.223 Remington er i Norge godkjent brukt til jakt på småvilt, rådyr og gaupe. Denne artikkelen er et forsøk på å gi litt informasjon om fordeler og ulemper ved verdens mest solgte finkalibrete flaskehalspatron

 

Innhold

• Kaliberkunnskap 
• .223 Remington til norsk bruk
• Fabrikkammunisjon
• Hjemmelading
• Riflestigning
• Konklusjon

.223Rem sammen med noen velkjente patroner. Fra venstre: .22LR, .223Rem, 6.5x55, .30-06 og kaliber 12/70 haglepatron

Litt kaliberkunnskap

(Takk for bidrag, Bamrud!)

.223Rem er den sivile versjonen av 5.56x45NATO akkurat som .308Win er den sivile versjonen av 7.62x51NATO, og kaliberet er derfor klart dominerende i skytegrener som praktisk rifle, der sivile versjoner av militære våpen brukes i stor grad. På samme måte som at en god del av populariteten til .308Win kommer av muligheten for å skyte militær overskuddsammo i jaktrifla, har .223Rem blitt populær i USA av delvis samme årsak. Denne populariteten har bredt seg over Atlanterhavet, og .223Rem er i dag antakeligvis den mest solgte .22-kalibrete flaskehalspatronen. Det er likevel viktig å huske at det er forskjeller mellom .223Rem og 5.56NATO som gjør at man ikke uten videre bør skyte militær 5.56-ammo i en sivil rifle kamret for .223Rem.

.223Rem er utviklet med basis i .222Rem (via .222RemMag), der man forlenget hylsa med 2 millimeter og flyttet skuldra noe framover. Dette gjør at en .223Rem-hylse har kortere hals og større hylsevolum enn .222Rem. .223Rem bruker, i likhet med .222Rem, 5.6x50R, .22-250, .220 Swift og .221Rem Fireball, kuler med diameter på 0.224" (5.69mm). Patronen ble approbert av U.S. Army som M193 5.56 Ball ammunition i 1964, etter at den først ble utviklet som en militær ekperimentpatron for Armalite AR-15 i 1957. Opprinnelig kulevekt for M193 5.56 Ball ammunition var 55 grains, mens 5.56NATO bruker tyngre/lengre kuler på 62-63 grains. Remington tok M193 5.56-patronen inn i sitt program kort tid etter approberingen i USA og kalte den .223Rem.


De vanligste .22-kalibrete sentertente patronene: .222Rem, .223Rem, 5.56x45NATO, .22-250

.223Rem ble raskt populær i likhet med nær sagt alle andre kalibre som U.S. Army en gang har approbert, som .45-70, 45 Colt, 30-06 og 45ACP. Fra .223-patronen er det utviklet flere andre kalibere, som .17Rem, 6x45, og flere kalibre i TCU serien, deriblant 7mmTCU. Ifølge SAAMI er maksimumstrykket for .223Rem 52.000 cup/55.000 psi


.223Rem og noen av dens avkom. Fra venstre .17Rem, .223Rem, .223AI, 6x45 og 7mmTCU

.223 Remington til "norsk" bruk

.223Rem er i Norge lovlig å bruke til jakt på dyr opp til (og inkludert) rådyr og gaupe, og kaliberet har mange fordeler. De små dimensjonene og relativt lette kulene gjør at råvareprisene for en patron er lave, og kombinert med store produksjonsvolumer blir .223Rem en billig patron å skyte med. Når .223Rem i tillegg har både flat kulebane og meget liten rekyl, er det lett å forstå hvorfor dette har blitt et av de mest populære kaliberne på markedet. Smellet fra en .223Rem er nokså skarpt og intenst, men det lille kaliberet gjør at smellet er greit å dempe med en lyddemper frampå børsa. Med lyddemper er rekylen fra en .223Rem i praksis ikke særlig større enn rekylen fra en .22LR. DFS har også startet en prosess for å innføre .223Rem/5.56NATO i sine programmer.

Mer om .223Rem

Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/.223_Remington
6mmBR.com: http://www.6mmbr.com/223Rem.html (takk for link, rsubsonic!)

Fabrikkammunisjon

(Takk for bidrag, Bamrud!)

