Tråden for JAKTHISTORIER

[Ranger]

Hepp, synes vi skal ha en egen tråd for jakthistorier (tror ikke det finnes allerede?), og selv om denne ligger under "småviltjakt" i mangel på et bredere forum, så er den åpen for all slags jakthistorier.

 

Jeg har kanskje ikke de feteste historiene å by på, men jeg tar meg den frihet å starte ballet ved å mimre tilbake til ei februarhelg i 2009. Historien er forøvrig sakset fra tråden for petit basset.

 

PS: Ingen opphetede debatter her! Bare pur glede over det vi driver med og digger!

- - - - - - - - -

 

Rapport fra siste jakthelg!

 

Dro torsdag og jaktet fredag og lørdag. Vi var fire mann, tre petiter og en dunker, standard oppsett for masse spenning og moro! 10-15 cm snø oppå et seigere snølag som bikkjer og delvis folk fløt oppå. Perfekt!

 

Fredag var været bra fra morran, utpå dagen begynte det å snø heftig. Ares fikk rådyrlos, men jeg fikk han av etter fem minutter. Rådyra skulle få gå i fred nå!

 

Nytt slipp da snøværet satte inn for alvor. Virka egentlig som vitringa ble bedre nå. Ares fikk etterhvert ut en hare, og det turet veldig fint i området. En hare ble påskutt med bom som resultat, og Ares skifta loshare (den endret kanskje lukt, hender bikkjer slutter å lose eller skifter losdyr ved smell) og fortsatte etter et kort opphold. Etter en time los kom haren lagelig til i en lysning og ble felt. Alle fire bikkjene hadde los denne dagen, artig!

Skytter, hare og Ares etter vellykket runde på ca en time

 

Lørdag opprant med strålende sol, rene påskeværet og en vindtrekk som ikke var for ille.

Ares startet på morgenen med nok en rådyrlos som gikk en ti minutters runde før den nærmet seg oss. Vi så rådyret først, og halvminuttet etter kommer Ares laaangt ut på høyre flanke i full los på overvær, kanskje 50-100 meter til side for rådyret pga vinden! Pussig syn! Da han var et par hundre meter unna blåste jeg han av siden vi var enige om at rådyra skal få gå i fred.

Ares fikk en ny runde på hare som han holdt i en times tid før jeg blåste han inn. Vi hadde da flere bikkjer som ville dele siste jaktdagen!

 

Thyra ble sluppet i en annen del av terrenget og nøstet opp en hare som turet veldig fint i en liten granskog.

En mann og hans hund, petiter er ikke dumme og går villig bak for å spare krefter når de ikke behøver å løpe!

 

Thyra i fint driv, nøster fot

 

Haren ble felt med et kjapt skudd på en trang post av eier Dunkern. Spennende og flott jakt!

Flott hare, flott bikkjearbeid og flott vær!

 

Cita, den lille blondina fra Kennel Bøjentan´s (datter til Fay), hadde for anledningen dollet seg opp i et søtt sportsantrekk som rett og slett kledde henne innmari bra! Vi så alle humoren i det!

Blondina i sportsantrekket sitt!

 

Vi fyra opp bål, i håp om å lette litt på harene såpass sent på dagen.

 

Dunker Isak i fint driv!

 

Det dro seg mot lørdag ettermiddag og vi måtte kjøre litt for å finne urørt terreng. Der er det mindre hare, men sorten finnes. Cita ble sluppet, men fant ikke fot fersk nok. Hun ble koblet, og Ares skulle igjen få sjansen.

Ares venter bare på en mulighet til å bli sluppet...

 

Dette skulle bli den heftigste, mest innholdsrike harelosen, kanskje los noensinne, med Ares. Han brukte kanskje en halvtime ute før han fant et spor verdt å følge, og kl 1645 smalt losen igang. Det gikk rett ut en kilometer som et rådyr, men jeg sjekket strengen og så det var hare. Lenger framme i terrenget tura de fint nede i en trang dal. Det tok tid for oss å nå fram, men vi hadde full kontroll med Astroen Ares lånte. To av oss kom i posisjon til å følge losen, som delvis gikk i tett sitka-gran ingen mann kan trenge gjennom.

 

Da skjedde det utrolig merkelige som jeg nok aldri vil glemme så lenge jeg lever! En biløper kommer i full sprint ut av granskogen og løper rett utfor en 10 meter høy klippe og nedpå et islagt vann! Det er det sykeste synet jeg har sett, haren strakte bare bena foran seg og landet, i følge sporene (nedslaget ble skjult for meg av bjørkeskog), fjærmykt i snøen på isen ca 5 meter ut fra klippen. Så løp den vekk uten mer dikkedarer!

 

Ares loset videre på sin hare, som bestemte seg for en ny langsprint på borti en kilometer. Over en høy, bratt ås, og ned dit vi hadde jaktet tidligere på dagen. Der begynte det å ture igjen. Vi fulgte på, en mann til fots i fall det skulle komme tilbake igjen, resten kjørte rundt i bil. Klokka var over seks, og mørket falt på.

 

Ares gikk 1t 55min i los uten tap på denne haren, og lot seg villig kalle inn på 200 meters avstand i granskogen. En rett strek rett til meg på Astroen. Han tilbakela 7,3 km med en snittfart på 4 km/t og toppfart 14 km/t i snø og kupert terreng.

 

 

Ares hadde fortjent denne haren, men det ble for mørkt til å skyte. Har bare én ting å si: En rå los som var en jaktsesongs slutt verdig!

Edited August 8, 2009 by Guest

[Åsmund96]

Har ikkje bilder.

 

Reinsdyr Jakt 2008

 

Jeg og jaktpartneren reiste inn til hytta vår inne på vidda dagen før jakta. Vi hadde tunge sekker av både mat og klær + +.

Me pakket ut klærne og maten i kjølerommet. Altså et kalt rom. Vi slappet av og laget middag. Noen timer senere kom 4 andre opp til nabohytta. De jakter med oss. Neste dag. Tar vi turen opp til det vanelige plassen de går på. Opp til "utkikk" fjellet. Det var et stykke og gå, men garanter verdt det. Me satt i 5 minutter før en flokk av 13 bukker ! Vi storma av gårde alt vi vann. Me kom til ein dal der me kunne gå opp. Veldig bratt. Me gjekk oppover. Plutseleg snudde flokken over en snøfonn. Der for de og glante på oss. 180m frå oss ca. Me avfyrde ikkje skåt, men stormet videre opp. Når vi kom opp, hadde vi ikkje pust og ein halvtimes tid. Etter 1 timer kommer 1 av de andre . De hadde hørt at 15 meter bak en haug hadde de beitet den halvtimen ! Gud så surt Flere folk kom nærme dem. De 3 andre som var med. Men det typiske, car at vi hadde problemer med vannet som kommer fra en bekk. Og i den bekken hadde reinsdyra krysset rett ved sida vannrøret. Hadde vi fiksa det, hadde me tatt en bukk. SUUR DAG.

 

Kommer andre snart.

[Guest graahund]

Har duejakt på jordet her hjemme hvor jeg bor. Jeg prøver meg jo ver høst selv om jeg langtfra er noen hagleskytter. Men, jeg skaut da og dua datt. Jeg leita og leita men dua var søkk vekke. Jeg satt meg ned og tok en kopp kaffe da jeg fikk se en musvåk komme seilende. Den slo ned i åkeren og kom opp med dua i klørne. Snakk om syn . Jeg tengte i mitt stille sinn at denna hadde du jaggu fortjent. . Er så heldig at vi har et musvåkpar her som også hekker i nærheten. Vi ser ofte en unge eller to sånn på ettersommeren.

[Bård 308]

SKOGSFUGLJAKT: 1.nov 2007

 

Ble oppringt av en jaktkamerat som lurte på om jeg ville bli med på skogsfugljakt, det silregnet ut, men jeg sa ja til å bli og det angrer jeg ikke på i dag .

 

-vi var ute i terrenget halv 10, litt seint men det ga vi fanken i, det skulle egentlig ikke bli noen langtur uannsett pga været. Startet med at vi jaget på et jerpekull, støkka det opp flere ganger uten å få skutt, jerpekullet fløy bare lengre og lengre opp i bratta, det var så ulendt at vi måtte holde i trærne av og til for å ikke skli

 

Plutselig fikk jeg se to jerper som satt sammen i ei bjørk, siden jeg hadde allerede bommet en gang så ga jeg kameraten et kjapt blikk for å se om han ville skyte men han så de ikke så da hev jeg opp å skjøt, jerpa falt, men levde litt enda, fikk slutt på lidelsene til den og pakket den i sekken.

