakten kommer på litt, men ikke hinsides. Akkurat hvilke komponenter jeg kommer til å bruke, informerer jeg om underveis, siden jeg ikke vet på nåværende tidspunkt. Utgangspunktet: Utgangspunktet for dette prosjektet er en Merkel KR1 i kaliber 6.5x55. KR1 er gått ut av produksjon, som jeg egentlig synes er synd, da den for meg har det beste fra Blaser uten å bli klumpete. Jeg har i hvert fall blitt glad nok i den til å bruke litt tid på det største negative med riflen, nemlig stokken. Som en kan se på bildet, så har den svinekam, ubehagelig grep og for smalt forskjefte for min smak. Så her måtte det endinger til. Design: Før jeg startet på dette innlegget så har jeg gjort litt jobb, så tenkte å ta en liten gjennomgang av hva som er gjort før jeg begynner på veien videre. Bildene under viser status per i dag. Altså nesten ferdig 3D tegning. Må innrømme av Gunwerks sin Clymr stokk har vært til inspirasjon her. Jeg har, som jeg gjorde med drillingen, målt låskassen, tegnet inn, printet ut og sjekket at ting passer slik jeg ønsker det. Det gjelder da hvordan kommende karbon vil passe mot låskassen, løpskanal, høyden på kolbekam, pistolgrep og forskjefte. Karbonarbeid: I forkant av dette innlegget har jeg også printet ut en kopi av låskassen, for å bruke som plugg under støp. Dersom jeg kan bruke 3D print fremfor faktisk våpen, så gjør jeg oftest det, da jeg kan ødelegge delen om ønskelig. I dette tilfelle var det store parallelle sider, så for å få pluggen til å slippe karbonen, så måtte jeg ødelegge pluggen, uten at det var noe problem. Denne første biten må slipes til og jobbes litt med før den er endelig ferdig. Men når det er på plass, vil det gjøre resten av arbeidet lettere, siden jeg vet at låskassen, avtrekk og magasin vil passe og jeg slipper å knote noe mer med det. Det er i hvert fall planen. Om det blir slik, når jeg en gang kommer så langt, gjenstår å se. Videre arbeid: Jeg har bestilt mekanisme for å justere kolbehøyden, så når denne kommer blir det å legge inn mål på denne og kutte til på modellen. Jeg ønsker i tillegg skruer, ikke bare lim, når jeg skal montere støpeformene sammen. Neste oppdatering vil derfor omhandle litt generell 3D modellering, samt jobb med låsekasse, før jeg kan gå i gang med print av støpeform. Oppdatert 10.12.2021 Så var kolbeforhøyermekanismen kommet. Den er av typen «det jeg fant på ebay», så ikke så veldig avansert. Så da er det på tide å oppdatere 3D modellen. For å gjøre dette lager jeg en ny sketch i senterplanet. Jeg lager først en linje, basert på øyemål. Legger så inn et offset på 0.2mm, for å ha litt å gå på og extruder dette til å kutte opp kolben. Så tar jeg mål av kolbeforhøyermekanismen og tegner inn den. Jeg har også jobbet litt videre med krybben til låskassen. Printet ut en mal for å slipe etter: Med hull på plass kunne jeg sjekke med mekanismen ville passe. Det gjorde den for så vidt, men jeg var ikke helt fornøyd med enkelte områder. Jeg ble derfor skeptisk til om 3D modellen min er korrekt, eller om det skjedde noe under støping. Printet derfor ut en ny modell, for å sjekke mot låskassen. Som en ser her, er tilpasning god nok. Jeg kommer derfor til å beholde krybben i bakhånd, for det kan trikses til, men avventer litt for å se om jeg kan komme på noe annet lurt underveis. Med 3D modell sjekket og godkjent lager jeg en kopi av stokken, og lagrer den som skallmodell. Å ha modellen som både skall og solid, gir fordeler lengre ned i løypen. Jeg passe på at modellene er på samme sted «i rommet», slik at jeg kan bruke dem om hverandre. Høyre side som skall: Jeg kunne så lage en ny sketch i senterplanet og markere ytterpunktene til stokken og brukte Offset til å utvide denne 15mm. Jeg lager også ekstra skallelement, som jeg senere bruker for å kutte pluggen ut av støpeformen: Dette er en ganske nøysom prosess, med loft og mye klikking. Det er viktig å passe på at alt blir tett, ellers får man en del uforståelige feilmeldinger senere i prosessen. For dem som kan dette, er det sikkert en enklere måte. Si i så fall ifra! Med resten av skallelementene på plass, så bruker jeg Boundary Fill for å «ta ut» av støpeformen. Den ferdig modellerte støpeformen deles så opp i passende biter, for å få plass innenfor printeren sitt volum og lagres som .stl-filer. 3D printing. Jeg begynner med å printe ut venstre side først, ettersom den gir mest utfordringer med grepet. Ettersom jeg har en Prusa, er Prusaslicer min foretrukne slicer. Jeg har lekt litt med Cura også, men ble aldri helt venn med den. I skrivende stund har jeg en 0.4mm dyse montert, men har en 0.6mm på vei i posten. For større print som denne, vil det spare en del tid. Printingen vil foregå med nevnte Clas Ohlson PETG i fargen hvit. Jeg liker hvit siden det gir fin kontrast mot karbonen, spesielt senere i prosessen når jeg bruker støpeformen som mal for sliping. STL filen importeres til Prusaslicer og jeg setter støpeformen på høykant. Ved å sette den på høykant vil lagene havne vinkelrett på karbonen, og en reduserer risikoen for mekanisk låsing. En må også passe på hvilken side en setter ned, for å ikke få for mye overheng. Bruk av støtteelementer går fint på utsiden av formen, men jeg vil unngå det der karbonen skal ligge, siden overflaten kan bli relativt stygg på de områdene. Jeg printer med 0.15mm laghøyde, 15% gyroid infill og brim bredde på 15 mm. Med 0.4mm dyse vil printet ta i overkant av 10 timer. Siden jeg ikke gidder å se på printeren hele tiden, så står den i et flammehemmende kabinett. Der har jeg også montert webkamera, røykvarsler og selvutløsende brannslukker beregnet for strømskap. Webkameraet har i tillegg mikrofon, så jeg får varsel på telefonen om brannalamen går. Skulle den det, så har jeg mulighet til å skru av støpselet fra telefonen. Før jeg starter printingen liker jeg å tørke filamentet. Om en noen gang har problemer med 3D printingen, vil mitt første tips være å tørke filamentet. Jula sin hylsetørker passer ypperlig formålet. 2-3 timer på 50-60 grader, og alt er meget bedre. Filament jeg ikke bruker, lagrer jeg i vakuumposer sammen med noen pakker silica gel. Videre arbeid: Ganske enkelt. Få printet ferdig støpeformene og montert disse sammen. ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Oppdatert 29.12.2021 Arbeidet fortsetter med printing av støpeformer. Etter hvert som dem blir ferdig, limer jeg dem sammen. Den ene fordelen med PETG for bruk med epoxy er at lim hefter dårlig til den. Det gir også utfordringer når jeg skal lime sammen delene. Dvs, jeg gjør ikke så mye mer enn å pusse litt på anleggsflatene før jeg tar på superlim, men jeg er forsiktig i etterkant. Skulle jeg miste formen i gulvet f.eks, så faller alt fra hverandre. Jeg bruker en limknekt fra Clas for å klemme sammen delene etter hvert som de blir ferdig. Når hele formen er ferdig, smører jeg den inn med slippmiddel. 6 omganger med et kvarters mellomrom pleier å fungere bra. Med formen ferdig legger jeg i karbonen, peelply, plastfilm og infusion mesh. Jeg bruker en mykere infusion mesh enn vanlig, derav bruk av plastfilm. Alt dette legger jeg i en egnet pose og lukker igjen. Å få posen tett er et kapittel for seg selv, som det er skrevet masse om. For egen del handler det om flaks og uflaks. Denne gangen hadde jeg flaks! Et element som kan være verdt å få med seg, er at jeg bruker vakuumpose av konvolutt typen. Dette er fordi 3D printet ikke er helt lufttett. Med posen helt rundt blir det også minimal kraft på skjøtene i formen. Jeg setter på vakuum og lar det stå over natten. Neste morgen var det neglisjerbart trykkfall og jeg sa meg fornøyd. Jeg blandet så opp epoxy’en, som er spesielt laget for infusjon og lot den gå igjennom posen. En liten avstikker.. Det var så rundt denne tiden at Easy Composites la ut en ny Youtubevideo med smidd karbonfiber: Og det virket jo veldig gøy! Tilbake til Fusion360 laget jeg en liten testmodell fra fremre del av låskassen. Jeg gjør som i videoen og lager støpeformen i 3 deler. Eneste forskjellen er for så vidt at jeg legger inn 3 graders vinkel (draft angle) på formen. Jeg printer dem med 0,2mm laghøyde, 50% infill og 3mm veggtykkelse med 0.6mm dyse. Hvorvidt dette er tilstrekkelig, gjenstår å se, for jeg skriver dette mens det printes. Det jeg kan se på som en potensiell fordel med denne metoden, som jeg egentlig ønsker å teste, er at man kan støpe til det innvendige i samme slengen. Jeg har derfor brukt stokken som plugg i Fusion. Etter en dag (og litt ekstra), var de 3 delene ferdig. Printmessig er det ikke det vakreste jeg har sett, som er et resultat av at jeg skrudde opp hastigheten. Blir fort slik når man er utålmodig. Med formene på plass smøret jeg dem inn med samme slippmiddel som sist. Easy Composites bruker en spray, som gir tykkere lag og nok ville vært bedre, men det hadde jeg ikke. For å beregne hvor mye fiber og epoxy som trengs, tar man utgangspunkt i volumet på den ferdige delen. Ettersom jeg har laget dette i Fusion, er det enkelt å finne ut at min del er 30312mm3. Så er det bare å bruke formelverket presentert av Easy Composites: Her er det bevisst lagt inn for mye epoxy. Dette vil presses ut igjennom skjøtene når delene presses sammen. Selve pressingen ble gjort i en skrutvinge og gikk forholdvis greit for seg med lite søl. Neste morgen kunne jeg sjekke resultatet: Nå er jeg ren amatør på dette (også), men i min verden så det riktig så pent ut! Faktisk så pent at jeg endrer framgangsmåte på dette prosjektet. At det andre støpet gikk i vasken, har selvsagt ingenting med valget å gjøre.. Så da var det tilbake til fusion og tegne litt for å få det til å passe med den nye metoden. Ettersom jeg har en forholdvis liten 3D printer og ikke vil bite over for mye av gangen kommer jeg til å lage stokken 3-delt. Stokken vil da bli modulær, som alltid høres tøft ut. For egen del gir det muligheter for å bytte ut forskjefte og kolbe om jeg skulle ønske. Om det blir slik til slutt gjenstår å se, jeg har det jo med å endre mening underveis.. Oppdatert 22.02.2022 Er en stund siden jeg har oppdatert her. Prosjektet har fortsatt, men jeg har ganske enkelt glemt å skrive.. Har for så vidt glemt å ta bilder også når jeg tenker meg om. Uansett, metoden beskrevet like over her har jeg fortsatt med. Bildet over viser sammenliming av låskasseområdet og forskjefte. Planen min var egentlig å gjør det hele modulært, men etter litt testing fant jeg ut at det ikke var nødvendig, jeg var fornøyd med designet. Forskjefte og “senter” ble derfor limt og boltet sammen. Med forskjeftet festet, beddet jeg låskassen på plass og pusset til åpningen for underbeslaget. KR1 er sensitiv på plassering av underbeslaget for å sikre at magasinet kommer på rett plass, men det gikk uten problemer. Noe som for meg viser at det er en hel del presisjon i denne metoden å jobbe på. Jeg måtte, som forventet, pusse litt ut av løpskanalen. Her ser en også hvordan forskjeftet er boltet og limt sammen med senterdelen. Siden jeg har vært for dårlig med bilder, fikk jeg tatt et par av ene kolbedelen, som viser hvordan det ser ut innvendig og utvendig når den kommer ut av støpeformen. Jeg har lagt inn flenser for sammenliming, samt gjort plass for kolbeforhøyermekanisme. De gule flekkene er fra hull i støpeformen som jeg fylte med voks. Hullene brukes for å kunne dunke støpet ut av støpeformen etter at ting er herdet. Når delene kommer ut som dette, sjekker jeg dem alltid på vekten for å se at jeg har fått riktig tetthet, noe som til nå virker å stemme riktig så godt. Jeg har 4mm karbontykkelse, som gjerne er i overkant, men så blir den ikke ødelagt med det første. Ideelt sett skulle jeg kjørt noen styrkeberegninger for å optimalisere designet. Men uten å vite hva som faktisk kreves, så blir det vanskelig. Kanskje noen her vet hvilke designkriterier de proffe stokkmakerne har når det kommer til styrke? Støpeform for den andre halvdelen printes i skrivende stund, så i neste innlegg kommer det forhåpentligvis en komplett (upusset) stokk. Oppdatert 19.04.2022 Med halvdelene ferdig var det på tide å lime det hele sammen: Kolben ble festet til resten av stokken med bolt og epoxy, så ser ikke for meg at den skal løsne med det første. Komplett stokk: Det siste som måtte støpes var kolbeforhøyeren. Her prøvde jeg meg med orange epoxy, og må innrømme at jeg burde ha gjort det på hele stokken. Syntes det ble skikkelig kult. Med alle komponentene ferdig ble det hele pusset over, påført XCR Coating epoxy, pusset og lakket med matt lakk. Så var min Clymr-kopi klar for skytebanen.

Da kommer en liten oppdatering! Klagen ble sendt. Og klagen ble besvart Rask behandlingstid samt hyggelig svar. Det finnes altså håp i det offentlige. Til politiets forsvar har de alltid vært hyggelige da jeg har ringt og spurt rundt saken.

Mitt seneste prosjekt er og bli hvalfanger Har hatt noen dager på havet nå, og må bare si att dette er noe av det råeste jeg har vert med på!

Det er vel ikke en overerdrivelse å si at mitt bidrag på Kammeret den siste tiden har vært ganske tynt. Så har det heller ikke vært all verdens aktivitet utenfor forumet heller. Ganske labert med skyting den siste tiden, og da er det kanskje ekstra viktig at pew-pew'ene har det fint der de står å støver ned. Og akkurat der skortet det litt en stund. Ett eller annet gjorde at jeg fikk problem med fukt i våpenskapet. Den første tiden etter vi flyttet hit vi bor nå, stod det en periode uboltet, og det gikk fint, men etter at boltene var på plass kom kjellerlukta og rødnissene sakte men sikkert flyttende inn. Etter noen halvhjerta forsøk på å få bukt med problemet var det på tide å gå hardere til verks første steg var å lekte ut noen cm for å unngå kjøle-effekt fra vegg Neste steg var å få inn ett varmeelement. Ideelt sett skulle det ha stått lengre ned, men skapet er for lite som det er, så for å få inn flest mulig våpen ble prioriteringen som den ble... Når strømmen først er på plass så baller det fort på seg med "kjekt og ha" ting, så en stikkontakt var det jo plass til. Den medfølgende termostaten på 15C ble raskt fjernet, da det var forholdsvis unyttig med varmeelementet montert såpass høyt oppe. Skikkelig lys har alltid vært ett savn, så hvorfor ikke gå all in når en først holder på. 3,3m LED list kunne klemmes inn hvis jeg benyttet begge sideveggene og "taket". Fant ei list på tilbud ganske raskt, 2700K med maks lysstyrke på 4450lm (1350lm/m). Så montering av denne, trådløs dimmer og dørsensor ble dermed neste steg. Det hele er sydd sammen i- og styres fra en smarthub Og det ser nå endelig ut til at de arbeidsløse pangene har fått ett godt arbeidsmiljø (sensor er plassert i nederste del av skapet. Øverste del ligger jevnt på noen og tyve grader). Nissene og kjellerlukta har har jeg ikke merket noe mere til. Sikkert noe som kunne vært løst enklere og/eller bedre, men med ti tusen tommeltotter og økende tiltakslyst er det viktig å sysselsette seg med noe på kalde vinterkvelder, gjerne noe som ikke innebærer alt for stor fallhøyde.