 

Vi fortsatte og klatre i høyden til vi kom på toppen, der lettet det to store fugler, men for ulendt til å skyte. gikk ca 100m og da lettet det enda et storfuglkull uten at vi fikk skutt, dette var irriterende, det som var enda mer irriterende var vi måtte ned igjen...denne toppen var ikke lengre enn ca 200m.

 

Det sludder og regner omhverandre, derfor beveger vi oss inn mot tetta der vi ser en orrhane letter på for langt hold. Plutselig letter det enda et storfuglkull og jeg får en sjanse på en tiur i mellom glenna og bommer etter at jeg får roa meg litt, så putter jeg to nye Rio Venatum patroner ned i hagla og går. Rekker så vidt å gå 70m før det letter enda en tiur i tetta og jeg svinger pipa og trekker av to skudd og ser tiuren daler ned igjen, men ikke død

 

Jeg får se tiuren på bakken og den løper under ei gran, jaktkameraten skremmer den ut igjen og tiuren forsøker og løpe tunnel under meg, men den mislyktes

 

 

dere aner IKKE hvor glad jeg ble, tror dette er den største jaktopplevelsen jeg har opplevd :D

[Bukke]

En flott høstkveld for noen år siden, kom den ultimate jaktopplevelsen, for meg som hjortejeger.

 

Jaktlaget skulle starte dagens hjortejakt med et par ”bankers-drev”. Men, det som gjerne skjer på slike ”bankers-drev”, er at dyrene smyger imellom postene uansett, og hele greia blir bare noe jæ**a tull. Jaggu sa jeg bankers! Vi hadde to slike på rappen! Lurt trill rundt! Vært bortig slikt før?

 

I det øyeblikk postene var på plass, og det tredje drevet skulle til å starte, hører vi noe umisskjennelige lyder i det fjerne. Hjortebrøl! Men i motsatt ende av terrenget. I den bratteste utmark du kan tenke deg.

 

 

Men søren – brøling nå? Så tidlig på ettermiddagen? Lenge siden vi har hatt noe slikt.

Hektisk aktivitet på jaktradioen, sporenstreks omdisponering av mannskap, 30-40 minutters tur, og så frem med gamle lokkekunnskaper, og vi var i gang. Råeste som finnes! Still-jakt, og lokking av hjortebukk i full brunst!

 

Vi kunne høre 2 bukker til å begynne med. Disse bukkene var tydeligvis skikkelige ”heite”. De sto langt oppe på fjellet, og langt utenfor rekkevidde. De herjet og brølte mot hverandre, men responderte bra på lokkinga vår, og de kom stadig lengre ned lia, og nærmere.

 

(For den som ikke har hørt hjortebrøl før, kan det lettest beskrives slik – du får plutselig følelsen av, at nå er det ikke lengre du, som er på jakt! Får du et hjortebrøl ved siden av deg, er det nesten som spinalvæsken fryser til is! En liten smakebit her.

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/217536 )

 

Vi delte terrenget imellom oss, smøg oss på hver vår utkikkspost med 3-400 hundre meters mellomrom, og satte i gang med lokking. Jaktkompis starta lengst ned i terrenget, og ble ”dirigert” oppover etterhvert som brølingen flytta seg, mens vi to andre dro høyere i terrenget, for å se om vi kunne få sett litt i lia på motsatt side av oss.

Først kom de to bukkene nærmere, men fremdeles kunne vi ikke se dem. Godt skjult av ei tett, bratt li, i full høstprakt. Men så stoppet bukkene litt opp, men hele tiden svarte de på lokkinga vår. Etter en liten stund, så dabbet det hele liksom plutselig av – bukkene mistet interessen, dro opp lia igjen, innover fjellet bar det, og det ble totalt stille. Ingen av oss fikk se de. En lettere irritert dialog sprer seg på jaktradioen.

Søren og! Så de oss? Hadde de fått teften av oss? Enda et opplegg som skulle gå fløyten for oss i dag? Hvorfor kunne vi ikke heller tatt det 3. ”bankers-drevet” i stedet? Frustrasjonen bredte seg. Men nå var det blitt så sent uansett. Kunne like gjerne sitte litt til, og bruke kvelden slik i finværet.

 

Vi ble sittende på våre plasser. Litt kaffe og mat, forhåpentligvis i påvente av litt mer action. Og så - etter ca. en times venting, så kom det brøling igjen! Nøyaktig på samme plassen som de forsvant. Langt oppå fjellet, men fremdeles utenfor synsfelt. Vi lokket litt mer intensivt, og jaggu kom også en bukk nr. 3 inn på ”arenaen”! Tydeligvis en større kar, eller i alle fall mye grovere i stemmen. Men det er en årsak til at han er stor. Han ble stående oppe på fjellet, mens de to, åpenbart litt yngre bukkene dro lengre og lengre ned lia mot oss, etter hvert som vi lokket. Enda kunne vi ikke se en eneste av de, og det frustrerte oss veldig.

 

Men plutselig, nesten rett foran meg, et kort kraftig brøl. Nærmest sånn ”vis deg, og kom nærmere din feiging”! Bukken kommer frem i en liten åpning i skogen, på motsatt side av et juv, og står der og kikker rett på meg! Ca 200 mtr. unna, men dessverre bak noen kvister.

Avventer til ”skuddbildet” blir bedre. Han må gå litt lengre frem...og det gjør han. Nå må han bare snu seg med bredsiden til. Det går noen minutter….hjertebank…. og der… der står han fri, med breisida til. Puls i børsa, men brukbar kontroll, og godt anlegg, og lar skuddet gå. Litt mye zoom på kikkertsiktet, så det tar litt tid før jeg finner ham igjen i siktet, etter å ha repetert.

Hva? Ingenting skjedde? Bukken står like godt. Ble det bom? Ikke tale om! Men usikkerheten tar overhånd, og ”drar på” med ett skudd til med en gang. Så faller`n.

 

Etter 3,5 timers lokking og smygjakt, lykkes det endelig. Den ultimate jakta er et faktum!

Bukken ligger der med 2 skudd, godt plassert ved siden av hverandre. Heldigvis.

Ikke den helt store bukken. 8 takker, og 84 kg, men likevel - for et kick!

 

 

Etter slakting, er det bare å ta kvelden inne på vår primitive, men akk så lukseriøse jaktkoie, en bedre middag, med ditto drikke. Sliten i kroppen, og ”salige stunde”, med føttene plassert på kanten av peisen, og bare se, og lytte til flammene, med et lite glass i hånda. Gliser….....noen ganger er det bare "helt ålreit"…..

[Ranger]

Nå er det mange år siden, men minnene sitter som spikret. Det var den gangen jeg skjøt mine første rådyr, og ble frelst på dette viltet.

 

Midt i oktober gjorde jeg høstens tredje forsøk på rådyr. Tidligere hadde det bare blitt med sjansene under bukkejakta, grønn som jeg var med denne jaktformen og viltet. Dagene før hadde det snødd kraftig, men det klarnet opp ved ankomst fredag kveld. Morgenen etter var terrenget gjennomtråklet med rådyrspor! Så ferske spor, og så mange bare i løpet av natta... Det lovet godt! Den første dagen gikk med til posting og et par drev, med et vellykket skudd for jaktkompisen. Han felte et kje på ca 30 meters hold med sin .223-kaliber Sako. Etter litt leting i skogbrynet fant vi det, og gleden var stor. Selv begynte jeg å bli en smule pessimist... Men skumringstimen skulle utnyttes!

 

På kveldspost

Jeg så meg ut en velbrukt rådyrsti i kulturterrenget ikke langt fra et gårdsbruk. To åser med skog på hver side av dyrket mark med halvhøyt gress under 15 cm snø. Ute på jordet lå det noen hvite rundballer. Selv var jeg ikledd hvit camo fra topp til tå, selv finlandshetta og vottene var hvite. Skulle kanskje teipet rifla hvit også... Men det fikk briste eller bære. Jeg satte meg ved rundballene på en krakk og ventet... Det var blikk stille, kaldt og klart. I skogen kunne jeg fort høre kvistknekk. Det kortet ned ventetiden! Plutselig så jeg to rådyr som jumpet over jordet 300 meter unna, på vei fra den ene åsen til den andre. Blikket ble skjerpet, hørselen var fintunet på enhver lovende lyd.

Så, før jeg skjønte noe, "vokste" det opp et rådyr 30 meter fra skogkanten, drøye 100 meter unna. Jeg måtte nesten gni meg i øynene i halvlyset, var det mulig? Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg kunne ikke skyte. Det lå bygninger nesten i siktelinjen 4-500 meter bak, jeg måtte vente. Rifla hadde jeg tidligere bare brukt på småvilt med gås som det største, men jeg visste at den dugde mer enn nok, bare jeg holdt hodet kaldt. .30-06 holder på et skarve rådyr...

 

Pinefull venting

Jeg visste jeg hadde ammo i kammeret, og sikringen var ikke frosset i kulden, sikkert 6-7 minusgrader nå. Jeg kikket forsiktig fram i sprekken mellom toppen av to rundballer, våget nesten ikke å puste. Dyret begynte å beite, merket ikke mitt nærvær. Trekken stod fra dyret og mot meg - perfekt.

Det gikk et kvarter. Rådyret sparket vekk snøen og slafset i seg ennå grønt gress. Det avanserte sakte på tvers av meg, holdet det samme, 100 meter, kanskje litt mindre. Endelig, der luntet dyret 30 meter fram og jeg hadde klar bane. Saaakte fikk jeg heist opp rifla, lagde minst mulig profil av det brune treverket, kolben skled på plass, og der lå jeg plutselig med fjellstøtt anlegg mot rundballen med trådkorset plantet i bogen på et rådyr.

 

Ubeskrivelig

Smellet kom ulidelig høyt og overraskende, et par kråker lettet skrikende i skogbrynet, ekkoet rullet som torden gjennom det stille landskapet og utover sjøen. Den eneste som ikke hørte drønnet var rådyret. Det ble slengt sidelengs der det var, sparket litt i snøen og falt til ro. Jeg kunne nesten ikke tro det, mitt første rådyr var et faktum!

Jeg klarte å rulle meg en røyk som mest lignet en klarinett og satt der og filosoferte og bare opplevde. Jeg sjekket rifla. Jeg hadde faktisk ladd om og sikret uten å registrere det - bra. Så fungerte iallfall noe inne i skallen på en nydøpt rådyrjeger.

Jeg ventet et kvarter. Jaktkompisen kom kjørende, jeg registrerte at mørket var i ferd med å innhylle terrenget. Han hadde hørt et smell. - Det ligger et dyr der borte, kunne jeg opplyse, ikke så rent lite stolt. Han gliste, og sammen ruslet vi bort. Jeg skrittet opp 90 meter og så at treffet var perfekt; gjennom bogen og begge lungene. Det var ei ganske stor gjellgeit, slaktevekta viste seg senere å være over 20 kg.

 

Nye sjanser

Neste morgen innfant jeg meg på samme flekken lenge før det ble lyst. Samme fine været, men trekken var fra vest - kanskje en ulempe. Sakte kom skytelyset og jeg så meg om i alle retninger med rolige bevegelser. Brukte kikkerten flittig. Plutselig så jeg et par umiskjennelige ører i silhuett mot horisonten. Rådyr! Det kom fra sørvest, og nærmet seg meg bakfra! Og ikke i komplikasjon med vinden heller. Jeg så at dyret var usikker og på vakt. Jeg satt uheldigvis på feil side av rundballene. Hvordan skulle jeg klare å snu meg for å kunne skyte? Der jeg satt på krakken var knærne låst mot rundballene, og jeg måtte snu meg 270 grader motsatt vei.

 

Dyret nærmet seg, stoppet opp. 150 meter nå. Det ruslet mot meg, stirret bent på meg, stoppet. Ørene stod som periskop i min retning. Likevel ruslet det nærmere, kunne sikkert ikke bestemme menneskefiguren hvitt mot hvitt i det svake lyset. Men rifla var bekmørk... Jeg holdt den inntil kroppen mens jeg roterte sakte på baken. Jeg kom så langt at jeg var i ferd med å heve rifla da rådyret 60 meter unna sprang med spretne hopp mot skogkanten og tryggheten.

Jeg fulgte den med kikkertsiktet, kanskje det stoppet ved skogkanten 80 meter unna. Men nei. Jeg pustet ut, følte det ikke som noe nederlag i det hele tatt. Rådyr skal jo liksom være noe av det skyeste som fins!

 

Lykken står den tapre bi

Som et sjokk blir jeg klar over en bevegelse bare sekunder etter at det første dyret sprang unna. En skygge, noe mørkt mot det hvite. Jeg fryser fast i sittestillinga, prøver å vri øynene ut av øyehulene og til siden for å se bedre. Et kje, ganske stort, står og beiter på jordet 50-60 meter unna, bak ryggen min! Ikke noe hjelp i rundballene denne gangen heller, her må jeg gjennom nok en tvilsom snuoperasjon, bare andre veien! Jeg kunne gråte hvis jeg hadde en skulder å hulke mot, men det hadde jeg jo ikke. Dyret er ofte opp med hodet og speider, tydelig på vakt. Det registrerte sikkert kompisen som sprintet inn i skogbrynet på motsatt side.

 

Jeg trekker pusten dypt, venter på at rådyret skal snu rompa til meg og beite. - Der! Mens rådyrhodet er opptatt med å røske gress snur jeg meg kjapt og stille helt rundt samtidig som jeg hever rifla i bevegelsen. Nå er det jeg som har overtaket! Dyret spretter nervøst ti meter bort, men stopper med breisida til.

 

Varige øyeblikk

De to sekundene var alt jeg behøvde, trådkorset fant plassen sin, og skuddet splintret igjen stillheten. Rådyret spratt en meter i været på strake ben, hjertetreff, og det la ivei med lange hopp mot åsen 120 meter unna. Jeg ladet og fulgte dyret, våget å vente og se. Jeg visste det var et godt skudd, men var klar til å skyte hvis det ikke viste tegn til å falle. Der terrenget steg bratt opp lia steilet plutselig rådyret og falt baklengs. Jeg jublet inni meg, men hvisket ut bare et stille "yess!". Jeg feide all forsiktighet til side og løp mot dyret i snøen der borte. Jeg så at dyret hadde pumpet sin røde livsvæske for hvert sprang bortover, og kunne ikke begripe at det klarte å løpe 60-70 meter. Senere viste det seg at skuddet traff ganske lavt og at Elitekula kløvde hjertet i to. To rådyr på ei helg, og hvilke opplevelser! Der og da var jeg solgt, døpt på ny som rådyrjeger.........

[Ranger]

I disse gåsjakttider...

 

Den som sover skyter ikke!

 

Det er Murphys Lov som slår til. Er det 1 % sjanse for at noe går galt, så er det 99 % sikkert at det gjør det...

 

- Klokka e to, vi e no heilt tåpen! Kunne ikke annet enn å flire og si meg enig med kompisen. For meg var besøket her ute det aller første, og forventningene til gåsjakta 10. august temmelig store. Jeg og kompisen postet i "Borgen", en ypperlig plass som krevde minimale forbedringer for å bli perfekt skjul mot innflyvende gjess.

Det var altså helt idiotisk tidlig, men ikke for tidlig når jaktiveren sliter i kroppen, og vi var klare som egg. Gjessene ville selvfølgelig ikke røre på seg før flere timer senere, men vi hadde underholdning i rypesteggenes spill rundt oss mens vi inntok kaffen fra termosen. I syv-tida kommer flere gjess på vingene, og jeg plukker fram lokkefløyta. På åkeren nedenfor oss har vi to dusin lokkegjess, og håpet er å dra noen fugler innen synsvidde av disse. Med riktig låt er det mulig å få fugler til å endre kurs på nesten en kilometers avstand, og gjessene kom mot oss. Likevel; det varte og rakk før vi fikk fugl på godt skuddhold. Riktignok var det noen flokker som tok en sveip over lokkefuglene, men hva hjalp det når de var 100 meter unna oss? Vi hadde selv valgt å poste oppe på åsen for å få bedre utsyn.

 

Endelig ildgivning

- Nei dæven han sailte, no kjæm det gås, det e ailltså brennsekkert! Kompisen er skråsikker; fra sør kommer et par-tre fugler lavt over åsen på motsatt side av åkeren, og de flyr lavt! Med bare nesetippen over kanten følger vi med, og spretter opp med det samme fuglene er 15-20 meter unna. Kanonaden, som selvfølgelig var rettet mot én og samme fugl (salige Murphy pleier å ordne det sånn), resulterte i flapp-flapp-kræsj ned i den glisne småskogen. En time bruker vi på å lete etter gåsa, den må ha funnet det berømte hølet i jorda. Hadde det ikke vært for kompisens uslitelige stahet hadde den vel ligget der ennå. Den støkkes opp temmelig vinglete og med dårlig løft nesten et par hundre meter unna der den styrtet, bare lettere vingeskutt. Det freser i undervegetasjonen av de få haglene som ikke treffer gåsa når han gir den banesåret. Så langt, alt vel. Vi begynner å bli trøtte, og praten stilner. Klokka drar seg mot ni, og vi angrer en smule på at vi ofret nattesøvnen. Ikke er det mer kaffe heller, og sola steiker ubarmhjertig allerede.