Kragen fikk seg ny gammel zeiss i dag. En gammel Diatal 8x56 T* fra den tiden det var Vest-Tyskland. Hadde fra før en pecar og dette er en voldsom oppgradering som jeg tenker er helt perfekt. Kunne jo renset og gjort det litt finere før bilde men jeg ville dele

Litt klokere av skade poster jeg nå etter at et prosjekt er ferdig, i stedet for å begynne å poste noe som så blir lagt på is i årevis. Dessverre har jeg ikke bilder fra starten, børsa har vært i småbiter i flere år før jeg i høst omsider tok meg selv i nakken og fikk den ferdig. Jeg skulle i begynnelsen «bare fikse noen småfeil» og så ikke på det som noe ordentlig prosjekt, men så fant jeg mere feil jo mer jeg undersøkte når jeg først hadde den fra hverandre. Har derfor bare bilder fra deler av arbeidet. Resultatet først, en ferdig reparert Colt Lightning Medium Frame pumperifle i .44-40: Børsa led av «Fun Gun Syndrome”, en Colt Lightning er så morsom å skyte med når den virker at folk har en tendens til å skyte mye og dermed slite dem ut inntil de ikke er morsomme lengre pga stadige forkilinger. Disse var ikke spesielt solid konstruert, og med 1880-talls metallurgi går ting i stykker etter noen titusen skudd. Min rifle har antakelig blitt brukt til mye morroskyting i generasjoner, og var etter hvert blitt direkte farlig å skyte med. Colt Lightning var 1880-tallets «tacticool”, med 14+1 magasinkapasitet og avtrekkermekanismen konstruert så man kunne holde inne avtrekkeren mens man jukket raske ladegrep for upresis men kjapp «spray and pray». Nei, jeg herjer ikke med en uvurderlig historisk skatt her. Børsa er gammel og relativt pen utvendig, men var mekanisk sett et vrak. Jeg vil ikke etterlate meg noe som er i farlig stand, og risikere at mine barn eller barnebarn en dag mister et øye eller verre. Og husk: Det heter rust, ikke patina! Følgende feil måtte rettes opp, i litt tilfeldig rekkefølge: Bøyd/bulket magasinrør, kunne ikke lades helt opp uten forkiling. Skruen til løpsbåndet var bøyd og hadde ingen gjenger mer. Manglet en skrue til utkaster/patronguide. Et par herpede skruehoder. Avtrekk kunne tas med mindre enn 1/3 av låseklakkene i inngrep. Tennstempelsikring slitt, tennstempelet kunne treffe tennhetta før låseklakkene var i inngrep. Tennstempelet stakk alt for langt ut, risiko for punktering av tennhetter. Store sprekker i stokken, treverk lealøst på stålet og ville ikke tålt mer rekyl uten å gå helt i stykker. Stokken tørket/krympet så mye at tangen måtte stå veldig i spenn for å klemme om treverket skikkelig. Dette ga økt belastning på flere skruer, risiko for brekkasje. Fliser av treverk manglet i overgang til stål foran på stokken. Hengslepinne til låseklakker bøyd og slitt. Den vandret sideveis under bruk og kunne hekte seg opp i demonteringshullet, så mekanismen kilte seg fast i åpen stilling. Slitasje førte til økt vandring på sleiden, så denne dunket som en glidehammer inn i patronstopperen for hvert ladegrep. Patronstopperen har brukket og blitt sølvloddet en gang i tiden på grunn av dette, men årsaken var ikke gjort noe med. Generell rust, små rustprikker her og der men ikke noe gravrust på viktige deler. Likevel viktig å få stanset all aktiv rust. Sprekker i låskasse, utmatting og sprekker i bakre låskassebro rett bak utkasteråpning. Sprekker her er vanlig på «godt brukte» rifler av denne modellen, det må sveises hvis ikke låskassa skal klyves på langs etter hvert. Brukket en del av hanen, mest kosmetisk men likevel. Manglet rulle og rullepinne bakerst på sluttstykket. Senere utgaver har ikke disse unødvendige delene fra fabrikk, men denne fra tidlig produksjon skulle sannsynligvis ha dem originalt. For det meste original blånering, etter rustkonservering med kokende vann og gjentatt steaming samt lett gnukking med fineste sort stålull. Dette konverterte de ørsmå rustprikkene som hadde «pepret» overflaten til svart blånering, jeg er godt fornøyd med resultatet. Mitt eksemplar er en tidlig utgave, antakelig produsert en gang i 1885. Den har dermed flere av «barnesykdommene» fra før Colt gjorde noen større forbedringer i 1887. En del av utfordringen med prosjektet har derfor vært å innhente informasjon om hvordan den egentlig skal fungere og sjekke om delene er korrekt/originale, da det er en del motstridende informasjon grunnet flere endringer underveis i produksjonen. Deler fra senere produksjon eller moderne replikaer kan ikke nødvendigvis brukes. Jeg gjorde et dypdykk i patentarkivene, det amerikanske patentbyrået har scannet inn det aller meste av patenter fra 1800-tallet og gjort dem søkbare på nett. Elliot’s patent fra 1883 har en del feil og mangler, de aller første som ble solgt var visstnok ganske håpløse så modellen fikk dårlig rykte i starten. En i og for seg uviktig detalj som skiller tidlig produksjon fra litt senere sees foran på patronstopperen del e, der fremkant av patronstopperen er rett og nær vertikal. Samme detalj finnes igjen på dette forbedringspatentet fra mai 1885, denne tegningen er fra Colt (C. J. Ehberts jobbet med utforming av patentsøknader for Colt) og stemmer derfor mer over ens med hvordan Colt faktisk produserte våpnene enn Elliot’s tegning fra før Colt kjøpte patentet fra ham. Mitt eksemplar har de fleste forbedringene fra dette patentet, men ikke alle. Støtbunnen er utformet som på fig. 6 og 7 her, mens den forbedrede utgaven er fig. 4 og 5. En utstikkende kant som skal støtte under hylseranda under mating hadde det med å hekte seg opp i tennhettelomma og gi forkilinger under patronens ferd opp/framover fra magasinet, dette var et problem med datidens ammunisjon da tennhettene ofte satt litt dypt i hylsa. Jeg har opplevd slik forkiling ved testing med dummy-patroner uten tennhette, det hekter seg skikkelig fast. Med moderne tennhetter og hylser er dette et ikke-problem da hettene er flatere og sitter tilnærmet flush med hylsebunnen, men med 1880-talls patroner kilte det seg ofte nok fast til at Colt fant det bryet verdt å endre sluttstykkene etter hvert. Men først skulle de bruke opp alle de halvferdige sluttstykkene på lager, så min er laget etter at de fant opp forbedringen men før de gikk tom for eldre sluttstykker. En kan se for seg at denne utstikkeren kanskje kan sette av en tennhette utenfor kammeret, men jeg har aldri hørt om noen slike tilfeller så jeg antar det ikke er et problem. Enda et patent fra Colt, i navnet til en annen Colt-ansatt. Dette gjelder en manuell låsemekanisme aktivert av en dings i forkant av avtrekkerbøylen. Dette skulle forhindre uønsket bevegelse av sluttstykket hvis man bar ladd og spent våpen, da er det veldig lite motstand mot bevegelse av sleiden. Patentet ble brukt de første par årene, men viste seg å være håpløst i bruk da det sklir over i låst stilling under rekyl. Sleiden låser seg da tilfeldig underveis i en serie, mildt sagt irriterende. Colt droppet denne låsen omkring 1887, og i en overgangsperiode solgte man våpen med utfrest spor for lås men uten noen del montert i sporet. Min rifle har denne toskete låsen, jeg kiler den fast i åpen stilling med en brukket tannpirker når jeg skal skyte med den. De gangene jeg har jaktet med børsa gikk jeg med hanen i halvspenn, da er det nok motstand til at den ikke åpner seg av seg selv. Det er visstnok ikke uvanlig at folk fjernet låsen og kastet delene. Colt brukte aldri dette patentet fra august 1885 så vidt jeg vet, det omhandler en automatisk sleidelås i stedet for den dårlige manuelle låsen. Tegningen viser også en litt senere utgave av patronstopperen, nå med avrundet front, selv om denne ikke er nevnt i teksten. Dette sammenholdt med at alt jeg kan finne av patronstoppere til salgs har avrundet front får meg til å anta at de endret produksjon fra rett til avrundet patronstopper i løpet av 1885. Min har rett front på patronstopperen så det skal stemme med omtrent første halvdel av 1885, og den har de to forbedringene på patronstopperen som er omhandlet i patentet fra mai -85. I 1887 gjorde man som sagt større endringer, blant annet kom det nå et automatisk støvdeksel over utkasteråpningen og man gikk vekk fra den manuelle sleidelåsen. Pussig nok tok Colt ut to forskjellige forbedringspatenter på hvordan en kunne holde sleiden i lukket stilling inntil hanen ble sluppet fram, og så vidt jeg kan finne ut ble begge patentene brukt i produksjonen. Jeg antar dette skyldtes at man ville spare penger ved å bruke opp allerede produserte eller halvferdige deler, der det ene patentet var dårligere men lot dem bruke deler fra lageret. Resultatet er at i dag finner man mye motstridene informasjon og misforståelser, der noen samlere og «eksperter» sverger på at sleiden skal være låst med spent hane mens andre sverger på at deres eksemplar enten glir lett opp eller er fjærbelastet i lukket stilling men ikke låst. Jeg har sett nærbilder av de aktuelle delene fra flere forskjellige våpen, der det er tydelig at begge varianter faktisk finnes. Og så har en del tidlige modeller blitt reparert med deler fra senere produksjon, slik at man kan finne pre-87 rifler som oppfører seg likt det ene eller andre 1887-patentet. Moderne replikaer finnes også i ulike varianter, alt etter hvilken utgave de er basert på. De variantene som låser med spent hane oppfører seg mer slik dagens skyttere forventer av en pumpemekanisme, ved at man kan dra bakover på sleiden uten at mekanismen åpner seg før man har tatt avtrekk. Pre-87 og de tidlige post-87 med kun fjærbelastning er motsatt, man må holde forskjeftet framover for å ikke uforvarende dra låseklakkene ut av inngrep. Hvis mekanismen fungerer som den skal er dette ikke farlig, en får bare klikk eller ikke avtrekk alt ettersom hvor langt bak sleiden er gått og hva som er mest slitt, men det kan jo være irriterende å ikke få skutt. Med økende slitasje minker sikkerhetsmarginene her, mitt våpen var over grensa til farlig slik jeg vurderer det. Uansett, uvant for moderne skyttere å måtte dra forover med ene hånda mens man skyter. Forskjellen på de to patentene er liten, det går i eksakt utforming av en forhøyning foran på patronstopperen og en motsvarende grop under sleiden samt utforming av bakenden av patronstopperen der den går i inngrep med hanen. Patent 358,279 gir kun en fjærbelastet brems så man kan dra sleiden bakover med litt kraft uansett hanens posisjon, mens patent 358,237 låser sleiden inntil man tar avtrekk så hanen slippes fram. Så, nok patenttegninger og over på reparasjonsarbeid! Det bøyde magasinrøret var en utfordring, her dreier jeg en dor for å kunne rette det ut uten at røret kollapser. Litt røyk og varmt spon, hardmetallskjær er fine greier. Jeg brukte slangeklemmer rundt for at ikke røret skulle splittes utover mens jeg slo inn doren. Magasinrøret er ikke egentlig et heltrukkent rør, men en tynn plate som er rullet sammen til rørform og ikke er skjøtt sammen på langs. Jeg antar dette er ment som en sikkerhetsforanstaltning, at røret lett skal sprike og slippe ut trykk hvis man får kjedeantenning av ammunisjon i magasinet, men det ga store utfordringer da jeg skulle rette opp bulken. Svært vanskelig å bøye på uten at det spriker i den åpne skjøten. Slangeklemmene fungerte, men uheldigvis hadde jeg ikke glattet over innsiden av alle klemmene med smergelpapir før bruk. De lagde derfor en del blanke riper, som måtte fikses etterpå. Jeg rettet opp røret dels ved å kjøre doren inn og ut noen ganger, dels ved å banke med en polert hammer med doren som mothold (blankpolerte hammere lager ikke riper), og dels ved å bøye forsiktig med et rør som utvendig og doren som innvendig brekkstang. Til slutt ble det nesten helt rett, godt nok til at ikke skjevheten vises på avstand og til at det mater fint. Jeg ville ikke gjøre noen fullstendig refinish på magasinrøret, men forsøkte å bare gjøre de ferske ripene usynlige uten at det så nytt ut. Alle ripene var på fremre del av røret foran løpsbåndet, så jeg pusset bare lett over det området med smergel. Deretter rustblånering, jeg sauset på noe hjemmelaget korrosivt lurium og ventet sånn passe lenge før steaming som konverterte lett overflaterust til blånering. Resultatet ser ut som gammel slitt finish, fordi jeg avbrøt rustingen før det ble heldekkende og fordi jeg ikke pusset det helt ned først. Det ferdige resultatet, magasinrøret har ny «antikk» finish til venstre for løpsbåndet og slitt original finish til høyre. Ser urørt ut hvis man ikke vet at der er gjort noe. Magasinrøret er tydelig laget i en annen/dårligere stålkvalitet enn resten av våpenet, det har mindre blånering igjen og ruster lettere. Jeg fikk til en rask rustreaksjon som lot seg konvertere til flekkvis «slitt» blånering med hjemmelaget middel og tilfeldig luftfuktighet, men da jeg skulle forsøke det samme på andre deler gikk det ikke så riktig lurium måtte handles fra Brownells. Mer om det senere. Begynnende utmattings-sprekker i låskassa, i bakkant av utkasteråpning. Slike kan sees på mange Lightning-rifler av tidlig modell, hvis de er gått mange nok skudd. Jeg vet ikke om de senere utgavene er utsatt for samme feil, sprekker vil ikke være lett synlig på dem pga støvdekselet. Ved fortsatt bruk vil sprekkene spres videre bakover. Den asymmetriske låsingen på undersiden av sluttstykket fungerer som en brekkstang, slik at sluttstykket presses oppover av rekylkraften. Sluttstykket virker da som en kile, som presser sidene av låskassa utover og gir strekkbelastning på bakre låskassebro med gradvis utmatting av stålet som resultat. Innsiden av samme sted, sprekkene starter på hver side av det langsgående sporet for utdrageren. Dette sporet har skarpe innvendige hjørner, som gir bruddanvisning akkurat der godset er tynnest. Sporet er der bare for å gi klaring så utdrageren kan flekse litt oppover i det tomhylsa kastes ut, det er ingen grunn til at det må ha skarpe innvendige hjørner. Man visste rett og slett ikke bedre den gangen, utmatting/materialtrøtthet var et nesten helt ukjent fenomen og Colt visste ikke hvordan man kunne unngå det. Så kan man si at det er risikabelt å sveise i en låskasse, at denne børsa kanskje burde fått tennstempelet kappet og blitt hengt på veggen som ubrukelig pynt. Min vurdering er som følger: Den har blitt skutt med i sprukket tilstand, uten å eksplodere. Styrken i en sprekk er lik null. Styrken i en sveis, selv en dårlig sveis, er mer enn null. Følgelig vil den bli sterkere etter sveising og få større sikkerhetsmargin, selvsagt forutsatt at jeg ikke varmer opp låskassa alt for mye og ødelegger herdingen. Det er et lite område som skal sveises, og det er langt unna motholdet for låseklakkene. Faktisk er motholdet i underbeslaget. Bakre låskassebro «ser» en mindre del av krafta fra skuddet, krafta fordeles i ulike retninger. Jeg brukte ei sagkjedefil til å renske vekk gods til jeg kom helt bak sprekkene, før sprekksveising er det viktig å fjerne all korrosjon og urenheter ved å åpne opp og fjerne alt det som er sprukket. Deretter dreide jeg en messingplugg med diameter lik sluttstykket, og stakk denne i låskassa for å støtte undersiden av sveisen så jeg ikke risikerte å brenne gjennom det tynne godset. Messing eller kobber kan brukes som mothold/bakstopp for sveis, smeltet stål væter ikke kobber og fester seg ikke til det. Selv om messingen har lavere smeltepunkt, så smelter den ikke mens man sveiser fordi den har så mye større varmeledningsevne at det skal mer energi til før man når smeltepunktet i et lite område. Messing har også større elektrisk ledningsevne, så den blir ikke like varm av sveisestrømmen hvis den passerer gjennom. Klattet på en god klump, og slo ut igjen messingpluggen. Brukte billig MIG/MAG sveis fra Biltema, ikke ideelt men det funker. Man må forvente å ikke få lik farge på blåneringen etterpå da ulike ståltyper ikke tar blåneringen likt, men jeg godtar noen skjønnhetspletter på ei utslitt bruksbørse. Proffer i restaureringsbransjen skaver visstnok av litt stål fra innsiden av tangen der det ikke vises, og bruker det som sveisetilsats med TIG. Dermed har de originalt stål i sveisen og unngår at det blir fargeforskjell. Sveisejobben ble veldig forenklet av å ha messingpluggen