 

Sanndrømt

Kompisen sovner først. Mumler noe om at jeg har vakt, før jeg også siger inn i en verden full av gigantiske gåseflokker. Så mange er de, at de høres på lang avstand der hordene nærmer seg oss. Ja, det hele er riktig så troverdig. Jeg kan til og med høre vingesusene, og en femhester nede ved holmene. Brått og ubarmhjertig slår det meg: Jeg drømmer ikke! Det er gås på vei, og veldig nært! Jeg kjemper meg opp i sittende stilling, sliter med gangsynet og prøver å rope til kompisen, men munnen klarer ikke annet enn et grøtete blabb-blabb. Han våkner uansett av et par høylytte og ertende gakk fra fjærkreene. Han drar lua vekk fra ansiktet der han ligger på ryggen, og stirrer rett opp i de lyse, runde og fristende bukene på 10-12 gjess som stryker over oss i mindre enn ti meters høyde. Vi klorer vilt etter haglene, men det er selvfølgelig fånyttes. Gjessene er pokkerivold før vi har funnet ut hva som er bak-fram på skytejernene. Kompisen ruller seg opp og gløtter på meg. - Sa ikkje eg nåkka om at du skuill hoill vakt??

[Påsan]

Slenger meg på jeg også, i vente på skytelyset. Denne historien er om de første rådyrene jeg skaut.

 

04.11.05

 

Det var skareføre og langt å gå til post. I mangel på førerkort måtte jeg gå tvers igjennom drevet før jeg kom fram, og jeg gjorde alt jeg kunne for å gå stille, i den grad det var mulig. Onkelen min skulle gå med hunden, er småfeit basset. Utenom meg, skulle også bestefaren min sitte på post i andre enden av drevet.

 

Vel fremme på post kommer jeg til å tenke på det som hadde skjedd på samme post helga før. En stor 6-tagger kom gående, rolig og pent, uvitende om mennesker. Holdet var drøye 15 meter, og det var ikke et tre i mils omkrets. Idet jeg løftet den nyervervede berettaen og får av sikringa, hører jeg noen gi tegn til liv på andre sia av hogstfeltet. Der sto onkel, det var den sjansen. Bukken fikk gå, jeg er nemlig ikke så glad i begravelser.

 

Nå var det på'n igjen. Begge som satt på post ga signal om at drevet kunne begynne. Ikke lenge etter gis det beskjed om fot ca. 500 meter sør for meg. Pulsen var veldig nære maks der og da, skulle dette bli "min" dag? Posten var alle tiders, oversiktlig og god tid til skudd. Dyra kunne følge en skigard på nedsiden, eller en dyresti på øversiden. Det gis beskjed på radioen om at dyra var på beina, men dro feil vei.

 

Det var det, tenkte jeg. Jeg satte halvautomaten oppetter en granlegg og stakk hendene i lomma. Posten ligger bak et berg, så det var umulig å høre noen los fra der jeg satt. Jeg står der som en annen idiot med hendene i lomma når fire rådyr kommer i et relativt heftig tempo 40 meter fremfor meg. Jeg griper tak i hagla, og dyra fortsetter å komme mot meg.

 

På snaue 20 meters hold stopper geita, de andre dyra ble plutselig borte. Kornet lå i bogen på geita og sikringen var av, men jeg kunne jo ikke skyte all den tid ho hadde killinger fem sekunder før. Riktignok gjør gaupa bra arbeid her, men så effektiv er den neppe. Der, en killing kommer opp på siden av geita. Heller ikke nå kunne jeg skyte, det hadde endt med ett dødt, og ett skadeskutt dyr. Hvorfor det skjedde veit jeg ikke, men geita snudde seg plutselig 180 grader og gikk bort fra killingen. PANG! Der datt mitt første rådyr, bukkekillingen blir liggende under ei lita gran. Det ser plutselig om som det er rådyr alle steder, og den ene av dem stopper utrolignok med sia til meg, på drygt 20 meter. PANG! Der datt den andre.

 

Jeg gir beskjed om at jeg har skutt rådyr, og de andre kommer til posten min. "Fa'an, skaut du to?!" Var den første kommentaren. Hadde det ikke vært for ørene mine, trur jeg gliset hadde fortsatt rundt. Fjorten dager før hadde jeg skutt min første elg, men det var blåbær i forhold. Der og da fant jeg ut at det er rådyrjeger jeg er. Siden har jeg skutt flere rådyr på den samme posten. Kanskje datt bukken jeg så sårt ville ha i 2005 i fjor? Stor bukk på retur var det ihvertfall.

 

 

[Ranger]

Toya

 

Toya er ikke mer. Vi som var så heldige å få være med henne på jakt vil aldri glemme henne.

 

Litt trang i losen, og lite villig til å slippe harefoten ved innkalling med mindre det var far sjøl som stod på post. Javel, et par svakheter, men du verden for en jakthund. Rutinert, sta, og en jaktlyst som kan få en voksen mann til å grine. Jeg og jaktkompisen lånte dunker Toya med til Dønna en fin septemberhelg i 2002. Snart klang losen taktfast, for så å bli borte. I solskinnet lot vi Toya kose seg med losen, før vi beveget oss i retning en ås trekvart kilometer unna. Oppe i bratte granåsen kom og gikk losen. Vi posterte nede på jordet og ventet. Der! Femogtjue meter unna spretter haren ut på åkeren, og kompisen rekker å smelle på haren et par skudd, men den løper inn i skogen igjen. Vi venter nesten et kvarter på Toya, som i mellomtiden har utredet tapet og funnet igjen harefoten. Med sin usvikelige nese godt gravd ned i gresset følger hun på nøyaktig der haren løp og ble påskutt. Et halvt minutt senere var haren funnet, bare femten meter unna oss!

 

Neste dag

Vi ventet i en time, ingen los å høre. Det var siden i går blitt nordvest og regnbyger, slik at loslyden bar dårlig. Etter en forflytning kunne vi høre henne igjen, losen gikk ufortrødent. Vi visste at skulle vi få henne inn igjen måtte vi felle haren. Vi fikk oversikt over losen og stillet innpå for å finne gode poster. Jeg fant en stor stein oppå ei myr. Rett foran meg var det en loddrett skrent på et par meter til et ugjennomtrengelig belte med småskog. Min skuddsektor ble til begge sider og bakover der jeg vaglet oppå steinen. Kompisen gikk lenger til venstre, og inn i skogkanten. Med ett kommer losen rett mot oss, Toya må være nær haren. Jeg prøver å myse gjennom det tette løvverket. Brått aner jeg en skygge nedenfor skrenten, og haren kommer som skutt ut av en kanon rett opp skrenten. Den passerer meg bare tre meter unna, og jeg tverrsnur samtidig som jeg hiver opp hagla. På fattige seks-syv meters hold får haren mer bly enn den har godt av. Like etter kommer Toya, og jeg får henne inn. Godsnakker med henne, klør henne bak øret og ser inn i de varme dunkerøynene. Hun setter seg ned og ser på meg, legger hodet på skakke som om hun bebreider meg for å ødelegge moroa for henne. Etter flere timers los... Slik husker jeg Toya, Jakthund med stor J!

 

Dette er riktignok dattera til Toya...

[Jibrag]

Slenger meg på jeg også, tar ei gammel ei der foreldelsesfristen har gått ut

 

Inntrønder på hjortejakt.

 

19 og gira på hjortejakt er ikke så enkelt når en bor på flatbygda på Innherred. Nærmeste mulighet er Otterøya, og der er prisnivået ikke så gunstig for en vanlig 19-åring, så jeg lette litt rundt på andre steder. Til slutt fant jeg et jaktlag i Stordal, som ville leie ut en del av jakta si til meg og noen kjenninger. Teknisk sett betalte vi oss inn i jaktlaget deres, fordi de hadde ikke tillatelse til fremleie. Praktisk sett jakta vi separat fra dem, på en halvdel av jaktområdet. Vi betalte 3500 for fire løyver og mulighet til å dele et femte (det var ni totalt på området), på det øverste terrenget i dalen.

 

10 september nærma seg, og kameratene trakk seg en etter en. Jeg var fullt bestemt for å dra, alene om jeg måtte. Lasta opp fatter'n sin 240 stasjonsvogn, og la i vei på ukjente stier. 8 timer kjøring, og jeg var fremme helt i skumringa, og traff mest ved flaks det andre jaktlaget som pekte ut hvor "hytta" lå. I lyset fra lommelykta snubla jeg meg opp gjennom tett bjørkeris mot ei lita myr der det skulle stå ei jaktbu. Regnet flomma ned fra himmelen og snaue fjellsider. Og jeg gikk meg rett på bua. 2x3 meter, oppsatt av finèrplater og 2"4". På golvet lå en madrass og en bekk hadde gravd seg inn gjennom ene veggen og rant over madrassen. Jeg brukte en halvtime på å vri det meste av fuktighet ut av skumgummien, la over et liggeunderlag og krøp ned i soveposen med mobilen på vekking kl 0600.

 

Jeg våkna av meg sjøl, og ikke av mobilen. Et kjapt gløtt viste at jeg hadde sovna av. Klokka var nesten åtte. Jeg velta meg opp fra madrassen og over på en pinnestol som stod ved en glugg i motsatt ende av bua (fot-enden...). Fortsatt inne i soveposen. Fyrte opp gassbrenneren og satte den ved veggen for å få varme i kroppen. Det hadde rima på i løpet av natta og var rimelig lyst ute. Fra gluggen i bua så jeg oppover ei bratt myr, opp mot en liten kolle på toppen. Det var helt stille. Børsa stod i kroken. Jeg hadde sittet der kanskje 5-10 minutter når jeg så en bevegelse. Børsa i anlegg. To staselige dyr kom snikende frem langs en sti på toppen av glenna jeg hadde oversikt over. Et stort, et lite. Kolle og kalv, tenkte jeg. Første gangen jeg hadde sett hjort bortsett fra i bilvinduet noen ganger. Trådkorset i bogen på det minste dyret i det de stoppa og så ned mot meg. Et drønn, og hjorten gikk rett i bakken. Det andre dyret kasta rundt og forsvant i sammme retning som det kom. Jeg var 100% på den jeg hadde skutt. Den sparka et par ganger, og ble liggende stille. 35'n gjorde kort prosess.

 

Når jeg kom på fallet viste det seg at det var ei kolle på ca 60 kg... Storfornøyd 19-åring, første hjorten etter 10 minutter på post. Men til denne dag har jeg mange ganger spekulert på hva det andre dyret var. I det de kom fram var jeg så sikker på at det var kolle og kalv, at jeg kun fokuserte på det dyret jeg skulle skyte, og det andre bare "var der", halvt inne i krattet bak det dyret jeg skjøt, såpass langt bak at det ikke var noen fare for å treffe begge, og ettersom jeg bare hadde ei kort glenne å skyte på ble det så jeg fokuserte på dyret som sto fritt.

 

Men uansett, en skikkelig morsom opplevelse for en ungdom fra flatbygda på Innherred.

 

 

Som det siste bildet viser var kvaliteten på søvnen så som så i jaktbua oppe på myra, men jeg ble værende i tre netter og kjørte først hjem når det var nødvendig for å ta vare på kjøttet av kolla. Jeg så snurten av et par dyr til i løpet av disse dagene, men ingen som gav skuddsjanse. Senere på høsten var vi oppover flere ganger, men det ble med den ene kolla.

[VestlandsJeger]

Kan komme med ei historie eg og då. Den er ikkje so veldig spesiell egentlig. Men det var ei veldig god oppleving for oss som var med.

 

Det var 10 sept i fjor. Første morningen i hjortejakta. Då brukar vi gjerne å gjere eit forsøk på bøen der, då det brukar å gå ei handfull dyr på eit litt avsides stykke oppi skogen der på den tid. Enkelte år har det vore suksess, men dei siste åra har det ikkje blitt noko.

 

Det var hovudsakeleg eg og brodern som skulle prøve. Brodern hadde aldri skote hjort før. Og eg hadde for so vidt ikkje skote dyr på innmark før. I tillegg skulle bonden på garden prøve å komme seg opp til stykket frå ein annan kant.

Vi møttes i tunet på garden i 5-tia trur eg. Eg og brodern skulle gå rundt og komme nedpå stykket ovanifrå. Planen var å komme seg ned på ein hammar i inste hjørnet der dyra trekker av bøen når det blir lyst. Pga beitedyr måtte vi gå ein ekstra omveg å gå rundt desse, slik at vi ikkje skulle skape støy. Var planen….

Då vi hadde gått opp ein skogsveg, kom inn på ein annan veg som vi skulle bruke ned mot stykket, gjekk vi oss på nokre sauer. Med bjøller. Desse kom sjølvsagt nedanfor oss i vegen. I vegen er det hammar/skrent på oppsida og gjerde på nedsida, so vi pressa sauene (med bjøller) foran oss eit godt stykke, før dei møtte ei grind og vi kom oss forbi dei. Eit h*****s bråk i natta! No var dette blåst, tenkte eg. Men vi måtte no prøve.

 

No kom vi ned slik at vi skulle smyge oss bort skogen/beitet ovanfor bøen. Nokre hundre meter. Der er godt å gå og eg har gjort meg godt kjent med traseen. Her møtte vi problem nr 2. Dei beitedyra vi skulle gå rundt, type storfe med bjøller, var ikkje der vi trudde dei skulle vere. Og desse traff vi på her. Berre eit par hundre meter ovanfor bøen der vi håpa hjorten gjekk. Det vart litt bråk, og no måtte det i alle fall vere blåst… Vi måtte dessutan forandre planene for ikkje å skremme desse kyrne endå meir. Vi måtte no gå ned på bø-stykket mykje lenger ute enn vi hadde tenkt. Her er det og fint å skyte i frå, men mindre overhøgde og dyra ville beite seg i frå oss når det lysna.

 

Vi nærma oss bøstykket og gjekk over til kryping. Her er det ein del tett småskog, og eg er ikkje so godt kjent med kor ein skal gå. Eg tar litt feil vegvalg og vi må krype litt unødvendig mykje oppi her. Feil nr 3, altso. Jaja. Det skal ikkje vere enkelt.

 

Endeleg kjem vi oss i posisjon, slik at det er mogeleg å skyte på store delar av bøen. Det er fortsatt mørkt, men vi skimtar bøen og det ser ganske tomt ut. Vi må berre vente og sjå. Etter kvart innser eg at her må vere tomt. Einaste eg ser er nokon kvite, tomme storsekar som har vore kunstgjødsel oppi som ligg på bøen. Desse hadde hjortane drive å leika med på bøen tidlegare.

 

Plutseleg ser eg at den eine sekken røren på seg. Det må vere hjort som leikar med den. Etter kvart ser vi at her er faktisk nokre dyr. Vi ser enno ikkje kva dyr det er, det er for mørkt til å sjå eventuelle gevir etc. Vi vil jo ikkje skyte kolle frå kalv, og vi ha fullstendig kontroll på kva dyr det er før det eventuelt smeller.

Det viser seg etter kvart at gjødselsekken henger fast på hovudet til eit dyr. Ergo må dette vere ein bukk. Og for all del eit dyr som bør fellast. Det er ei grusom skjenbe for ein hjort å ha noko slikt hengande i geviret. Eg seier til brodern at han berre må ta dette dyret so snart han føler han har kontroll på det. Når bukken står i ro med breisida til på 60-70 m smeller det fint frå ei dempa Zastava i 6,5. Dyret teiknar ikkje veldig mykje, men ruslar nokre litt planlause rundt på bøen. Eg kviskrar til brodern at dersom han meinar skotet sitte der det skal, kan han berre vente, men om han vil vere sikker kan han sette eit til dersom han vil. Brodern avventar nokre sekund til, og bukken veltar over på sida. Oryx’en har gjort jobben.

 

Dei andre dyra har tydeligvis ikkje blitt so skremt, og fortsetter å beite og rusle roleg 30-40 m lenger inne. Eg får lyst å plukke meg eit dyr eg og, og finner ein fin posisjon. To dyr står fint til. Men det er fortsatt litt mørkt, og eg klarar ikkje å sjå eventuelle gevir enno. I alle fall ikkje gjennom 1,5-6x42. Brodern derimot, har 2,5-10x50 og ser tydelegvis betre.

Det kjem roleg og avbalansert frå brodern: ”Dei er beinhynnlar (spissbukkar) begge dei to der, so du kan ta den du vil av dei…”

Hehe, eg tenker over det smått ironiske i situasjonen. For eit par minuttar sidan var eg ”mentor” for lillebroren min då han skaut sin første hjort. No sitte han der og forteller meg kva dyr eg skal skyte, som om det var den mest naturlege ting i verden. Eg trur faktisk eg smilte bak finlandshetta på dette tidspunktet

 

Etter ei stund syns eg at eg får god nok vinkel på den eine beinhynnelen, og satsar på å tre ei oryx inn bak bogen. Dyret vert ståande, men det henger litt med hovudet og er tydeleg prega etter skotet. (Det viste seg at eg hadde feilbedømt vinkelen på dyret litt, og komme litt langt bak. Dette er ganske skummelt ved jakt under dårlege lysforhold og viktig å tenke på!) Eg ventar og ventar på at det skal gå ned, men vil til slutt ikkje vente lenger og set eit til midt i bogen. Nesten akkurat på same tid som eg skyt dette andre skotet, hostar det frå nok ei dempa .308 i nedkanten av bøen. Det er bonden sjølv som har kome i god posisjon og feller ei fjorkolle på oppskriftsmessig vis. Vi er no godt fornøgde og ruslar ned på bøen. Då skremmer vi av dei siste dyra, det viste seg at der var nok minst 8 dyr totalt sett. Berre 5 av dei kom seg av bøstykket igjen.