inni så smeltet stål ikke kunne dryppe ned, er stor forskjell fra å sveise i «løse lufta». Har dessverre ikke noe bilde med pluggen på plass. Filer ned og former til. Jeg prøvde å ikke fjerne mer original blånering enn nødvendig, men for å få jevn overgang fra sveisen var det ikke til å unngå at hele bakre låskassebro ble pusset ned. Deretter rustblånering. Jeg prøvde først med de samme hjemmelagde greiene jeg hadde brukt på magasinrøret og på ulike teststykker, men det ble bare tull. Alt etter luftfuktighet ville det enten ikke ruste, eller så ble det løs rust og lett pitring uten at noe ble til blånering. Etter mange forsøk kjøpte jeg en flaske «Laurel Mountain Forge Barrel Brown & Degreaser» fra Brownells. Det måtte et par forsøk til, jeg hadde ikke rett luftfuktighet i starten men til slutt fikk jeg nokså jevn farge. Måtte ha lengre tid enn i oppskriften og litt tilførsel av fukt, men ikke så mye at det så vått ut. For å konvertere rust til blånering av dette og magasinrøret brukte jeg et plastrør og en Bosch tapetfjerner som var til overs fra ett av fruens oppussingsprosjekter, jeg kappet slangen og brukte tapetfjerneren som dampkilde. Jeg kappet røret langt nok til å kunne ta de lengste børsene i skapet mitt med tanke på framtidige prosjekt, hele piper med låskasse kan henges fra en pinne på tvers øverst. Et lokk settes over med en liten glipe, og det tilføres damp i en times tid. Dette gir en varm atmosfære av nesten ren vanndamp uten luft, noe som omdanner rust til magnetitt (blånering). Funker utmerket både til konservering/konvertering av gammel rust og til blånering. Man kan også bruke kokende vann, men å koke en lang pipe med låskasse er litt upraktisk da man må improvisere ei lang gryte og bruke flere gassbrennere. Har gjort det før, men denne dampgreia er mye enklere i bruk. Fyll på vann, sett i kontakten, gå og spis lunsj. Blås tørt og olje inn etterpå. Gnikk vekk dritt og løs rust med 0000 stålull, det skader ikke original blånering. Resultatet til slutt. Man ser sveisen hvis man vet den er der, men jeg er rimelig fornøyd. Jeg klarte å la slitasje rundt utkasteråpningen og på fremre låskassebro forbli, og ny finish matcher det slitte rimelig godt. Rustblånering er fint til slikt, man kan velge å bare blånere visse områder og la resten være urørt. Ikke vist, på innsiden rundet jeg av de innvendige hjørnene i sporet for utdrageren i det sveisede området så de ikke skal gi bruddanvisning. Forhåpentligvis holder det nye 10-20 tusen skudd og hundre år før det sprekker igjen. En del av hanen var brukket og manglet, et buet parti som skal tette åpningen foran hanen når den er spent så ikke skitt kan dette ned i mekanismen. Igjen brukte jeg messingtrikset, dreide to skiver med rett diameter og med utsparing for noen utstikkende pinner på hanen. Disse skivene kunne så brukes til å klemme hanen fast i skrustikka uten å lage merker, og til å støtte under den nye delen mens jeg sveiset så den ble holdt i rett posisjon fluktende med den kurven den skulle ha. Startet overdimensjonert og filte til rett form og størrelse etter sveising, jeg måtte prøve hanen i mekanismen mange ganger før jeg fikk tilpasset akkurat så den ikke kom i konflikt med noen andre deler. Dette hadde vært enklere om jeg hadde en uskadd hane tilgjengelig for å ta mål av, jeg visste ikke hvor stor den manglende delen skulle være. Forresten oppdaget jeg da jeg skulle renske opp bruddet før sveis at denne har blitt sveiset en gang tidligere og så brukket på nytt, det var porøs gammel sveisefuge og noen synlige sveiseperler på undersiden av bruddet. Underveis i filingen, buen er for tykk på dette bildet så sluttstykket subbet borti under repetering. Måtte gjøre den en halv mm tynnere. Ferdig tilpasset, blånert og montert. Patronstopperen, som nevnt tidligere under patenttegningene. Denne var sprukket og bøyd da jeg kjøpte rifla, symptomet på skadd patronstopper er at man får forkilinger av type «jam under carrier». En og annen patron slippes bakover fra magasinet på feil tidspunkt, så patronen havner under patronheisen. Jeg fikk en «børsis» på Terningmoen til å sølvlodde den for meg i bytte mot noen øl i befalsmessa, en gang på slutten av 90-tallet. Han gjorde pent arbeid når en tar utgangspunktet i betraktning, det ser ut som han klarte å få delen dønn rett med utgangspunkt i en sprukket og rusten «banan». Uheldigvis visste ingen av oss den gangen helt hvordan en Lightning egentlig fungerer, så reparasjonen var bare av symptomet og ikke av årsaken til problemet. Det er den vertikale kanten til venstre som holder igjen bakerste patron i magasinet. Patronstopperen vipper om en aksling i hullet i midten, og er fjærbelastet så fremre ende skal gå oppover av seg selv. Den lille humpen oppå litt til høyre for akselhullet er en mekanisk backup til fjæra, den dyttes ned av sleiden under repetering så patronstopperen tvinges til å fungere selv om fjæra skulle være brukket eller der er for mye friksjon. Dette er en del av forbedringspatentet fra mai 1885. Den buede krokformen til høyre går i inngrep med en liten tverrpinne på hanen, synlig i et bilde lengre opp. Dette fungerer som kombinert «out of battery safety» og noe tilsvarende «auto sear», det hindrer hanen i å falle inntil sluttstykket er tilstrekkelig i lås. Hvis man holder avtrekkeren inne og jukker ladegrep, så slipper denne «kroken» på patronstopperen hanen i det sluttstykket låses så man får tilnærmet «automatild». Timing og funksjon av dette styres av den lille skrå rampa fram mot patronstopperen, denne trykkes ned av sleiden i det denne går fram til låst posisjon. Uheldigvis er denne rampa og motsvarende flate på sleiden veldig slitt, og det er så stor variasjon i produksjonen ettersom Colt fortsatte å gjøre små forandringer/forbedringer underveis at det er vanskelig å vite eksakt hvordan den skal se ut. Årsaken til brekkasje på patronstopper er at sleiden vander for langt på grunn av slitasje i flere deler, sleiden dundrer dermed inn i bakkant av den vertikalt oppstikkende delen av patronstopperen når man tar litt kjappe ladegrep. Jeg måtte bygge opp sleide og patronstopper med sveis og tilpasse til ting fungerte, noe av geometrien her måtte endres for å ta hensyn til slitasje andre steder. Underveis i sveis og filing på sleiden, sett fra undersiden. Patronstopperen skal stikke opp gjennom det lange sporet til venstre, tverrpartiet bakerst i dette sporet skal skli opp rampa og trykke ned patronheisen i det sluttstykket går i lås. Da slippes hanen fram så skudd kan avfyres, samtidig som en patron slippes bakover fra magasinet inn på patronheisen. Fordypningen, her halvferdig og grovt formet etter sveis, skal gi plass til den tidligere nevnte humpen på patronstopperen når sluttstykket er åpent. Dette låser opp patronstopperen så man kan fylle magasinet uten for mye motstand, igjen forbedringspatentet fra mai 1885. Slitasjen på sleiden var så stor at sporet for patronstopperen var slitt helt inn i denne fordypningen og hadde bøyd en tynn kant av stål inn i fordypningen der det var i veien for magasinfylling. Den lille rektangulære åpningen til høyre styrer låseklakkene ut og inn av lås under repetering. Denne åpningen var slitt for lang, slik at avstanden fra bakkant av denne til bakkant av sporet for patronstopperen ble for lang. Når dette kom på toppen av slark i låseklakkenes inngrep i sluttstykket førte det til at sleiden fikk for lang vandring, som tidligere beskrevet. Jeg måtte bygge opp med sveis og tilpasse møysommelig med nålefiler, det gikk noen timer med filing og måling/prøving her. Litt nærmere ferdig tilpasning av sleiden, her sett sammen med patronstopper så en ser hvordan humpen skal passe i fordypningen. Det er ikke plass til mye gods i forkant av fordypningen bakerst på sporet for patronstopperen, den lille kanten på tvers er alt som kan trykke ned rampa på patronstopperen. Da skjønner man også at slitasjen akselererer når vandringen blir for lang, så den tynne kanten smeller inn i den vertikale enden i stedet for å bare skli opp rampa og stoppe like før kræsj. Sleide og patronstopper sammenstilt, en ser hvor patronstopperen stikker opp gjennom sporet. Jeg tilpasset slik at låseklakkene går helt i lås og sleiden dermed stoppes av låseklakkenes styretapp i åpningen til høyre, med et ørlite glipe fram til den oppstikkende delen av patronstopperen så ikke denne treffes av sleiden. For å få timingen riktig måtte jeg også sveise og file litt på patronstopperens rampe. Før reparasjonen ble sleidens bevegelse stoppet av patronstopperen, og låseklakkene kunne derfor ikke gå i fullt inngrep. Stokken var som nevnt sprukket, den måtte limes. Den var i tillegg helt gjennomtrukket av gammel svart olje, så lim ville ikke feste seg. Har dessverre ingen bilder fra før reparasjon ble påbegynt. Jeg la stokken i bløt i aceton tre-fire uker, og snudde jevnlig på den. Dette trakk ut det aller meste av gammel olje, så treverket ble lyst og fint. Naturligvis fjernet det også all gammel finish, men det var nok mer tysk Schaftöl enn originalt så det driter jeg i. Tror ikke jeg har noen bilder som viser sprekkene, men det gikk en sprekk på skrå og en på langs som truet med å dele stokken i tre deler. Boret inn hull på kryss og tvers av sprekkene, og limte inn stålpinner som forsterkning. Jeg bruker Biltemas lamineringsepoxy, den er tynnflytende så den trekker godt inn i sprekker og den herder langsomt så man har god tid på seg. Har hatt stort hell med den epoxyen på andre prosjekter, så jeg bruker ikke penger på noe «bedre». Litt av det herdete limet vises som blankere områder på bildet. En ser også at det mangler en treflis foran. Siden stokken uansett måtte få ny finish kunne jeg jo også dampe ut noen bulker og hakk. Jeg vet ikke hva den har slått borti for å lage de regelmessige små hakkene oppover, men stygge var de. Etter behandling med vann og strykejern, de dypeste hakkene ble værende men det meste ble mindre synlig. Jeg ville ikke fjerne noe treverk, så jeg pusset dem ikke helt bort. Bare et fjærlett drag med fint smergelpapir for å fjerne løs bust. Bubba fantes visst på 1800-tallet også. Ikke den peneste innfellingen av rembøyle jeg har sett, og rembøylen bunner ut på selve bøylen i stedet for på basen mot bunnen av innfellingen. Jeg beddet rembøylen inn med glassfiberarmert epoxy, iblandet to dråper svart farge fra Acraglas. Låskasse og underbeslag ble innsmurt med slippmiddel, og stokken beddet. Brukte samme Biltema epoxy men tyknet med glassfiberstøv, og med et par dråper svart farge. Fylte da også ut de stedene det manglet litt treverk, bildet er tatt mens jeg drev og filte epoxyen til riktig fasong der. Fargen ser lys grå ut der en har filt, men det blir svart og blankt når en legger ny oljefinish. En fordel med epoxybedding er at det helt forsegler endeveden, så ikke stokken vil trekke olje fra mekanismen igjen. Jeg oppdaget at stokkmakeren hos Colt hadde jukset, stokken så pent tilpasset ut utvendig men det var ingen kontakt mellom stokk og stål innvendig der det er to stor vertikale flater i underbeslaget som skal fungere som rekylklakk. Dette har nok bidratt til at stokken sprakk under rekyl, kreftene ble fordelt på et mindre område enn nødvendig. En ekstra klatt epoxy på rett sted gjør alt så meget bedre. Etter tilpasning og overflatebehandling med noe av Raudnakkes skjefteolie som jeg hadde liggende. Det mørke partiet i hjørnet, som ser ut som oljetrukket treverk, er svartfarget glassfiberarmert epoxy. Svart farge i slike reparasjoner stikker seg som oftest mindre ut enn forsøk på å matche trefarge. Utslitt leamikk. Sluttstykket øverst, låseklakkene nede til venstre. I midten tennstempelet, under dette en L-formet bit som er tennstempelsikringen. Låseklakkene har to runde «ører» (sees på langs i dette bildet, øverst til venstre på låseklakkene). Disse passer inn i de halvrunde utsparingene på sluttstykket, og overfører rekylkraften bakover. All kraft skal tas opp av de store runde flatene her, ikke av den tynne hengslepinnen som går gjennom låseklakkene og hullet i sluttstykket. Slitasje på «ørene» og på utsparingen i sluttstykket har ført til at patronspillet (headspace) øker, og til at låsegeometrien har endret seg da sluttstykke og låseklakker er litt forskjøvet i forhold til hverandre. Øket patronspill kan jeg leve med, med moderne hylser er det flere millimeter å gå på før det blir farlig med en lavtrykks svartkruttpatron. Da er det verre med hengslepinnen, når låseklakkene er forskjøvet framover så kommer hengslepinnen i knip og begynner å ta opp rekykrefter. Det er den overhodet ikke dimensjonert for, så den bøyes og begynner ås å vandre sideveis under repetering. Dermed skraper den mot innsiden av låskassa, og kan pga bøyen nå helt bak så den hekter seg i demonteringshullet i siden av kassa. Løsningen på akkurat dette var enkel, åpne opp hullet i sluttstykket litegrann og tilpass en oversize pinne som sitter tight i klakkene men har litt rom å gå på i sluttstykket. Hengslepinnen skal bare holde delene sammen under repetering, den har ingen rolle under avfyring. Så var det tennstempel og tennstempelsikring. Den L-formede delen griper i ene enden inn i det rektangulære hullet i tennstempelet, er hengslet på en aksling, og dyttes i andre enden oppover av låseklakkene når disse beveges ut av låst stilling. Dette skal tvinge tennstempelet bakover og forhindre det i å nå tennhetta når låseklakkene ikke er tilstrekkelig låst. Skulle patronstopperen svikte i sin jobb med å forhindre hanefall på ulåst sluttstykke, så skal denne tennstempelsikringen fange opp tennstempelet og hindre avfyring. Her er det stor slitasje på flere steder, der slitasjen «stables» og til sammen lar tennstempelet nå alt for langt fram alt for tidlig i låsingen. Litt ekkelt å tenke på at jeg har skutt med denne mens låseklakkene bare så vidt var i inngrep. Man ser på bildet en krateraktig fordypning i låseklakkene der L-en har slåt borti utallige ganger, tuppen av L-en er nedslitt, og i bakkant av det rektangulære hullet i tennstempelet sees et forhøyet blankt parti der stålet er stuket opp av L-en og har gnisset mot innsiden av tennstempelkanalen. I tillegg er hullet i L-en slitt litt romt og urundt, så her er det til sammen mye slark. Det er egentlig ikke så nøye hvordan delene ser ut så lenge de til sammen virker som de skal, og det kan være enklere å legge på litt ekstra gods på en enkelt del enn å skulle føre alle tilbake til originale dimensjoner. Jeg gikk for den enkleste løsningen, ved å sveise på en forhøyning på låseklakkene. Igjen, jeg ødelegger ikke herdingen her. Ett sekunds sveis gir ikke varme nok til å påvirke resten av låseklakkene, og rekylkrafta går ikke gjennom sveisen heller. Sveiseklumpen ble filt ned til en rektangulær forhøyning som passer inn i sporet i sluttstykket, og som er passe høy slik at tennstempelet trekkes bakover tidlig i opplåsningen. I tillegg kortet jeg inn tuppen av tennstempelet litt så det ikke skulle stikke for langt ut, skulderen som tennstempelet stopper mot og sporet for L-en var begge stuket opp så det gikk lengre fram enn det skulle. Ved å korte inn tuppen litt, i tillegg til å sveise opp denne forhøyningen på låseklakkene, fikk jeg tennstempelet til å ikke stikke ut i det hele tatt før låseklakkene er minst 50% i inngrep. Det slippes gradvis lengre fram ettersom klakkene går i lås, sannsynligvis vil ikke skudd kunne gå av før de er over 75% låst. Dette er minst like bra som da den forlot fabrikken. Ellers var det bare generell puss, noen skruer og en rulle som måtte dreies, og innoljing av stokken. Ble ikke fornøyd med en av skruene, den passer fint men jeg hadde et feilskjær da jeg skulle lage spor for skrujernet så den ser ikke helt pen ut. Lager kanskje en ny en dag, hvis jeg gidder. Nå er planen å skyte litt, har ladet opp rundt 400 svartkruttpatroner men selvsagt er banen stengt pga Covid. Vi får se om det blir en 15-skudds byge på nyttårsaften som funksjonstest, da selvsagt edru og mot sikker bakgrunn i bakgården (bor slik til at det er uproblematisk). Et par bilder av børsa etter reparasjon:

Nå har jeg kuttet ut Facebook helt, så jeg slipper å bry meg mer med det. Men la oss ta TS' spørsmål som eksempel. Amatørs svar er helt innafor, om enn direkte. For de av oss som har vært her en stund vites det at Amatør ikke kaster bort tiden på fjas, og at han er ganske kunnskapsrik. For en førstegangsreisende kan det kanskje virke krasst, men feil er det ikke. Svaret er korrekt. Så ser vi for oss samme spørsmål på en av Facebookgruppene. Da får man ørten svar. 1: Det ser man hvis det er blyspiss eller hull på tuppen. 2: Neida, det er helt FEIL! Hullspiss kan også være til bane! 3: Åh, trodde alt med hull var ekspanderende? 4: Alt med hull ekspanderer, jeg bruker Matchking til alt. Staten er teit. 5: Vennen min som hilste på en politimann en gang sa at bly er forbudt nå. 6: De med blågrønn farge på tennhetta er panserbrytende med fosfor! IKKE bruk dem! 7: Nå tuller du, det er oransje tupp som er panserbrytende. 8: Nei, det er svart. Det sa oldefar, og han var på østfronten. 9: Butt kule er til fugl. 10: Nei, det er til trening. 11: All jaktammo må være ekspanderende, til og med på markmus. 12: Plasttupp er forbudt i henhold til Genevekonvensjonen! 13: Hvis det er bly på tuppen er det jaktammo, hull på tuppen er til konkurranse. 14: "Bly på tuppen", mener du blyspiss eller? Idiot. Jeg orket ikke legge inn alle skrivefeilene som mangler for å gjenskape stemningen fra Facebook, men dere skjønner hvor jeg vil. De som diskuterer våpen, jakt, lading osv på Facebook må gjerne gjøre det. Jeg vil ha faktiske svar fra folk jeg stoler på, så jeg holder meg her inne. Her begynner jeg å få en viss oversikt over hvem som har noe å fare med.

Det trengs en kutteplate, praktisk nok bor jeg i nærheten av et slags verksted der jeg får lov å forsyne meg fritt med skrapjern i gjenvinnings-containeren. Ut i regnet med baufil og hente en bit passende flattjern, nokså rustent. Slipt noenlunde plant på ene siden, påsveiset en kant som stopper, og boret et hull. Stålbørstet på andre siden, det er ikke en pyntegjenstand. Grovformer med vinkelsliper. Monterer plata på støpeblokkene som står fastspent i dreiebenken, senterborer påfyllingshull slik at dette blir helt sentrert med kulehullet som skal bores ut i samme oppspenning. Denne kutteplata er ikke mitt peneste stykke arbeid, men den bør duge. Deretter bruker jeg et stikkstål til å lage spor for håndtak. Og så begynner den mest nervepirrende biten, det er om å gjøre å ikke gå surr i antall omdreininger på sveivene så man skjærer vekk for mye. Tar små kutt på en halv mm om gangen, bakker ut og blåser ut spon med trykkluft. Bruker også store mengder skjæreolje så det ikke skal gnisse for mye. For å hjelpe meg selv har jeg gitt verktøyet en liten kant som markerer bakenden av kula, så jeg behøver bare måle dybde fra denne kanten og innover. På bildet har jeg nesten boret så langt inn at kanten flukter, fra denne kanten skal det 3,4mm lenger inn. Nådd full dybde, så bakker jeg ut igjen til den samme kanten flukter med kanten av hullet igjen. Deretter er det sideveis mating inntil vi når full diameter. Litt lettet nå.. det ligner da vitterlig på ei kammerladerkule? Så får vi se etter hvert om diameter er brukbar, er kula for liten får jeg bare åpne opp forma litt. Håper den ikke blir for stor, jeg klarte ikke regne helt på messingens utvidelse kontra hvor mye blyet krymper når det kjølner. Til slutt, etter at jeg har snudd forma og dreid bakenden jevnt med resten mest for syns skyld, er det montering. Jeg ser at jeg trenger noen litt lengre skruer til å feste alt sammen med, men dette skal det snart støpes med!

Jeg sitter helt greit i det men nå greier jeg ikke bruke penger på ting jeg egentlig ikke trenger når det viser seg at det er 120000 unger som lever under EU's fattigdomsgrense i Norge. I år går mitt Black Friday-budsjett til Fattighuset i Oslo. Hvordan vi har greid å få det slik i landet er utrolig med tanke på resursene og den egentlige rikdommen vi har i Norge. At unger og ressurssvake skal gå sultne og kalde i Norge i 2022 er en skam. Offentlig sløsing i Norge er enorm dessverre og det er ungene og de ressurssvake det går utover.

Akkurat da jeg hadde bestilt en Rizzini, dukket det opp en mulighet jeg ikke kunne si nei til. Kal 16, framstår i god stand. Begynner å få orden på fuglehunden, så målet for 2022 er å skyte for egen hund med denne.

God jul Kammerater. Tenkte å komme med en oppdatering på denne nå når sesongen er over. jaggu har jeg fått jakta hele høsten, og felt fler dyr enn jeg noensinne har greid på en sesong tidligere. En helt ENORM lettelse. Det har vært utfordringer selvfølgelig, jeg greier ikke å gripe skikkelig rundt pistolgrepet, og tiden for de gode avtrekk er definitivt over. Dette har jeg rett og slett løst med å være strengere med meg selv på hvilke sjanser jeg går for, og så har jeg investert i en trefot skytestokk som har vært med hele høsten. Samtlige fellinger har foregått med hjelp av den.(Primos Triggerstick) Ladegrep er vanskelig nå, men har satt på ei stor gummikule på hevarma, og da gikk det bedre, raske ladegrep er fremdeles nesten umulig, men jeg får nå ny patron i kammeret på et vis. Får vurdere fremover om det blir en halvautomat til neste år. Største utfordringen har egentlig vært at jeg blir så kald på hånden, med økt stivhet og smerte som resultat. Det skal ingenting til. Vott med batterivarme ble løsningen her. Tar den av kun når det skal skytes. Ellers er slakting vanskelig selvsagt, men med gode kamerater på jaktlaget som stiller opp og hjelper til har det også løst seg på beste vis.

Da har jeg prestert å fylle min K95 mekanisme med gjørmevann og ruste det som ruste kan. Her har jeg jobbet meg over åpent lende og inn i en blindgate. Å krype høyre eller løfte hodet over gresset her vil være å kaste korta for ca 150 hjort som jeg har foran meg. Tok en selfie mens jeg tenkte, bestemte meg for å bli litt bløt. Litt bløt ble til veldig bløt. Stille panikk da jeg oppdaget at gresset på andre siden var et flytende teppe og jeg var på vei ned i åpent gjørmevann. Venstre arm falt igjennom og traff ingenting under, resten av kroppen er i ferd meg å gjøre en Titanic manøver. Fikk kastet rifle og kikkert opp på lynghaugen og fikk inn noen svømmetak. Myrvann nesten opp til armhulene og noen svært kalde hundremeter etter dette. Får omsider lirket rifla på plass, kanskje 100 dyr foran meg og 50 til venstre. Noen er "danger close" så tør ikke lirke frem håndkikkert lenger. "Hold my beer" fasen er over og følelsen av komplett "job satisfaction" har festet seg. Venter på rent skudd, har oppdaget at de fleste dyra hviler. For de få som følger med så er jeg så innmari langt innafor perimeteret deres og i tillegg plassert i en del av terrenget det ikke finnes noe å feste øyet på. Har vel ålet/krabbet et sted nærmere 600 meter? Fritt skuddfelt, 6,5x55 med 123gr Amax smalt og the monarch of the glen tok ikke et eneste skritt videre. Det gikk så kjapt at resten av dyra dro ikke av gårde, de spratt bare opp pg fortsatte etterhvert beiting. Tilslutt ble jeg så kald at jeg MÅTTE reise meg. Fikk ikke lov til å filme her, var en liten vekker å kjenne på hvor mye jeg trivdes med å bare være tilstede i jakten og heller fokusere på smygeri. Må bare si at K95 har gjort meg til en mer tilstedeværende jeger for å skrive litt høytravende fjas. Har ikke en rask backup slm R8 gir meg, så alt må gjøres rett med K95. Riflen har rett og slett gjort jegerlivet mitt rikere.

Slettes ikke galt med tanke på at man ikje bruke den svipennna mer så en gang i skuddåret