Brodern med bukken sin.

 

Dette var altso morningen der ting gjekk vegen! Vi hadde marginane på vår side sjølv om eg trudde det var blåst opptil fleire gongar. Tre fornøgde jegerar med kvart sitt dyr var ein finfin start på jakta 2008. Brodern hadde skote sin første, ein liten bukk med 3 greiner (6-taggar) og ein gjødselsekk. Sjølv var eg ein smule betenkt over å ha feilvurdert vinkelen på dyret mitt, og måtte smelle på eit skot til. Men eg trøsta meg med at eg hadde grei kontroll på situasjonen, god mogelegheit til oppfølgingsskot og at dyret nok ikkje hadde komme langt med det førsteskotet uansett.

 

Seinare på dagen gjekk vi drivjakt på eit anna vald og fekk 3 dyr til der, men det er ei anna historie.

Delar av jaktlaget med årets bukkekvote pluss ei lita fjorkolle. Bukkane var hhv 110 og 92 kg slaktevekt.

[Ranger]

Nå er det like før julefreden senker seg, og jeg er brennsikker på at Kammerfolket er spekket med historier fra høstens jakt. Gamle og nye, sanne historier og halvsanne skrøner, de finnes spredt utover mange tråder her inne!

 

Det hadde vært hyggelig om folk kunne klipt og limt litt, eller skrevet inn nye historier her! For meg vil dette være et meget godt alternativt til å lese i de tradisjonelle Juleheftene nå i romjula!

 

Så, kjør på!

[Bård 308]

bump

 

begynner å kjenne at det kribler nå så nå må folk komme med litt historier igjen her!

[Jon-I]

Tråden er kansje litt gammel, men jeg klipper fra Elgjakt 2009 tråden og limer inn her uansett =)

 

Min første elg...

 

 

Startet å skyte med rifle i mai 09. Jeg kunne ikke vente til elgjakta og mitt første år som postjeger, helt til pappa bremset meg å sa at jeg ikke fikk lov fordi han var redd for at jeg ikke var god nok til å skyte. dette gikk heldighvis fort over siden jeg skøyt hver eneste helg fram til jakta.

 

Så var dagen der, den jeg som alle andre jegere har sikklet etter hele året. Jeg var opptimist og hadde en god følelse og hadde faktisk en drøm 2 uker tidlige på at dette var mitt debutant år, pappa var som alltid skeptisk... Første drevet gikk og elgen datt hos naboposten. Veldig nærme, men ikke nærme nok. dag 2 fortsatte på samme måte og elgen datt hos naboposten nok en gang. Først da begynte jeg å bli skeptisk til mitt første elgfall, "bare 2 elger igjen" tenkte jeg, men holdt motet oppe å sa at alle gode ting er 3...

 

3 dag og drev nr 3 av årets elgjakt. Jeg hadde søkt fri fra skolen for å bli med denne dagen, og jeg angrer ikke 1 sekund!

Jeg var heldig å trakk den beste posten etter min mening. Da drevet startet tok de ikke lang tid før vi fikk øye på dyr, ku og kalv på andre siden av nyplantinga. Ku og kalv på vei mot postrekka sa jeg på radioen og ventet på at det skulle smelle, det skjedde ikke... det var stille, helt stille i 15 minutter og jeg satt klar og spent mens jeg håpet dyra hadde snudd. så kom det på radioen,... "følg med jon inge!" Pappa som satt bak meg ba meg gjøre meg klar. Jeg var så spent at jeg omtrent ikke kunne sitte stille da jeg hørte det knakk 30 meter nede i lia. sekunder senere så jeg noe grått, noen ører, så en hel elg, så 2 elger. ku og kalv. De var på vei rett imot oss før de svinget mot venstre 8 meter foran oss, pappa gryntet og kua stoppet. Kalven gled sakte mot vei inn bak kua da det smalt.... bang igjen og kalven lå der. pappa var redd for at jeg hadde truffet bakbena på kua på det første skuddet, jeg var sikker på det motsatte... da jeg skøyt, skøyt jeg litt langt bak fordi jeg så bakbena på kua, heldighvis var det ikke for langt bak Bikkja kom pustende og pesene noen 100 meter bak, men hadde ikke rekt å ta ut los... Vell, alle gode ting ER 3. 3 dagen, 3 drever, 3 elgen OG 3 debutanten!

 

 

 

 

kommer nok aldri til å glemme dette, selv om jeg har skutt 1 rådyrbukk i august og ett i fjor på opplæringsjakt blir det ALDRI det samme!

Håper dere likte historien ... kalven var forresten på 70 kg.

[Ranger]

Supert, artig å lese!

Og ingen historier er for gamle for denne tråden.

[BetaCam]

Hiver meg med på denne ytterst underholdende tråden med en historie fra gåsejakta 2008.

 

Jeg var på tur fra hytta til butikken en av de siste dagene i august, en kjøretur på 3-4 kilometer. Dette var på morningen, i et nydelig sollys. Rifla lå i baksetet, men var naturlig nok ikke ladd.

 

Jeg hadde akkurat kjørt over en bakketopp, da hele "landskapet foran meg lettet" og satte kursen utover sjøen. En flokk, jeg vil anslå på mellom 100 og 200 grågås, satt og beitet i gresset rundt veien og fikk god fart på vingene da bilen min kom susende. Det hele skjedde så raskt at bilens front på nærmeste var 5-10 meter unna bakerste fugl i den nå høylytte, kaklende flokken.

Med kun rifle i bilen var skudd mot flyvende gås utenkelig. Selv om jeg hadde hatt hagle ville jeg neppe rukket å lade og sette skudd før avstanden ble for stor.

Men, jeg la merke til at én fugl hadde tatt motsatt retning, altså innover landskapet, og sprang over lyngen vekk fra meg. Skadeskutt fugl!

 

Jeg bråbremsa og hoppa ut. Med en spurt selv doping- og 100meterskongen Ben Johnson kunne misunt meg, sprang jeg som en gal etter gåsa og tok den igjen etter et halvt minutts jaging. Da jeg var helt innpå, snudde fuglen seg mot meg og freste som en katt, før den forsøkte å springe motsatt vei. Det var nå en smal sak å ta et godt tak rundt halsen, og deretter svinge den rundt for å knekke nakken.

 

I tilfeller der fuglen ikke er "dødskutt", pleier jeg å gjøre disse bevegelsene tre ganger.

I dette tilfellet var det en lys levende (dog vingeskutt) gås vi snakket om, så jeg snurret for sikkerhets skyld fuglen rundt to-tre ganger ekstra.

Plutselig fór fuglen ut av hendene mine, og jeg sto igjen med ett stykk gåsehode og dagens største hakeslepp. Resten av fuglen slo seg til ro i lyngen fem meter unna, stein dau.

 

Grotesk? Definitivt.

Men jeg tror jeg forhindret en lengre pine for denne gåsa, som ved nærmere undersøkelser hadde fått ett hagletreff i den ene vingen.

Utvilsomt det merkeligste jeg noensinne har opplevd under "jakta".

[fredrik]

Min første jaktopplevelse

Jeg vokste opp i Lofoten, med foreldre uten særlig interesse for jakt. Jeg har dog alltid hatt en viss dragning mot villmarka, gjennom fisketurer med far, og ikke minst jaktfortellinger fra bestefar. Min far drev visstnok og litt med rypejakt i sin ungdom.

 

Da jeg kom inn i forsvaret ble jeg tilbudt å ta jegerprøven, noe som falt meg ganske naturlig. Noe å bedrive kveldene med... Jegerprøven ble bestått og jeg var klar for jakt!

 

På perm i Lofoten

Da jeg kom hjem på første perm etter bestått jegerprøve var det liten tvil. Jeg tok den gamle hagla til far og satte meg i bilen. Kjørte til et lite sted som heter Nusfjord, ligger litt vest i Lofoten. Her har vi rorbu og tilhørende jaktrettigheter. Uten NOE som helst greie på hvor jeg skulle se etter rype satte jeg rett og slett kursen rett opp i fjellet med rorbua som utgangspunkt.

 

Etter omkring 15 minutters gange hadde jeg gjort unna noen høydemeter, og jeg begynte å bli litt anpusten. Hadde sett meg ut et punkt jeg skulle sette meg ned å ta en kjapp teknisk hvil. Da jeg runda den litt bakketoppen fløy det opp tre ryper. Alle var begynnt så vidt å få noen hvite fjær, så de syntes godt mot den helt bare bakken. Side by side-hagla ble løfta til skuldra med lynets hastighet. Jeg kan huske at de ordene jeg hadde lært på skytebanen for gjennom hodet: "før siktet gjennom målet mens du trekker av", og så jeg gjorde. Først på den bakerste rypa. En stor sky av fjær hang igjen i lufta, og rypa falt til bakken. Fortsatt var det to ryper til i lufta. Hagla sveipa videre "gjennom" den neste rypa og hagleskuren satt der den skulle.