Årets toppjakttur i Sverige er over. Det. Ble. Kaldt. Vi kom frem sent torsdag kveld. Stakkaren som måtte sitte i baksetet hele turen hadde underveis fått på seg både ekstra par sokker, dunjakke og lue, da varmen fra japanerens varmeapparat glimret med sitt fravær, i takt med at kvikksølvet på gradestokken sank. Vel fremme ved en svensk stuga viste gradestokken -27. Som seg hør og bør ble resten av kvelden tilbrakt i kringvern rundt kartet, hvor de mest ambisiøse ruter ble inntegnet. Neste morgen viste gradestokken -22 ved hytta, og stemningen var god. Veldig god. Vi hadde skikkelig trua på at vi skulle få se det myteomspunnede topp-fenomenet, når tiuren sitter helt i topp, som perler på ei snor. Vi har sett det før og drømmer om å få se det igjen. Som førstemann til å bli sluppet av bilen fikk jeg god føling med det vi her hjemme kaller «klassisk overtenning». Det var mørkt, og det var kaldt. Veldig kaldt. Jeg fikk på sekk og ski, og stakk hodet inn i bilen rett før de dro videre. Der viste gradestokken -27. Et par kilometer lengre ned i dalen var det nede i -31. Etter å ha stått "midt i buksa" noen minutter for å vente på lyset, innså jeg at jeg måtte gå for å holde varmen. Det "luktet" fugl i dokk lang vei. I alle fall ettersom solen så vidt gav tegn til dagslys og skytelys. På den første store myra som var langs ruta tok jeg opp en tiur som lå godt begravd i snøen. At det var kaldt ble stående i parantes. Tærne var plutselig varme og planen om å ta på en genser til ble borte like fort som den kom. Tiuren ble nok veldig desorientert i oppflukten, og den hadde åpenbart ikke lokalisert hvor jeg var, og hvor jeg kom fra. Den fløy rett mot meg og la inn en stor bue da den antakelig oppdaget at dette ikke var riktig fluktretning. I fint haglehold fikk vi nesten øyekontakt før den svingte innover en av myrsnipene. Jeg gikk ut på myra for å få oversikt, og tok ut en kompasskurs. Med den kulda tenkte jeg at den helt sikkert setter seg på topp ganske tidlig, men på den andre siden er det ikke sikkert den har sett en så forkledd kar og et så morgentrøtt tryne på ei stund, så det kunne kanskje gjøre at flukten ble noe lengre. Min erfaring er at de ofte sitter innen 700m, så etter 400m begynte jeg å speide og bruke god tid. Jeg bestemte meg for å saumfare terrenget og retningen, da jeg tross alt hadde slikt å gjøre i -27, med avtalt avhenting klokken 15:00. Her var det i alle fall riktig fugl, ett eller annet sted. Etter ganske nøyaktig 600 meter fant jeg den. Den satt på bakken, og jeg tok den opp på ca. 100 meters hold. Den ville rett og slett ikke sitte i topp. Antakelig fordi det ikke var noe varme å få fra sola enda. Jeg gjorde et nytt forsøk på å finne den, men nå i et mye vanskeligere område, og jeg fant den aldri igjen. Resten av denne dagen gikk med på å holde varmen og å skremme opp orrfugl fra dokk. Dagen etter ble tilbragt i et nytt område for meg. Gradestokken hadde steget opp til -22 og forholdene var lovende. Med så snøtunge furuer på alle kanter burde det være mulig å finne en tjäder. Jeg gikk i toppen av et enormt hogstfelt og speidet med kikkerten (10x). Og der. En uforklarlig flekk som ikke passer inn i de naturlige konturene av skog og snø. Med støtte fra skistavene ble jeg såpass mistenksom at jeg måtte ned med rifla. Og ganske riktig, med 30x forstørrelse kunne jeg være sikker på at det var fugl. Aller helst en orrhane. Langt, langt unna. Jeg brukte god tid med speilkompasset og fikk tatt ut en god kurs. Veien til skuddhold medførte å krysse både hogstfelt og plantefelt, og jeg gikk hele tiden nedover. Dette gjør at man fort mister oversikten, og kompasset er "alt jeg har". Etter ca. 400m fant jeg en liten åpning som gjorde at jeg fikk se fuglen på ny. Denne gangen kunne jeg fastslå at det faktisk var tiur. Spenningen stiger ca. 10 hakk, og pulsen øker. Jeg kjenner på fallhøyden. Det er en deilig følelse, synes jeg. Etter nye 200m var det på tide å planlegge den siste ansmygningen, og å finne et "vindu" å skyte gjennom. På ca. 300 meters avstand tok jeg av skiene og utbedret kamuflasjen. Etter ca. 10 meter forstod jeg at dette var ALT for tidlig. Jeg stod med snø opptil skrittet, i kanten på et gammelt hogstfelt. Det var håpløst å smyge 100m her. Tilbake, og på igjen med skiene. På ca. 250m kom jeg i kanten på ei skogstripe, og etter denne var det myr frem til fuglen. Jeg skjønte at skuddet må tas fra denne skogstripen. Etter flere turer frem og tilbake, med forsiktig sidevegs forflytning, fant jeg igjen fuglen. Den nappet furunåler og samlet varme i solen. Den så upåvirket ut. Jeg jobbet lenge med å finne et "vindu" mellom kvist og grener for å være sikker på å ha fri kulebane. Det kan være vanskelig å beregne når kvistene er nære og forstørrelsen i kikkerten høy! Etter vel mye frem og tilbake i bunnløs snø fikk jeg ei glenne akkurat stor nok til at jeg var fornøyd. Jeg gikk frem og nådde kanten av skogen. Avstanden fikk jeg målt i halvt stående, og apparatet viste 190 meter. Nede på sekken fant jeg godt anlegg i all snøen, og med børsa ett knepp under nullstilling var jeg trygg på treffpunktet. Og da blir det stille. Jeg ligger helt i ro, puster og gjør meg klar. Jeg tar meg selv i å nyte synet litt i kikkerten før jeg tar av sikringa. Og da, etter en liten tids stillhet, endrer fuglen adferd. Den stivner til og strekker hals. Så lener den seg rolig fremover… og så smeller det! Heldigvis var jeg såpass klar og såpass på at jeg fikk presset et raskt og godt skudd. Den flotte fuglen gir tydelig skuddtegn, og lyden av "gjenslaget" gjorde meg ganske trygg på at dette gikk bra. Det jeg tror skjedde denne gangen, og fenomenet har jeg sett før, er at fuglen hadde observert en jevn lyd over tid. Lyden av at jegeren går rolig på ski. Fuglen vet at det er langt unna og den observerer, samtidig som den soler seg og spiser — og den har det sånn nogen lunde under kontroll. Så når lyden opphører, da blir den mer usikker. Da blir den ekstra "spiss". For nå skal det ingen ting til for at den trekker i nødbremsen og stikker. En annen interessant observasjon fra denne situasjonen er at den ble spottet på ca. 900m. Det er en gylden kombinasjon av flaks og erfaring som gir slike sjanser.

Reisebrev var vel noe av drivkraften i gamle Sluttstykket og senere Kammeret? Husker jeg skrev endel om Skottland etter selv å ha brent tusener på tusener av unødige kroner hos norske reisearrangører. (Nå sier jeg ikke at norske reisearrangører er dårlige, men enkelte destinasjoner er såpass enkle at man kan fikse selv. Litt svarthvitt fremstilt, men det er vel ingen som bruker arrangør for å kjøpe jaktkort på Inatur?) Nå har reisebrevene mest blitt film, siden å lage disse filmene også har blitt en ny hobby. Filmatisert reisebrev fra Irland

Snøen er ikke borte, men det er mindre nå. Tenkte jeg skulle prøve å teste en slik Berger VLD Hunting 7mm 180 grs. På amerikanske you-tube kanaler er denne veldig populær. På de fleste tester ser den ut som framparten på ei partitionkule eller som en helmantel. Det måtte jo prøves, etter tre forsøk i 600ms ga jeg opp. Var ikke snakk om å få kula til å gå til å gå rett i kannene, ikke ekspanderte den heller, mulig jeg prøver senere. Over til noe annet @ignorantvil også støtte forsknlnga, så han har sendt meg en slik Så vi kan ta testing et skritt videre. Tenker først og fremst på å teste ekspansjon på kobberkuler mot lite motstand. Dette krever litt fornying av testfeltet, så snøen må bli borte først.

Kroatia mot Adriaterhavet. Det ser så enkelt ut på avstand, men toppene går opp 1300-1700m med bergformasjoner vi er litt uvante med i Norge.

Er selv skyteleder, og har sett mye rart, men må si at dette var voldsomt til reaksjon. Hva med å å plukke vedkommende til side, og være klar, og tydelig på regler som gjelder på banen. Resten av gjengen trenger vel ikke utsettes for felles avstraffelse i beste rekruttskole stil. De møter vel opp for å ha en fin skyteøkt. Noen sikkert nervøse foran årets manndomsprøve. Å møte sersjant Satan vil neppe hjelpe på oppmøte neste gang. Vi vil vel at jegere trener, gjør vi ikke ? I så måte møter du deg selv i døra med trådtittel

Jeg glemmer detta kammeret jeg Jakter jo stortsett bare rev, da fortrinnsvis med støver... Meeen ruchet jeg får av å sitta i glugga... I natt hadde jeg den rååååsete natta noen sinne i ei glugge Og den jeg tenkte på med eeeeen gang jeg satte meg var deg - min venn og jaktkopis, @Castor Once in a life time! Satt å regna på't og det er 2 år siden jeg satt på detta åte, veit det bruker å være god trafikk ta rev der. En god gammal og godt opparbeida åte plass, som nok ligger ypperlig til i trekk løypa te revene med godt tilsig Og risiko sport å sleppa støver i det området pga sterkt trafikkert vei -det er nemlig prøvd og aldri mer Var på plass ca. 22.20...måtte se litt håndball først Fullmånen sitt kalde skinn får naturens diamanter til å gnistre så en mister pusten, dette er sjele ro og tankene flyr...og sansene står i hel spenn. For å bli avbrutt av lyd(er) Fresing og flere poter som beveger seg på skarda snø.. Kl. 22.50 ligger rev nr 1 - hannrev på 5,48 kg og kl. 22.55 ligger rev nr 2 - også en hannrev på 6,88 kg.... Ca 40 min etter rev2 ser jeg en rev som svinser på 250-300m vinkelen blir litt spiss og synes holdet er litt stivt.. Hører revens lokkelyd og kl. 01.06 Rev nr3 i "bakken" nok en hannrev på 6,26 kg umiddelbart etter at den ligger ser jeg en ny rev på 250-300m...synes holde er stivt og venter på at den skal snirkle seg nærmere... Brått trur jeg rev nr 3 har spretti opp Neida, enda en rev.... Så da sitter jeg med en rev på 180m og en på 100m... 01.15 rev nr 4 i "bakken" Ei fwvetispe på 5,79 kg den på 180 svinser uanfekta videre fra meg og vinkelen blir spissere og spissere til slutt forsvinner den. Etter 20 min kommer det ny rev 100m fra der forrige gikk og går i spøret på den og forsvinner. 02.10 rev nr 5 i "bakken" enda ei tispe på 7,75 kg Tenker at jæ sitter til kl.03.00 ske liksom fungere på dagen au.. 02.42 rev nr 6 i bakken - hannrev nr 4 på 6,34kg og jeg har bare 1 patron igjen Neste gang får jæ ta med en bærapåsa me patroner Sett 9 rever hvor av 6 på skuddhold og i bakken Fyfaen så RÅTT!!! Takker Jaktguden Diana ærbødig og ydmykt

Hvad mangler du.. Er du intereseret i at få noget pulver til Ballistisk gelatine. Så må jeg få en sækfuld sendt med til Lillestrøm, næste gang der leveres piber. Men endnu engang. Jeg er dybt imponeret over det arbejde du gør. Og den ekstremt gode kvalitet og detaljegrad du har på dine billeder. Du er ikke klar over, hvor meget ekstremt konstruktivt, og lærerikt man kan udlede af dine billeder. Specielt er det meget lærerikt bekreftende, at se på hvordan mange af de kugler du har testet. Slet ikke "passer" i diameter til piperne. Ofte ser man at der bare er kontakt på bommene, og eventuelt en opgratning på siden af bommen. Hvorimod der er tydelig undermål i riflingen. Så man kan se frem til at piber som anvendes med mange af disse kugler. Vil brende ud ekstremt hurtigt, Da kuglen slet ikke tætner i riflingerne - Du skal vite, at du reelt sitter på en Guldgruve hvad angår viten om kugler. og deres samarbete med piper. Du burde få tak i en Våpenjournalist (uden forudfattede religiøse holdninger) som kunne analysere og formidle, alt den info, som du har samlet. Jeg er SINSYKT imponeret. Og har lært/fået bekreftet masser af teori og viten. Nu har du så leveret billeddokumentation i ekstrem kvalitet Om du nogensinde kommer sydpå til Danmark. Vil jeg betrakte det som en ære, at få besøk. med rundvisning og beskrivelse af vores opsæt

Interessant og morsom tråd! Jeg tror nesten ikke at det går en eneste dag, hvor jeg ikke drømmer meg tilbake til barndommen og deler av ungdomstiden, og skulle ønske at jeg på en eller annen måte kunne trylle meg tilbake til den tiden. Jeg vokste opp i det sørlige Afrika, og gikk barfot i slitte shorts og khakiskjorte nesten så godt som året rundt, hadde alltid en sprettert i lommen, og levde livet «fri som en fågel» !! Livet var så mye enklere da… og Man, I really miss that !! Min skytekarriere startet med diverse luftgevær og myye skyting med disse - BSA, Webley, Diana og Gamo, stort sett bare med åpne sikter - fra 5-6 års alderen. Hadde til sammen syv luftgevær i både .17 og .22 kaliber, som jeg disponerte sammen med brodern. Luftgevær var med nesten overalt – spesielt en Webley i kaliber .22 som var utrolig effektiv på både duer, perlehøns, og en mFezi (Mozambique Spitting Cobra) eller to….eller tre....eller faktisk en hel del flere…det krydde av dem rundt huset vårt. Fattern ble utålmodig engang, og brukte hagla på en ekstrem sinna en av slaget som ikke ville frivillig ut fra pantry’en (matboden), og jeg husker åssen det var fylt med innholdet fra bokser med flådde tomater og annen boksemat overalt på veggene og i taket. Muttern var definitivt ikke imponert, men vi gutta boys syns det var driiitkult og gøy !! Beste skudd («lucky shot»…?) jeg noen gang har skutt, var nakkeskudd på 6-7 meters hold med luftgevær på en mFezi som «freste i full fart» ut av gresset ved gangbroen over «vollgraven» vi hadde rundt alle hus for å få vannet unna i regntiden. Jeg kom springende over, da den bokstavelig talt «spurtet» frem mellom beina mine og videre vekk i gresset. Hadde så godt som alltid blypotter i pipa på luftgeværet, så det var bare å ta ladegrep og fyre av i en flytende bevegelse mens jeg hoppet høyt til værs. Det holdt med det ene skuddet. Hadde jeg bare skutt like bra i dag med hagle på haglebanen… Fikk ubegrenset tilgang til min egen .22 rifle da jeg var rundt 11 år gammel – og husker det som et stoort øyeblikk. Det var omtrent samtidig med at jeg også skjøt hagle for første gang. Husker ikke merke og modell på salongen, men siden mesteparten av familiearsenalet var originale Mauser og Musgrave rifler holder jeg en knapp på en av dem – alternativt en Zastava. Startet med å brenne av flere 500 sk pakker med patroner på veldig få dager, men da satte fattern foten ned, og ammunisjonen ble rasjonert. Det var laaaangt til nærmeste våpen- og ammunisjonsforhandler, så med en «månedslønn» på bare to 50 sk pakker med .22 ammo, ble èn litt selektiv og nøye med de skudd man sendte avgårde – og det er vel det, og så fattern og luftgeværet da, som la grunnlaget for skyteferdighetene. Noen år etterpå ble tilgangen til ammunisjon myye bedre, og påvirket dermed også hvor mye det ble skutt. Hadde salongen med nesten overalt, men ikke like mye som med luftgeværet, for på det tidspunkt hadde jeg også oppdaget gleden ved å skyte med pil og bue. Derfor dro jeg like mye med meg pil og bue eller et spyd ut i bushen, som salongen, sammen med de lokale «bushboys» eller gjetergutter. Sprettert til småfugl var alltid med i lomma, og all småfugl som ble skutt ble spist sammen med gutta – til og med en rotte eller tre. Skal være ærlig å innrømme at jeg likte (og fortsatt liker) mye bedre å jakte med pil og bue enn med rifle. Det krevde mer, var mer lydløst og man var mye mer avhengig av egne evner som jeger, og det å være «ett med naturen» for å lykkes. Det første vilt jeg skjøt med bue var 3 perlehøns, jeg stolt hadde med hjem til muttern kort tid før jeg ble 10 år. Salongen brukte jeg mest på duer, perlehøns, kaniner/hare og har til og med skutt en enkelt steenbok med den (var svært heldig med den, men er ikke noe jeg vil anbefale i dag). Da jeg begynte å skyte innprentet fattern nøye det med peking, finger vekk fra avtrekkeren, sikring (der det fantes sikring) osv. Selv som 6 åring ble jeg allerede da svært bevisst på både hvor pipa pekte til enhver tid, og hvor fingeren var plassert i og utenfor avtrekkerbøylen. La oss si det slik at sikkerhetsopplæringen til å begynne med var basert på ganske grei informativ pedagogikk, men at den raskt gikk over til datidens mer «handfaste pedagogikk», som i dag er svært politisk ukorrekt, hvis ikke den første metoden hadde umiddelbar og permanent virkning … På kostskolen jeg etter hvert gikk på (ca 400 km hjemmefra) hadde vi en delvis kadettopplæring, hvor det ble gitt instruksjon i både sikkerhet og skyteferdigheter. Noe de fleste «farm boys», og de fleste andre elever med delvis bakgrunn fra landsbygda, allerede hadde. Dette var forresten et populært «fag», og et av de eneste som ikke hadde avstraffing i form av spanskrør (ble ikke forbudt i SA før 1996. De som ikke vet hva det er, får google). På skolen hadde vi en uheldig episode, hvor to elever hadde dratt ned på «the school farm» uten tillatelse for å skyte (sannsynligvis litt tjuvjakt i tillegg), og hvor den ene fikk hånden gjennomskutt da han støttet seg på salongen i en eller annen situasjon hvor de krabbet over et gjerde eller noe sånt. Det ble umiddelbart etterpå gjennomført razzia på alle dormitories på hele kostskolen, hvor man da fant en 8-10 salongrifler og noe flere håndvåpen (husker ikke antall). Alt ble umiddelbart inndratt av de forskjellige housemasters, inntil det ble laget regelverk for dette. Etterpå ble det bare med skriftlig tillatelse fra foreldre tillatt å medbringe våpen på skolen. Alle våpen måtte oppbevares hos House Master, hvorfra det aktuelle våpen kunne hentes i korte perioder for skyting i godkjente områder på skolens område (ca 2700 mål). Brukte en periode en gammel Lee-Enfield i .303 kaliber, men da jeg ble 15 fikk jeg en splitter ny Musgrave K98 i .308, som er et kaliber der har fulgt meg som en standard siden da (i tillegg til litt grøvre greier). På slutten av 80’tallet og helt i begynnelsen av 90’tallet ble det noen år hvor dressen var brun og seinere grønn, og jeg bare hadde intim omgang 24/7 med R1, R4, AK47, SVD og AG3, og hadde tilgang til «ubegrenset» mengde med gratis ammunisjon. Her var det myye skytetrening, og stort fokus på å skyte bra under stress (når instruktørene roper med megafon, hiver med «flashbangs» og skyter med skarpt i bakken rundt deg, så jord og stein spruter i fjeset blir man ganske stresset. Men når hele troppen får afkak (strafferunder) av det svært ubehagelige slaget hver gang DU ikke har truffet «midt i», så lærer man fort å konsentrere seg om skytingen tross omstendighetene. Noe man uansett blir svært glad for seinere…). Men det var i en annen tid, og i helt andre land. Tror forresten at luftgeværet fra barndommen var skyld i, at jeg var en av de som ganske kjapt ikke var skyld i alt for mye afkak !! Etter at jeg kom til Norge litt ut på 90’tallet ble det et par år uten rifle, men siden 1996 har det vært en mix av Brno salong, Kongsberg Lakelander, Winchester M70 Featherweight, CZ455 og Blaser R8, i tillegg til et par vanlige Beretta hagler og en gammel Miroku 500 sideligger «jeg» har bygget om til en paradox gun / «fattigmanns dobbeltrifle» og brukt som guidegun på et par turer «hjemover». Jeg er ingen konkurranseskytter, men liker å skyte og er medlem av det lokale DFS (jegergruppa). Koser meg på banen, og har ligget på alt fra 1000 og opp til 6000 skudd i året, bortsett fra i 2020 som har vært svært dårlig skytemessig… Nå 50 år seinere har jeg dessverre bare ett luftgevær enda - en gammel og veldig sliten Gamo fra barndommen (den med pistolgrep), og savner stoort et skikkelig luftgevær av type Webley kvalitet igjen….men nå har jeg også nettopp oppdaget PCP og svenske FX…