 

Jeg LØP det jeg kunne, de 10-15 meterne, fram til hvor jeg trodde rypene ville ligge. Her lå de i lyngen, begge med buken opp, omtrent med 5 meters mellomrom. Jeg tok dem forsiktig opp, nærmest som om det var et spedbarn, la dem forsiktig ned ved siden av hverandre, og knipset stolt et bilde. Dette ble sendt med mms til min far, uten noe som helst tekst.

 

Kan en 18-åring være mere stolt mon tro?

 

Så min ALLER første jaktopplevelse ble to ryper på ett og samme støkk. Magisk!

[hauken]

jeg synes kammeret trenger flere sånne koselige tråder som denne uten drittkasting og lignende derfor drar jeg denne tråden opp igjen

her er en historie om det første dyret jeg skjøt (hvis du ser bort i fra div skjærer ).

det var på 15 års dagen min, hadde en kamerat på besøk og vi skulle på beverjakt. jeg lånte pappas rifle i 308, dette var vel en av de første gangene jeg var på jakt og selv hadde børse.. Så bare det var jo ganske stort. vi gikk ned akkuratt i grålysninga da det begynte å bli skytelys, og satte oss ved en bekk rett ved ei beverhytte. det er en vei som går rett ved så derfor er ikke beveren så veldig forsiktig med tanke på lyder og lignende.. Ihvertfall satt jeg og kameraten min med ca 20 meters mellomrom med pappa mellom oss. hadde ikke noe annet valg da vi ikke var 16 år enda.. etter å ha sittet i ca 5 minutter kommer det et bever hode dukkende opp rett på utsiden av beverhytta. Jeg hiver børsa i skuldra, finner hodet og trekker av på ca 20 meters hold beveren blir liggende å flyte på stedet da hele hodet mangler, i tilleg mangler halve ryggraden og vomma hang på utsiden av skrotten. Men den var ihvertfall definnitivt død, og det gjorde egentlig ingen ting da jeg ikke hadde noen planer om å spare på skinnet..

dette var vel så og si den beste bursdags gaven jeg kunne fått, og det var en kjempe opplevelse

Beklager har ikke tatt noen bilder men er litt vanskelig å gjøre noe med nå...

[Madsemainnj]

Vel, jeg kan fortsette med et par historier..

 

10. September 2011 - Første dagen i hjortejakta

 

Gikk ut grytidlig om morgenen, ca 03.30 på en av de beste postene i terrenget, en åkerlapp mitt inne i skogen, satt der med stjerneklar himmel å så på nordlyset som blinket i blått, grønt og gult over meg, satt der fram til klokka 7-halv 8 før jeg fant ut at det der var det ikke noe vits i. Kjørte hjem og tenkte at å gå en liten tur til ei hogstflate ca 1km fra gården hvor jeg hadde sett noen hjortespor tidligere. Smygde meg frem til flata, brukte sikkert 1 time på turen, krøp nærmest når jeg nærmet meg flata. Gikk litt forsiktig inn over flata og med ett fikk jeg se en brun rygg! Jeg heiv meg ned, hjorten hadde ikke oppdaga meg, det var ei kolle med kalv, og en fjordkolle. La an på en stubbe og skuddet gikk, dyret gikk i bakken som en sekk, og min første hjort var et faktum!

 

25. September 2012 - Første dagen i Elgjakta

 

To elger på kvota, kalv og okse. Laget møtes der hvor vi alltid starte, i go´delen av terrenget. Jeg måtte drive, litt ufrivillig, siden jeg ikke har skutt elg, og har et så inderlig ønske om å felle en.. Går halve drevet før jeg hører tre skudd, det kommer på radioen at det har blitt felt en kalv. Går ferdig drevet i håp om at det står en okse der, men det var det selvsagt ikke.. Vi kokte kaffe, snakka litt "skjit" og fikk vomma ut elgen før vi diskuterte neste drev. Gamlekara kom fram til at vi skulle ta et drev jeg ikke hadde noe trua på, selvfølgelig, og at jeg, ufrivillig, måtte drive igjen.. Jeg og en til satte oss til å vente på at resten skulle komme på post, før vi satte i gang drevet, vi delte oss og begynte å gå mot postrekka. Jeg hadde gått ferdig nesten hele drevet når jeg så på hunden, Kodiak, en hvithund så og si uten jakttrening, begynte å dra litt ekstra i selene. Jeg fulgte på til hunden plutselig stivna, jeg så meg rundt, og der sto det en elg på 20-30 meter! Elgen visste ikke at jeg var der, så jeg ga Kodiak tegn om at han skulle sette seg, tok børsa fra ryggen, forøvrig en gammel"Svenskmauser" Husqvarna i .30-06 med jernsikter som jeg har arva fra gammelonkeln min og fikk lirka en Nosler inn i kammeret. Elgen hadde litt bar foran hodet, så jeg var ikke sikker på hva det var, men med ett snudde han hodet, OKSE! Jeg løfta rifla og skjøt, elgen ruste ivei og ble borte. Jeg gikk litt etter, men fant han faen ikke.. Jeg kalte opp laget og informerte om hva jeg hadde skutt etter osv. En annen skulle komme å hjelpe meg med å se etter elgen, men på tur opp fikk han se den, nede i en liten skrent hvor den lå rundt et tre. JESS, min første elg var et faktum! En stoor okse med to tjukke stenger som så vidt delte seg i enden som gevir. Det viste seg senere at den hadde en skade i en av testiklene, noe som sikkert var årsaken til det lille geviret. Men fyf.. for en opplevelse!

[Kristoffersen]

Var på opplæringsjakt med mamma, pappa og en lille bror. Vi jaktet skogsfugl fra morgenen og vi gikk fra hytta tidlig, Kvelden før hadde jeg skutt en fin orrhane snaue 100 meter bak hytta så vi gikk mot et vann der vi har sett fugl før. I løpet av dagen så ble jeg jævli lei av at det ikke kom noe fugl så vi bestemte oss for å ta kaffe pause ved det bestemte vannet. Når vi kom fram så satte jeg med ned ved ei stor furu mens resten av familien samlet ved. Jeg hadde knekt hagla, men hadde skudd i løpet og satt å siktet litt overalt med den. Plutselig kommer en gammelhane som lyn i fra klar himmel mot furua og jeg slåropp hagla og skyter et bommskudd sittende, Så reiste jeg meg opp og da satt han i toppen av treet. Har ikke peiling hvorfor han ikke dro når jeg skaut første skudde, men jeg reiste meg i fullfart å siktet inn den og skaut siste skudde. Da datt den ned snaue halvmeteren forran meg. Det er noe av det mest spesielle jeg har opplevd på mine jaktturer Ble to gammelhaner på meg den helga og det var jo stort for en 14 åring

[Guest graahund]

MIN FØRSTE HJORT.

 

Jeg hadde fått være med på reinsdyrjakt som 18 åring og ble fulstendig bitt av storviltjaktbasillen. Så da en kompis kom og spurte om jeg ville være med på hjortejakt ble jeg helt i den syvende himmel . Første året så jeg ikke ei klaue, hørte dem prata om hjort både her og der men jeg så ingen. Heller ikke kompis. Vel, reiste hjem passe slukøra, hjortejakt var det no da ? Men fikk tilbud om og være med neste år og og takket ja. Uheldig to år på rad kunne man vel ikke være. Nå skulle en tredje mann også være med som senere faktisk ble min jaktkopis gjennm 40 år sånn omtrent. Da så jeg faktisk snurten av en hjort oppi lia en beta. Aha tengte jeg, det er hjort her. Men nei, det ble ingen hjort nå heller. En senere periode det samme året skøyt kompis en bukk, trur det var en 6 takker eller noe sånt. Så dem fikk da et dyr. Men, så fikk jeg høre at det var et tereng ledig litt lenger inn på halvøya. Dro bort til gubben og etter litt forhandlinger fikk vi terenget fra neste år. Der var det 2 det ene året og 3 det andre. Vi dro da ned neste år 3 mann, vi hadde tatt med broderen til kompis også. Etter en hyggelig kveld på hytta, som forøvrig var ca. 100 år og vi kunne se soloppgangen gjennom laftelaget. Vi delte terenget sånn passe mellom oss hvor vi skulle jakte neste dag. Grytidlig om morran dro vi ut hver for oss og lurte på hordan det så ut der vi skulle jakte. Jeg gikk vestover fra hytta og fant ei stor myr med spredt furu på. Her tengte jeg må det være en fin post. Satte meg ned og tok fram termosen og matpakka. Det var herlig der i morrasola. Plutselig fikk jeg høre noen rare låter litt til høyre for meg. Jeg hadde aldri hørt en bukk grynte før så jeg lurte fælt på hva detta var. Må inrømme at første tanken var sau da det var det der og. Da kom det fram to koller og en bukk og travet sakte over myra. Jeg hadde vært forutseende nok til og lade børsa som den gangen var en Radom i 6,5. Pokker tengte jeg, skal dem ikke stoppe så jeg får skutt ? Men nei da, de travet over hele myra og opp på en liten kul. Begge kollene forsvant men bukken stilte seg med breisia til og det smalt. Den forsvant som ånd i en fillehaug. Holdet var nok 150 m. men følte jeg hadde god kontroll. Hadde jo skutt noen år i DFS og mente sjøl at skyteferdighetene var rimlig gode. Vel jeg gikk over myra og dit hvor bukken sto. Der var det jo ingen ting ! Jeg følte at jeg fikk gråten i halsen, hadde jeg virkelig driti meg ut på den første sjansen jeg fikk ? Men etter litt leting fant jeg den, den lå nedi et lite søkk og var omtrent umulig og se før du nesten snubla i den. Da skal jeg love dere at det ble jubel . Også en 6 tagger da gitt, første gangen jeg så hjort overhode ! Det ble senere på jakta skutt også en piggbukk og en kalv av kompis. Etter den episoden har jeg jakta hjort siden. Så det har jo blitt noen etter hvert. Ja dette var min historie.