Da har man kommet hjem og såvidt fått igjen hvilepulsen etter årets reinsjakt på Hardangervidda dere. For å begynne med slutten....for ei reinsjakt. Kan trygt proklamere at dette er den beste jakta vi har hatt på dette valdet....så langt. Vi har jakta rein på dette valdet i 16 år. Joa nå skal dere høre.....sendte 2 mann inn med heli, med bagasje og proviant for ei ukes jakt i høyfjellet. 3 mann gikk inn, med fraværende, eller meeeget lett ryggesekk. Behagelig tur på 6 km i lett oppoverbakke. Slik så det ut på stuegulvet før avreise fjellheimen. Ingenting gjemt, ingenting glemt Helt utrolig hvor mye man drar med seg til fjells dere. Slik så det ut i bilen før lasting i heli. Komprimert "ladning" for å si det sånn. Etter ankomst hytta i kveldinga, fikk vi høre at gutta vi sendte i forveien, var i kontakt med dyr 5 minutter etter touchdown. Litt for mye armer og bein, kål og vafler, bidro til null, nada resultat, men bra start på jakta og en skikkelig motivator var det. Dyr på "plenen" på nedsiden av hytta, det er saker. Frokost tidlig neste morgen og inn i fjellheimen med rifla i høy beredskap. Gikk ikke mer enn 2 timer så knatret og smalt det i fjellet. Dyyyr i bakken, kom det over comradio. Knallstart på jakta. Slik så det ut da. Ekte double. Helt toppers. Så var det slakting og bæring ned til hytta. Det gikk greit. Etter endt jakt, var det obligatorisk oppmøte på ljugebenken og gjennomgang av dagen. Ikke et surt fjes og se i mils omkrets Jaktlaget hilser til Kammeret.no Så var det neste dag/økt. Tidlig frokost nok en gang. Etter frokost.....vel da må man bort på "kontoret" (utedassen) å gjøre unna litt "kontorarbeid" Førstemann på "kontoret" satte seg til rette og var godt i gang med "kontorarbeid" da han plutselig titta på 200 reinsdyr ca 150 meter utpå flata. Skal si det ble kaotiske tilstander både på "kontoret" og i hytta da ja Resultatet ser dere her. Bukk i bakken. Hyttetaket i bakgrunnn. Jaktsjefen er for kortreist mat. Har gjentatte ganger sagt ifra om at man ikke får gå ubevæpnet bort på "kontoret" Gutta har ledd litt forsiktig og så får man høre at nå...nå har jaktsjefen tatt litt for mye nabbe, men der fikk de se. Ellers er det vel stort sett bare på Svalbard man går bevæpnet på "kontoret" etter hva jeg har sett og lest Nå fikk de oppleve selv. Flere dyr er poffa fra utedassen på denne hytta opp gjennom årene, så derfor det med bevæpning på "kontoret" Var stemingen bra fra før, var den topp nå dere. Vedskjulet på hytta ble etter hvert fullt av saftige kjøttlonser, som dere ser. Nam nam, dette skal bli masse deilige middager utover. En av gutta strøyk inn i fjellheimen etter flokken, etter incidenten på nedsiden av "kontoret" Gikk ikke mer enn ca 1 time, så fikk vi melding om buuukk i bakken nok en gang. Da måtte jaktsjefen innføre midlertidig skyteforbud, slik at vi fikk orden på sysakene a gitt Jaktsjefen i dyp konsentrasjon på ljugebenken i kveldinga for å få orden på sysakene. Mye byråkrati inkludert hjernekirurgi i form av CWD prøvetaking og utfylling av facts i appen "sett og skutt" samt påklistring av id kode på løyve, CWD prøve, kjevelapp osv. Sprorbarhet hele veien. Med dårlig telefondekning og en klodrik bak tastaturet tok det sin tid, for å si det forsiktig. Hjalp med en solid dose bannskap innimellom. Ordna seg til slutt Nuvel....nok om det. Slik så det ut da jaktsjefen ankom "åstedet" som det vel heter på fagspråket. Grov bukk klar til flåing og partering på solid "slaktebenk" Ergonomi er viktig....også når det gjelder slakting i høyfjellet. Riktig arbeidshøyde er viktig vet dere, for å lette flåjobben, partering og unngå ryggplager. Fornøyd skytter med grov bukk. Aaakurat slik man vil ha det som jaktsjef. Så var det bæring ned til hytta, nok en gang. Litt skakkjørte rygger etter dette. Grov bukk er tung å bære. Etter dette roet både vi og reinsdyra seg veldig ned. Var i kontakt med dyr hver dag, men hadde ikke den nødvendige flaksen dere vet. Stemningsbilde, som sikkert mange reinsjegere kjenner seg igjen i. Både bikkja (Basse) og jeger i full berdeskap med håp om dyr i siktet og spennende duft i nesa. Vi var egentlig storfornød, så det ble mye frokost med obligatorisk egg og bacon ut av det etter hvert. Skikkelig støtteforing for sultne tarmtotter. Så var det middager og for noen middag vi spiste oss igjennom. Avsluttet uka med Bergensk Fiskesuppe med nyfanget fjellørret som base. Satt som et skudd. Grov fjellørrett sammen med "frøken Montana" (rifla) Toppet det med pinnekjøtt siste kvelden. Årgangs-pinnekjøtt fra 2020 dere. Vin og Pinnekjøtt har en ting felles....blir bare bedre og bedre med årene. Namsi namsi Nå er det bare ett år til vi skal opp i fjellheimen på jakt etter reinsdyr igjen. Tiden går fort. Allerede komplettert proviantlista og planlagt menyen for neste år. Gikk på en smell eller to ang proviant. Det er justert til neste års reinsjakt Så vil jeg avsluttningsvis takke jaktlagsmedlemmene, som hver på sitt vis bido til at dette, som allerede nevnt....ble den beste reinsjakta vi har hatt så langt og som man ikke glemmer sålenge det finnes hjerneceller i omløp. Stikkord: kameratskap, nabbe, god mat, jaktskrøner og lagsamarbeid. En for alle, alle for en, er det vel noe som heter. Stemmer bra, også på denne jakturen. Denne reinsjakta blir det YouTube video ut av etter hvert. Må bare komme til litt mer sans og samling først, samt få ferdig YT video om bukkejakta. Så blir det reinsjakt-video

Fant igjen den gamle, komplette samlingen med Morgan Kane. Må sortere, og begynne å lese igjen Jammen lå det ikke en gammel Aaserud katalog i samme eska. Dette er skikkelig vintage porno

I det siste har jeg leste flere/ mange artikler om problemet drap og masseskyting i USA. Både norske og amerikanske, det er fullstendig påfallende hvordan nesten ingen av dem er innom sosiale forhold, eller hvem som har våpen. Det er antall våpen, antall, antall, antall... Det presenteres tall, antall våpen per innbyger, og drapstall, og USA leder jo begge selvsagt, md en god, og rikelig margin på drap - men ikke på våpen. Det er en rekke land som har tilsvarende, eller iallefall nesten tilsvarende våpentetthet. Men ingen land som ikke er i krig, eller har krig, som er i nærheten av USA på drap. Man har en rekke land med svært mye våpen, og nesten ingen drap, men likevel er konklusjonen til "alle" at det er antallet våpen som er problemet. At de i 150 år har dyrket kulturen "ordne opp selv, med våpen", nevnes ikke, og at de har store sosiale problemer og håpløshet, ingen sosiale fallskjermer, nevnes ikke, og at enhver idiot og galning kan ha våpen, nevnes ikke. Antakelig er det holdningen i hele landet en stor del av problemet, vi kan sammenligne med motorsykkelulykker. I USA blir nesten 6000 drept på MC hvert år. 1/3 brukte ikke hjelm... I Norge dør vel rundt 20 motorsyklister i året. Per inbygger utgjør det mellom 5 og 10 ganger så mange drepte i USA. Her som med våpen er forskjellen at man er "on your own", våpen i Norge er forbundet med klubber, aktivitet, og opplæring, og miljøer. Motorsyklister må gjennom et rigid opplæringsprogram. I USA er jo det et inngrep i individets frihet, og MC-lappen er noe man tar på et kvarter. Min påstand er at det ikke er våpnene som er problemet, men USA. K

Vi kjørte et PRS-introduksjonskurs denne helga, Kan ta mer om hva vi gjorde og gikk igjennom senere, nå bare blåser jeg ut noen bilder - "for those so inclined" Spotter på, skytter på vei i stilling, og neste skytter klar Knapt med dagslys, men det går. Elektroniske skiver er faktisk gull på denne årstida, når en spotter knapt ser annet enn snøkov Bildekk med god sprett, Pirelli faktisk. Sauer, Jet, og Strike Eagle. 308, 168gr SMK i 700m/s - ikke det folk tror er ideelt til langhold, men om presisjonen er der, og skytteren kan å trekke av - ja så er det bare å vente til kula treffer - for det tar en stund... Jeg vet strengt tatt ikke hva som er inni stay-on-casen her, men det var en god kikkert. Viktig å steike noe når man er på langholdsskyting, alltid. Alle hadde demper, utrolig behagelig - null hodepine. K

Fikk en fin nitakker i går, Grane kommune Nordland. Stor i skrotten. Skutt på ca 60 meter på drev. 338-06 A-Square / 225 grs Woodleigh PP leverer igjen

Payday!!! I dag, et halvt år etter, kom børsa. Ikke et merke på den. Sykt fin!!

Hadde et knekt blad av en samekniv. Trengte en flåarkniv til slaktinga så det ble med groveste sort maskineri en kniv av stumpene og den fungerte helt etter hensikten til tross for det noe udda designet

Jeg vil takke psAico, Vargen og Wintel for arbeidet med høringssvaret til NOJS. Sett opp mot svarene til de fleste andre organisasjoner er NOJS sitt utrolig bra! Vi trenger Ildsjeler som dere. Jeg vet at psAico jobbet med teksten til siste minutt før fristen. Imponerende!!

Hjelper en eldre kjenning med å pusse opp en gammel Birmingham hagle laget av William Powell & Son. Litt rust her, og der, men pipene er speilblanke innvendig, tross damask, og svartkrutt. Tar for meg stokken i første omgang. Så får vi se hva vi kan gjøre med resten etterhvert. Begynte med å få av gammel gugge, for så å dampe ut de aller værste hakkene. Har ikke overdrevet. Noen arr skal en gammel dame ha Tørst var hun i alle fall. Kan ikke ha fått sin hudlotion på mange år. Har gitt henne 5-6 strøk av hjemmebrygget rødolje nå i kveld. Går fortsatt unna Greit å ha et påskeprosjekt En liten oppdatering etter 8 påføringer. Ting begynner å våkne til liv. Like fasinerende hver gang.

Min første hagle var en Baikal s/s. Den ble solgt for mange år siden. Har siden jaktet med o/u og halvautomatisk. Men her i sommer kom nostalgien over meg, og man begynte å følge med på Finn. Budsjettet var dog litt trangt. Endte opp med for meg et ukjent merke, Cogswell & Harrison i kaliber 20/70. Velbrukt, men velholdt. Googlet litt og fant en tabell på nettet som tilsa at hagla er produsert i 1891. Kolben er av nyere dato i pent treverk. Forskjeftet er originalt, med nedslitt nettskjæring. Mørk i treet, sikkert etter å ha blitt båret mye i hånda. Ganske fritt for gravyre, og slitt blånering. Ingen best gun, men min beste hagle i skapet pr nå. Børsemaker har inspisert løp og målt gods, samt testskutt med kraftigere ladning enn hva jeg kommer til å bruke. Det var lite slark i hagla, men det som var ble justert. Det blir å bruke snille ladninger med Bismuth eller lignende Veldig tilfredsstillende å ta med denne gamle, ukurante traveren på rypejakt. Lett, smekker og full av patina.