[leoestby]

Endelig var bukkejakta 2016 igang. Dette året hadde jeg skaffet meg egen fellings tillatelse på 2 rådyr. Terrenget er en blanding av jorder, myrer og skog.

Jeg har kjent dette området i 7-8år, jaktet noe fugl og rev tidligere. Så jeg hadde ett relativt godt utgangspunkt før jeg skulle jakte på rådyr.  På slutten av juli oppdaget jeg en fin bukk beitende med ei geit, så dette bare måtte bli bra. Nå måtte jeg hjem å øve på lokke fløyta, og planlegge poster før jakta.

 

Premièredagen

Mobilen ringte kl 04:00, og det var ikke vanskelig å gni søvnen ut av øynene. Dette var en etterlengtet morgen, for en noe sliten to barns far som var midt i husbygging. Fangst eller ikke, dette var dagen for å slappe av og nyte naturen igjen. Jeg tittet ut av vinduet å ser at det er oppholdsvær, men nord-vesten gjør sitt til at gradestokken viser kun 4 grader den 10. August. Jeg tar på ull og varme klær innerst, før jeg kamuflerer meg i løvkamo. Planen var å smyge meg langs veien bort til «kanalen», for deretter å smyge meg til en lokke post øverst på jordet. Med god kamuflasje og ullsokker på beina begynte smygingen ut til posten. Halvveis bort til «kanalen» stoppet jeg opp og oppdaget en bukk liggende helt øverst i jorde på ca 150m avstand.Jeg kunne bare se gevirene i kikkerten, men det måtte da være den samme bukken jeg så 2 uker før..? Med krummet rygg fortsatte jeg til «kanalen» og fant fram kikkerten igjen, kunne ikke se bukken noe mer, men den kunne ikke være støkket når vittringen var i min favør.. Etter noen minutter med tenking av taktikk og sjekk av vittring bestemte jeg meg for å krysse grøften til veien på motsatt jorde. «Kanalen» ga meg godt med skjul av skog og busker, samt at jordet her var nylig sådd. Perfekt for ansmyging til skuddhold. Halvveis opp mot planlagt skuddsted, oppdaget jeg plutselig bukken stående 20m foran meg... Etter 2-3 minutter stående i ro på ett bein sluttet bukken endelig å stirre på meg. Den fortsatte da beitingen i det duggfriske høye gresset. Hva nå? Bukken befinner seg mellom meg og husene på gården. Bukken beiter seg rolig nedover hvor jeg først oppdaget den, og kommer snart til å være ute av syne om den krysser veien...I mellom tiden har en elg kvige entret jordet, og en elg ku titter fram i en gløtt på andre siden av jordet. Jeg står helt i ro og nyter denne perfekte morgenen.

Nord-vest været stryker kalt i ansiktet mitt, og jeg konstaterer at vittringen er fortsatt på min side. Jeg må prøve å følge etter bukken nedover mot veien, å satse på fritt skuddleie der. Etter 5m smyging har bukken plutselig hoppet over «kanalen» å stirrer intenst på meg fra 15meters hold. Jeg fryser alle bevegelser, men jeg er allerede oppdaget å bukken hopper lekende lett over veien og blir borte for meg. «NEI!! Tidenes sjangse på mitt første jakt trofe er spolert» tenker jeg. Ut av intet tar jeg opp lokke fløyta hengende rundt halsen å støter ut to ynkelige lyder som imiterer ett rådyr kje... «Nei, hvorfor gjorde jeg dette!! Nå er kanskje ettermiddags lokkingen spolert også ,nå har jeg lært bukken mine lokke lyder...»

Jeg står i ro å tenker igjennom situasjonen, utrolig spennende opplevelse på en så fin premiere morgen. Jeg samler meg litt å forbereder meg på å gå mot gården å ta en etterlengtet kopp kaffe. Plutselig ser jeg bukken komme kryssende over veien 50m lengre mot øst. Den må ha blitt nysgjerrig på lydene å prøver nå å gå ned i vittringen min. Bukken beveger seg rolig oppover, men nok en gang har jeg usikker bakgrunn. Tankene surrer i hodet da jeg innser at bukken kommer til å få vittring av meg før jeg får skudd sjangse. Her er det bare å krype ned i knestående å montere to foten til Blaseren for ett hurtig skudd. Bukken stopper opp idet den får vittringen i nesen, men da har allerede trådkorset funnet bogen og jeg lar skuddet gå. Bukken tegner tydelig treff, men løper av gårde. Jeg følger på med ett skudd nr to, som ender med bom bak dyret. Men etter 60m faller bukken om å blir liggende død. En intens lettelse brer seg i kroppen og jeg går ned på kne å jubler inni meg. For en jakt opplevelse! Nesten halvannen time med nærkontakt med bukken gjorde en relativt erfaren jeger helt skjelven. Jeg konstaterer at elgene er forlengst borte da jeg ydmykt beveger meg mot skogens prins. Ved skuddplassen ser jeg tydelige blod spor og tegn på at TTSX kulen i 150grs vekt har fått gjennomskyting.

Gul: Bukken    Rød: Jeger

 En, to, tre, fire, fem, seks tagger!! For en debut på min første bukk! Først oppdage den liggende på jordet i det høye gresset, så smyge meg innpå, for deretter å lokke inn en støkket bukk. Helt magisk!

Gleden blir ikke mindre da mine to sønner på ett og fire år viser stor interesse for dette vakre viltet, å spør far om alt mulig mens de blåser iherdig i lokke fløytene. Under utvommingen ser jeg att det er ett perfekt hjerte skudd, og føler meg stolt over å ha mestret ett så bra skudd. Jakt opplevelsen blir for meg bedre når alt er gjort humant og sikkert.

 

10.August på kvelden

 

En ivrig 4 åring har maset masse om å bli med på jakt, så da tenkte far det var en gylden mulighet nå etter at stor bukken var felt. Etter 45min lokking bestemte vi oss for å avslutte, men til fars store overraskelse satt gutten i ro i 45 minutter! Det kom aldri noe bukk, men det var på en måte nesten like stort å ha med sønnen, som det å felle dyr.

 

12.August

 

Klokken vekker meg brått kl 4, og denne dagen er søvnen tung å få ut av øynene. Premiere dagen er over, og gleden over 6 taggeren roer nok jakt nervene noe. Men etter å ha oppdaget en liten bukk kvelden før, måtte jeg prøve med på å lokke den inn. Fant en fin post på ei myr inne i skogen, med masse feiinger og sparke groper rundt. Dette var nok reviret til 6 taggeren, men kanskje kunne jeg få inn den mindre bukken på lokk i samme revir? Begynner forsiktig med lokke fløyta til Klaus Demmel, for deretter å gå over til noe mer heftige hetslyder etter vært. Etter 40min lokk bestemmer jeg meg for å knekke kvister å grave i bakken mens jeg lokker. Da kommer bukken som troll ut av eske på andre siden av myra. Denne skal lokkes inn nærme tenker jeg, og avventer skudd. På 5meters hold stopper bukken opp å begynner å feie gevirene på ett lite tre. Nyter synet av dette vakre viltet i 30sekunder før jeg lar skuddet gå. Dyret faller om etter 10meter. For en opplevelse!

[JegerK]

Fant denne ved leting gjennom gamle poster. Veldig kjekk lesing - "bumper" den opp slik at kanskje flere gode jakthistorier kan komme