170 grs sako blade Avstand 20m V0 600 ms Restvekt 169,7 grs Diameter 14/9 mm 84 cm Avstand 20m V0 700 ms Restvekt 169,7 grs Diameter 15/11 mm 84 cm Avstand 20m V0 800 ms 169,5 grs Diameter 16.5/13 mm 62 cm Avstand 20m V0 900ms Restvekt 67.5 grs Diameter 22/16 mm 62 cm Alle 170 Sako Blade

Da er det på tide med en aldri så liten oppsumering av den årlige reinsjakta vår dere. Jakta man gru-gleder seg til hvert år. Har ankommet heimen etter siste runde med reinsjakt, fått igjen hvilepulsen, samt tid til å fordøye inntrykk og opplevelser fra reinsfjellet/Hardangervidda. For å begynne med slutten, så ble det ikke bukk i bakken på oss i reinsjakta dessverre. Som de fleste av dere vet, var det kun bukkejakt i år. Da ble det svæææært vanskelig. For det første er det ikke mange bukk igjen på vidda og for det andre vil man unngå å feilskyte i det lengste, da straffen for evntuell feilskyting er formidabel. Såpass at mange, for ikke så skrive....de fleste holdt igjen. Noe som igjen førte til at det ikke har blitt lagt ned mer enn i underkant av 400 bukk. Laaangt fra målsettingen på 1000 bukk. Det er mye frustrasjon blant reinsjegerne på Hardangervidda nå. Det er ikke gratis å jakte villrein for det fleste av oss og litt av greia er at man vil ha med saftige kjøttlonser hjem og svupp rett ned i fryseboksen. De fleste dro tomhendte hjem fra vidda i år, som allerede skrevet. Det er IKKE bra og kan i ytterste konsekvens føre til at mange reinsjegere og ikke minst potensielt kommende reinsjegere mister interessen for reinsjakt på Hardangervidda i årene som kommer. Om det i tillegg blir vinterjakt, for å nærme seg målsettingen, vel da blir det rabalder og opprør rett og slett. Jeg håper inderlig at så ikke skjer. Nuvel, nok om det. Hadde det vært vanlig jakt hadde vi vært ferdig jaktet og alt i orden etter 3 timer første dagen, da omtrent hele villreinbestanden på vidda, fordelt på flere/mange flokker, sto som spikret på valdet vårt og på omkringliggende vald. Slik så det ut da. En flokk på flere hundre dyr ca 1,5 km unna. Et facinerende syn og veeeldig spennende. Dette er skjermdump, så ikke beste kvalitet. Denne flokken kom joggenes forbi hytta etter hvert. Gutta som satt på ljugebenken utenfor hytteveggen og koste seg med kaffe og smulteringer, var selvfølgelig ikke forberedt, så nå har jaktsjefen enstemmig vedtatt å gå til innkjøp av 2 stk hagler, spikret klar på ljugebenken i høy beredskap. Mulig at det blir bukk i bakken da dere Skrev over at det kun var bukkejakt (2,5 års bukk eller eldre) i år. Har fått flere tilbakemeldinger om stor usikkerhet ang å skille de forskjellig fra hverandre. Ikke enkelt. I en jaktsituasjon tas det besluttninger i løpet av sekunder. Alt er virrvarr. Om det i tillegg koker skikkelig i knollen, som det gjør for de fleste av oss, da blir det vanskelig. Man vil heller ikke drite seg ut å få oppsynet på nakken. Da blir det til at man retter ut avtrekks-fingeren. Har "satt sammen" noen skjermdump fra viltkameraene mine for å belyse hva som er hva. Litt i seneste laget muligens, da jakta er over nå, men her er de. 2,5 års bukk 3,5 års bukk Storbukk/Voksen bukk (5 år eller eldre) Voksen simle (hunndyr) Som allerede skrevet var vi 2 runder på vidda. Første og siste uke. Vekslende og til dels alt for pent vær for reinsjakt i første runde, men likevel var dyra på plass. Her er rifla i høy beredskap og klar til strid. Eier av rifla kanskje ikke så veldig på alerten, meeen ikke dyr i sikte. Derimot formidabel utsikt østover. Hadde de kommet oppover draget her, som de ofte gjør, hadde det vært game over og lights out. Dagene kom og dagene gikk. Ikke dyr i bakken dere. Kun de vi ikke skulle ha, simle/kalv stilte seg velvillig opp, på anbefalte 100 meter iht jegerprøveboka. Skulle tro de hadde fått med seg at det kun var bukkejakt i år. Man lå og siktet på saftige kjøttlonser flere ganger, såpass at man ble veldig sulten bare av å sikte, men nei.....det ble med siktingen. Meeen det ene utelukker ikke det andre, så det ble mye sosialt samvær ut av det etter hvert. Alle jaktlags-medlemmene er ihuga jegere og den ene hadde med seg 8 kg kjøtt av ymse vilt, som skulle tilbredes, smakes på, tygges og fordøyes. Litt av en jobb, men det gikk akkurat. Kokkelering i full gang som dere ser. Den ene av gutta på laget har kokkekunnskaper på høyde med Arne Brimi, så i løpet av denne reinsjakta gikk man ikke ned i vekt, men tvert imot opp i vekt dere Nam nam. Ytrefilet av elg? prekivert til å bli... ......Kjempemåltid med kantarellstuing og mosa poteter/potetsalat. Både kantareller og kokk er fra Vegårdshei, så ingenting å utsette på hverken bløde konsonanter, tilberedning eller smak, som allerede skrevet. Med proper rødvin, nabbe og øl til, alt etter smak og behag, ble det aldri feil. Satt som et skudd....hver gang. Jaktsjefen som hadde planlagt og finpusset middagene måneder i forveien, måtte bare kaste hele menyen i søpla Dette var mye bedre. Tar tid å fordøye all denne maten, så det ble tidlig kveld på de fleste av gutta, for å si det slik. Et par av jaktlagsmedlemmene var derimot ekstra iherdige ang det sosiale, såpass at jaktsjefen måtte gripe inn til slutt og beordre de i seng, da det ble litt mye romling i hytta etter hvert, men artig var det å høre på, mens det sto på. Man fikk trimmet lattermusklene skikkelig for å si det slik Når det ikke ble kjøtt med hjem, ble det molteplukking i stedet. Enkelt når de vokser omtrent på plenen utenfor hyttedøra. Var mye molter i fjellet i år. Bare å forsyne seg. Ja takk. Bør være nok til den obligatoriske moltekremen på julaften her. Vi hadde forresten et nytt og svært så hyggelig bekjentskap med på reinsjakta i år. Ble positivt overrasket over denne kreasjonen. Så nesten ut som om den var satt sammen med henblikk på reinsjakt a gitt. En Bergara Nordic Hunter, eller noe i den duren. I utgangspunktet ei lettvektsrifle med fluta bolt og pipe, passelig langt, lagt ned i et glassfiberskjefte?? Men med påmontert tofot og en kjempedildo ved navn Swarovski montert på toppen av rifla, var det kanskje ikke den letteste riggen jaktsjefen har kjent på, men "må ha" tarmtottene ble definitivt trigget. Jaktsjefen er ikke spesielt begeistret for Blaserprodukter, så for de av jaktlagsmedlemmene som har Blaser-rifle er det forbud mot å ta de med inn i hytta. De blir stående utenfor, lent oppetter veggen, under takdryppet, eksponert for vær og vind. Alt annet får komme inn i hyttevarmen for å bli pusset, stelt og beundret. De det står M98 made in germania på, får til og med hedersplassen, ved siden av Jøtul'en. Viddespett, som vi kaller M98'ien. Brukanes til det meste. Bergaraen ble umiddelbart tatt inn i varmen for stell og grundig gjennomgang. Tommel opp og klapp på skulderen til Bergara'en, fra jaktsjefen. Slik gikk no dagan og på tide å vende tilbake til heimen og vente på siste runde/uke i reinsjakta. Tiden gikk overraskende fort unna egentelig. Plutselg var man på reinsjakt igjen med håp om dyr i siktet. Turen opp til Schloss Adler (jakhytta) gikk lettere enn antatt. Siste delen av turen opp, er sammenhengende motbakke, for å si det slik. Litt trening gjør seg i forkant, ellers kan det fort vekk bli strekte akilleser og mye indretjeneste ut av det. Schloss Adler ligger strategisk plassert med fritt utsyn kilometervis innover i dalen. Utsikt fra hyttedøra innover/vestover. Er det dyr i området, kommer de ofte langsmed vannet, på lagelig hold fra hyttedøra. Turen opp gikk greit, som allerede skrevet. OK vær. Lette regnbyger. Ingen problemer med å krysse tørrskodd over elver/bekker. Var også greit vær dagen etter ankomst hytta, nok vær til at man fikk sendt beskjed hjem om at man var i live. Ingen mobiltelefon-dekning fra hytta, så opp på nærmeste topp. 1,5 times gange rett opp, 0,5 timers gange ned. Dere kjenner dere sikkert igjen. Så satte møkkaværet inn. Østing, regnvær og tåke. For et vær. Kunne like gjerne stått og spylt ned hytta med brannslange. Må oppleves. Et helt for jævelig vær var det, men bra dyre-vær som der sier her oppe. Er det østing, regn og tåke kommer dyra. Slik så det ut fra hyttenvinduet. Null nada sikt. Smokk tett. Buvær. Bare å fyre i Jøtul'en og kose seg Det er saker. Da føler man at man lever dere. Dyra kom de, men regnvær og tåke gjorde jakta svært utfordrende for oss. Kompisene så snurten av en flokk og selvfølgelig simle og kalv på skuddhold. Ble nok en gang god mat og masse jaktskrøner ut av det da. Kan forresten anbefale boksmat a la lys lapskaus. Kreves ikke mye kokkeleringskunster for å tilberede den. Utsikt fra Jerven-duken utover nord/østover. Man satte veldig pris på Jervenduken etter hvert Ser idyllisk ut, men ikke la dere lure. Så var det jaktslutt og klart for hjemreise. Var bare det at pga heftig vær, som nevnt, var det plutselg flom i det som for kort tid siden var bekker. Ikke mulig å krysse de. Slik så det ut fra hyttevinduet da. Den ene av gutta var klar for svømmetur over og hat-marsj som han kaller det. Prøvde å forklare at man må spille på lag med naturen. Ikke mot den, ellers kan det plutslig bli kritisk. Men nei....hjem skulle han, da det var forpliktelser i heimen. Litt drodling og et par telefonsamtaler senere var det bestilt og klarert heli-transport ut av fjellheimen, dagen etter. Var bare det at dagen etter var det nada flyvær. Tykk tåke og heftige regnbyger. Måtte vente i to dager til , før man hørte lyden av rotorblader utenfor hyttedøra. Slik så det ut. 6 minutter og 48 sekunder flytid senere var man ved bilen. Kjekt, men samtidig et aldri så lite nederlag. Man vil jo gjerne gå ut, men ikke utfordre naturkreftene. I fjellet må man ALLTID gå på sikkerhet. Når det er skrevet, er det kjekt at man har denne muligheten til å komme ut. Kan videre opplyse om at vi ikke var de eneste som var værfaste på vidda i uværet, siste uke i jakta. Vel....da er reinsjakta vår over. Håper det ikke har blitt alt for mye skriblerier for dere. Ordene har lett for å finne veien ned på tastaturet fra denne kanten. Har prøvde å begrense det og så er det slik at dere må lese mellom linjene. Da blir dette veldig bra.

Ble en double rett over kl: 4. Skjøt den minste først, på 90 m, så spratt det opp en til på 35 m som stoppet på 65 m etter at jeg brølte til den. Begge datt i smellen. Fabrikkladet Norma Oryx 180 gr 308 Win. 57 cm løp.

Blitt en liten stund siden sist jeg laget jerky (rådyr jerky). Storviltprøvene unnagjort og da føler man på at jakta faktisk ikke er så langt unna igjen. Og dessverre er det fortsatt for mye av fjorårets kjøtt igjen i frysen. Spesielt due da vi skjøt noe sykelig mye duer i fjor høst. Så jeg tenkte hva med å forsøke å lage jerky av due? Kikket litt på youtube og jammen tror du ikke det er noe som heter "pigeon jerky". Må prøves! PS! Bildene kommer i sekvensiell rekkefølge under teksten. Hentet opp 10 duebryst av frysen i går morges. Lot de ligge et par timer på en tine-rist. Laget en marinade av 1/2 del Worchestershiresaus, 2 ts salt, 1 ts pepper og 2 ts chipotle krydder Mens duebrystene fortsatt er ganske frosne kutter man de opp i tynne skiver. Dette er mye enklere i frossen tilstand enn tint. Trust me. Putter kjøttet og marinaden i en frysepose og knar det godt sammen. Legger det videre i en boks i tilfelle man skulle få et hull i posen og legger boksen i kjøleskapet. Lar kjøttet ligge i marinaden 1 døgn. I dag tok jeg opp kjøttet og fordelte på et stekbrett med bakepapir. Ovnen settes på 50 grader varmluft. Sett inn stekebrettet og la døren stå på gløtt med f.eks en tresleiv i mellom døren og ovnen. Det er viktig å gjøre dette på lav varme. Går man f.eks opp til 70 grader så risikerer man kjøttet blir varmebehandlet i stedet for tørket slik at proteinene koagulerer. Etter 8 timer tas kjøttet ut (dette var heldigvis på en dag med strømpris på -14 øre). Lar kjøttet kjøle og legger på et Norgesglass og det er klart for snacks. Vellykket prosjekt. Kan anbefales.

Nu har vi brendt krudt af for en mindre nationalformue for at få lidt fakta om effekt af både pibelengde, og pibedimmentioner og stigning Pibe med samme længde, og samme riffelmål 700mm længde. Bommål 6,50 og riflemål 6,72 Her var der i gennemsnit : 210mm stigning V0 930 M/sek, både med 7 gram Scenar, og 7,8 gram messing drivbåndskugle 180 mm stigning V0 900 for 7 gram Scenar og 910 for 7,88 gram messing drivbånds kugle Ved pibe 700 mm lang, og 6,5 bommål og 6.75mm riflemål Stigning 210mm 7 gram Scenar V0 890 M/sek (Kuglediameter 6.705) 7,8 grams messing drivbåndskugle V0 930 M/sek (kuglemål krop 6,49 drivbånd 6,75) Tab af hastighed i forskellige spektre Vi startede med en 700 mm pibe, med 210mm stigning og bommål 6,5 og riflemål 6.72 vi målte 4 forskellige kugletyper, og skød 5 skud med hver kugletype. Vi havde gjenget og brugte demper og Magnetospeed Nu kortede vi til 620mm og gjengede og kronede, monterede samme demper og Magnetospeed Gennemsnitlig tap pr cm fra 700 til 620mm 1,68m/sek pr cm afkortning op til 2,5mm/sek pr cm afhængig af kugletype 'Hernæst kortede vi til 540mm, gjengede og monterede demper og målte med Magnetospeed tap af hastighed i gennemsnit pr cm fra 620 til 540 mm 2,15 til 2,85 m/sek pr cm Hernæst kortede vi til 46cm, gjengede, monterede demper og magnetospeed Tap af hastighed fra 540 til 460 mm i gennemsnit fra 4,0 til 4,15 m/sek pr cm avkortet - Testen blev foretaget på den magiske kaliber 6,5x55, hvor rygterne går på, at den bliver helt ubrukelig, om man kommer under flagstangslengde Fabriksladdet 7 gram scenat tapte fra 700 til 460mm totalt set fra930m/sek ti 852m/sek 7,8 grams messingkugle med drivbånd gik fra 930 til 861 m/sek En scenar tapte 78 m/sek ved afkortning på 24 cm. En Scenar tapte 40 m/sek ved at riflemål var 0.03 mm større Så betydningen af diametermål i piben kan ved traditionelle kugler let betyde 40m/sek Ved en kobberkugle uden drivbånd, men med mål på 6,70mm så var forskellen mellen en trang pipe og en romslig pibe med samme lengdemål over 75M/sek Meget info. Jeg skal forsøge at linke til regneark, når jeg får dem op på hjemmesiden

Ja da har det skkjedd at Castor'n har fått seg bukk i bakken a gitt. Var på plass kl 03.30 i dag morges, i goood til før dagslyset. Så 3 dyr umiddelbart etter ankomst post. Var forresten fullmåne i natt/morges. Det hjalp på navigeringen. Slik så det ut gjennom det termiske. Er dette bukk ca 130 meter unna posten?? Var ca 80% sikker på at dette var bukk,meeeen man må være 100% sikker på at det er bukk, ellers har man et alvorlig forklaringsproblem ovenfor grunneier, om det ikke ligger bukk på bakken. Ja nå skal du høre osv Måtte vente i 30 minutter før man så klart (nok) gjennom håndkikkerten til å fastslå at...jo dette var bukk. Da skal jeg si det kokte skikkelig i knollen dere oi oi oi. Man rekker å tenke ganske mye på 30 minutter, men vanvittig spennende var det. KLAKK....la seg så fint rett ned på stedet hvil. Satte høyt bogskudd. Man vil ikke ha ettersøk på bukk i grålysningen, så derfor høyt bogskudd. Med anlegg på en trestokk, var det helt uproblematisk. Bråsinna SST....storebroren til VMAX dere vet, gjorde skikkelig vei i vellinga den. Glad og lykkelig over å ha fått bukk i bakken, var det å pakke snippesken, roe nervene og ut på jordet for å inspisere fangsten. Det er denne karen her man var ute etter. Fikk hakaslepp da jeg kom fram a dere. DET VAR PINADØ FEIL BUKK Fordømrade stuten, kunne vel ha ventet noen få minutter til, så hadde man sett at det var feil bukk. Men da er det ikke sikkert at den hadde vært på jordet lengere. Gjort er gjort og spist er spist, sa Bamsefar i lia. Måtte ha noen minutter for å fordøye denne "incidenten" meeen det ene utelukker ikke det andre. Ble da kjøtt i fryseboksen og trofe på gutterommet ut av det. Man satser på at sjefsbukken overlever bukkejakta, slik at man komme sterkere tilbake neste år. Sjefsbukken er sikker dobbelt så stor da Så var det hjem å prekivere bukk i 25 varmegrader. Ikke enkelt, så stort sett rett ned i fryseboksen, for å si det slik. Ang transport hjem, så kan jeg anbefale denne transportkassa her, med lokk, som dere ser. Aaakurat passe stor, slik at man unngår gruff og lukt i bilen. Helt topp. Anbefales Da lar jeg de få ferie fram mot juletider. Blir vel en tur til da, for om mulig å knerte en kalv. Det skal nok gå bra det. Da er det brått fullt fokus på den årlige reinsjakta vår, kun dager, for ikke å si timer unna. Dette blir bra. Kanskje vi treffes i fjellheimen.

Blei endelig til at me fekk brukt 2 år utsatte billettar. Har vore 4 lange år si forrige tur til Namibia, så var på tide å få komt i gang igjen. Fekk opplevd Ethiopian Airlines og frustrasjon med sjekk av våpen, fekk sett bagasjehåndteringen på Addis Ababa flyplass fra innsida, og iallefall konstatert at det einaste dei var gode på var kaffi. Aldri fått så god flykaffi før Blei 3 dager Hartmann zebra jakt i fjellområder 2t vest for Windhoek, Niedersachsen farm med free range zebra. Og den var virkelig vill, kjente igjen ein Hilux på 2km. Og ein pesende nordmann med covid ettervirkninger på 6-700m. Tungt terreng å jakte da det var mange daler og fjelltopper dei kunne smette unna i. Skulle visst være veldig bra rett før og i begynnelsen av regntida da det var god tilgang på vatn der, og zebra bestanden var 3x så stor. Eller for leopard og flekkhyener, som det var der heile året. Får bli på eit seinere budsjett... Så var det ein dag i bil nordaust til Aandster hos Smj safaris for 5 dager culling. Traff dårlig med fullmånen så dyra var ferdig beita på natta, så me rakk få med oss det meste av tornekratt og studere diverse afrikanske piggete buskvekster mens me gikk igjennom dei fleste dagleier. Blei meir trofeer enn planlagt, og mindre culling enn planlagt. Men som kjent på jakt, så kan mykje endre seg når ein får trådkorsen lagt over pels. No er det planlegge neste tur, satser på å få lagt inn enda meir opplevelser som Tiger fisk fiske og eit par dager med rein fotosafari neste gang.

Hei Dette høres ut som den samme bekymringen jeg har hatt. Kanskje min historie kan være nyttig for andre. Jeg ble i perioden fra jeg var 18-25 år dømt for vold, narkotika, bedrageri og bilbrukstyveri (og omtalt mye i politiets systemer generelt). Jeg tok jegerprøven som 17-åring og fikk hagle inndratt ved første domfellelse. I dag er jeg 34 år gammel og familiemann, utdannet ingeniør og i fast jobb. Det er nå 9år siden siste sak ble avgjort. Med mindre det er meget alvorlig kriminalitet så er det tidsperioden fra siste kriminelle handling som er det mest vesentlige. Husk også på at politiet har et system som heter indisia der det noteres hva man er/har vært mistenkt for, og det vil også bli notert hvis man er en del av en omgangskrets som kommer i politiets søkelys til stadighet. Jeg la ved et følgebrev til søknaden der jeg redegjorde for hvordan jeg har snudd livet og dokumenterte arbeidssituasjonen. Det var ikke noe spørsmål fra politiets side, og jeg fikk nylig innvilget både rifle og hagle. Man må holde stien ren over tid og distansere seg fra folk som er i politiets søkelys, det er løsningen.

Etter å ha lest seg igjennom revehistoriene i denne tråden, kjente jeg revekløa komme sigende gitt. Til slutt ble revekløa uutholdelig og man måtte bare ut i "vinter" natta og ut på post. Vel vinter er det vel ikke mye av her på mine kanter. Har derimot vært noen få forsiktige kuldegrader noen døgn i det siste, nok til at det ble rim på bakken ut av det til slutt. Passet godt egentlig da månefar er på stigende kurs....og nå er den full. Nok om det. Jeg pakka snippesken og ut på revejakt forleden kveld. Hadde observert revespor langsmed skogbilveien før på dagtid. oi oi oi....det klødde skikkelig. Man fikk umiddelbart trua på revefall. Godt innarbeidet post dette. Har knertet mange rev her før. Noen meter overhøyde og behagelig skuddhold. Helt toppers. Var på plass tidlig. Eneste "negative" var at kulegradene kom snikende ettersom tiden gikk på post. Da så det slik ut etter hvert. 8 kalde grader utenfor nesetippen. Ingen fare for forfrysninger inni soveposen derimot, med varmevesten på svakeste lunk og diverse ullplagg utenpå, var det svært så levelige forhold. Sydentemperatur var det rett og slett. Hørte revekauking umiddelbart etter innstallasjon i soveposen forresten. Hadde man ikke hatt skikkelig trua fra før, så fikk man det hvertfall nå Plasserte den elektroniske revelokken ca 40 meter rett vest, for å si det slik. To lokkesekvenser senere, med forsiktig modulerte musepip, kom det jaggu slarkenes revefant langsmed skogsbilveien. kl 23.05 var den på plass dere. Rifla var nogenlunde siktet inn og i vater fra før den. Bare ørlite finjustering og KLAKK.....a piece of cake. Revefanten rett ned på stedet hvil.....trodde man. Neida denne reven hadde heeelt andre planer og dro igang en rakettspurt med halen rett opp og vekk var'n. Jeg ble ikke så veldig urolig kjente jeg. Ut fra skuddreaksjon kunne denne revetassen umulig komme spesielt langt inne i krattet. Var forresten min egen feil at det ikke ble knall og fall ut av det. Hadde ikke ro i ræva til å vente til at revefanten sto med bredsiden til, slik at den fikk det inn 60 grader bakfra. Grant kaliber i kombinsjon med lett kulevekt, var i dette tilfellet ikke nok til å legge revetassen flat. Fordømrade stut. Drive på slik. Amatørtakter var det rett og slett. Kjente jeg ble skikkelig forbannet på meg selv. Vel...jeg hadde det ikke travelt med å komme hjem jeg. Hørte fremdeles revekauking ikke langt unna. Veldig motiverende forresten, men da klokka nærmet seg 02.00 slaget og med ditto tresmak i analen, var det tid for hjemreise heimen. Først på med hodelykt og ut på ettersøk for å finne rev. Etter 6 meters ettersøk langsmed skogsbilveien så man rett på rev. Slik så den ut. Fullpelset hannrev 6,2 kg med en aldri så liten synsfeil. Blind på det ene øyet så det ut som. Muligens 1,5 år gammel vil jeg tro. Etter denne tildragelsen roet revekløa seg litt, men ikke helt, slik at det ble ny tur ut på jakt etter revefant kvelden etter. Ny post (samme område) og nye muligheter. Hørte også nå revekauking umidddelbart etter klargjøring av mann, utstyr og innstallasjon i soveposen. Oooo.....saker vet dere. Hadde ikke med den elektroniske revelokken denne gangen, kun postering. Etter kun 20 minutter på post, kl 22.30 var det rev på plass dere. Hvor denne reven kom fra, aner ikke jeg, men nå var den der. Mørk rev på hvit bakke. Det er saker. En litt rastløs rev var det jeg observerte, men med stø kurs mot posten. På 70 meters hold slakket den av og KLAKK...ned med den. Neeeei denne ville heller ikke legge seg rett ned. Jaggu måtte den ut på en liten joggetur denne også, før den la seg til for godt.. Nesten ikke til å tro med et treffet. Dønn i senter og iht jegerprøveboka. Det må være mye livsgnist i en rev dere. Nuvel, slik så denne reven ut. Kjempeflott, fullpelset og fullvoksen hannrev, 6,3 kg, med hvit haletipp og hvit i bringa, akkurat slik en staselig rev skal se ut. Flott pels som allerde skrevet, så denne ble med hjem for videre prekivering Tipper at dette var selveste revebossen i området. Det var det jeg hadde å bidra med på denne månefasen. Nå har de få kuldegradene som var, byttet plass med varmegrader og regn, mao brått fraværende jaktforhold nattestid, hverfall her i området. Blir nok flere revehistorier fra denne kanten, bare det blir jaktforhold igjen

Som jeg skrev tidligeres tråden kjøpte jeg Norges styggeste Beretta 686 i vår. (Legger inn igjen før-bildene). Må har jeg restaurert stokken. Ble pent synes jeg

Jeg kjøper ved.. selv om jeg har skau og kan ta det ut selv så gjør jeg det. Han som jeg henter hos har en noe avslappet forhold til det han kapper opp og her om dagen havnet det en rikule i vedkassen når ungene fylte opp. Den ble liggende på hylla et par dager men i går fikk jeg ånden over meg. Jeg brukte en halvtime i bua for å grovforme emnet og med konas velsignelse satt jeg med vedkassen inne resten av kvelden med jern og pussepapir. Resultatet synes jeg ble ok. Nå skal jeg ta en runde med svipenn. Denne koppen går til minste arvingen som ville ha masse farger både utenpå og inni men etter harde forhandlinger så blir det dekorert med et tre og mummitrollet

Først av alt. Til alle dere drilling purister, dette er ikke tråden for dere. Beklager. Historien startet forrige vår, da jeg var på jakt etter ny drilling. Jeg har igjennom de siste årene vært igjennom litt forskjellige drillinger, på jakt etter en som vil passe best for mitt formål. I all hovedsak vil det si at jeg ønsker en hagle med mulighet for rifleskudd. Ettersom jeg skyter en del hagle på bane, var kaliber 12 temmelig opplagt. Det blir litt større og klumpete våpen av det, men pris og tilgjengelighet på ammunisjon gjør valget enkelt for meg. Ettersom drilling er, for meg, hagle med mulighet for rifleskudd så er det også naturlig at riflepatronen er godkjent til det en kan bruke hagle til. Et småviltskaliber gir mindre rekyl, mindre varme og er generelt trivelig å holde på med. Når det så dukket opp en Krieghoff Trumpf på finn, som både hadde fin pris og var i nærheten så var egentlig valget enkelt. Kaliber 12 og 5.6x50R. Det eneste minuset er for så vidt at jeg er links skytter, og stokken passer da heller dårlig. Tidligere har jeg laget stokker i både karbonfiber og tre. Mitt siste forsøk var med en kopifres, som gikk heller dårlig. Så denne gangen skulle det bli karbonfiber. Jeg må innrømme at jeg har lest mye, om ikke alt, av hva @Bly har skrevet, så det har inspirert til å prøve litt selv. For å gjøre det litt enkelt for meg selv, valgte jeg å starte med forskjeftet. Fusion 360 og en 3D printer ble brukt for å komme frem til et design jeg har fornøyd med: Vanligvis har drillinger relativt små forskjefter, men jeg foretrekker et mer kraftig beverhale design. Med designet på pluggen på plass, printet jeg jeg støpeformer. Det ble printet litt forskjellige former, før jeg fant en som var grei å bruke. I all hovedsak vil det si at jeg kunne støpe hele forskjeftet i en form, fremfor 2 halvdeler. Jeg valgte å bruke resin infusion metoden, med alt utstyr fra easy composites, for å lage karbonen. For å være på den sikre siden, så laget jeg 2 stk forskjefter i tilfelle jeg skulle tabbe meg ut. Dette var nok noe av det lureste jeg gjorde i dette prosjektet, for tabber ble det! Etter å ha pusset litt på skallene vist over, printet jeg en kopi av låsen på forskjeftet og la epoxy rundt denne. Jeg la også inn to små stenger, for å få en søylebeddingeffekt. Det hele ble avsluttet med en matt klarlakk av kvalitet “noe jeg hadde liggende”. Jeg må først teste litt og sjekke om jeg må gjøre noe for å få bedre grep. Så kommer det nok på noe cerakote av noe slag, gitt at jeg får smisket med @Olesøn.