På verdensmarkedet er det i dag langt over 100 forskjellige varianter av kjøpeammo med kulevekter fra 40 til 77 grains. Kjente produsenter av ammunisjon i .223Rem er PMC, Cor-Bon, Hornady, Federal, Winchester, Black Hills, Ultramax, UMC og USA (Varianter fra/av henholdsvis Remington og Winchester) American Eagle (Federal) Sellier & Bellot, Hirtenberger, Norma, Lapua, Aguila, og prvi Partizan.

Fabrikkammunisjon som importeres til Norge har vanligvis kulevekter på 50-55 grains, noe som gjør at normale hastigheter på fabrikkammunisjon er fra 950 til ca. 1000 m/s (oppgitt). Ved hjemmelading vil kulehastighet ved munning kunne variere fra 800-850 m/s til over 1000 m/s avhengig av hvilken kulevekt man velger. Til tross for høy utgangshastighet og flat kulebane, er fabrikkammunisjon i .223Rem ikke spesielt robust overfor vindavdrift. De små, lette kulene har dårlige ballistiske egenskaper, noe som gjør at .223Rem som regel er mye mer utsatt for vindavdrift enn kalibere som 6mmBR og 6.5x55. Dette kan selvsagt avhjelpes ved å velge tunge, lange, kuler (fra ca. 65 og opp til 80 grains kulevekt), men slike kuler er ikke særlig tilgjengelige som ferdigladet fabrikkammo. For å utnytte det fulle potensialet til .223Rem er man egentlig avhengig av å lade selv.

Et av de mest populære bruksområdene for .223Rem i verdens største sivile ammunisjonsmarked (USA) er såkalt "varminting", altså jakt på skadedyr som præriehund, coyote o.l. Ved slik jakt er effektiv avliving meget viktig, og hurtigekspanderende blyspissammunisjon vil være det riktige valget. Siden man ikke spiser jaktbyttet, er moderat kjøttødeleggelse ikke en prioritert egenskap. Dette ser vi ved at så å si all blyspiss-fabrikkammunisjon i .223Rem er ladet med relativt tynnmantlede kuler som gir stor splintavgang og som ikke alltid er like godt egnet til avliving av dyr som man ønsker å spise etterpå. I tillegg gir den relativt høye hastigheten fare for "spreng" av smått småvilt selv om man bruker helmantelammunisjon. Dette er fakta man bør være oppmerksom på hvis man ønsker å anskaffe et våpen i .223Rem for jakt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 Rype skutt på 15 meters hold med Lapua 55gr helmantel. 920 m/s var litt for mye for stakkaren.
Takk til Henrik123 for bildet!

Fabrikkammunisjon som kan være noenlunde greit tilgjengelig i Norge er:

• Sako (50gr FMJ, 50 og 55gr SP og 50gr Nosler Ballistic Tip)
• Norma (55gr SP, Jaktmatch 55gr FMJ, 55gr Oryx SP)
• Lapua (55gr FMJ, 55gr SP, Scenar 69gr HP)
• Federal (40gr Nosler Ballistic Tip, 53gr Barnes TSX, American Eagle 55gr FMJ, 55gr SP, 60gr Nosler Partition, 62gr Fusion. 55gr Trophy Bonded ble produsert fram til 2006 og kan muligens fåes i enkelte butikker ennå)
• Remington (UMC 55gr FMJ, Accutip 50gr SP)
• Winchester (Super-X 55gr SP)
• Sellier & Bellot (55gr SP, 55gr FMJ, 69gr HPBT)
• Wolf (FMJ)
• Barnaul (FMJ)

Hvilken fabrikkammo er best?

Hvor stor er en fisk? Er kjøttkaker, karbonader, pizza eller lasagne det beste man kan lage av kjøttdeig? Rifler er like forskjellige som du og jeg, så det eneste svaret er: Prøv. Men ammunisjonsmerker som har godt rykte for presisjon er Lapua, Norma og Sako. Federal, Remington eller Winchester er nok også verdt å prøve. Jeg har hørt og selv erfart mindre godt om S&B selv om den godt kan være"god nok" til en del bruksområder og i en del børser, mens Wolf og Barnaul er mest brukt av folk som skyter veldig mye veldig fort og dermed legger mer vekt på lav pris enn på "hull-i-hull"-presisjon.

Til smått vilt er det ingen praktisk forskjell på merkene, der skal du velge den kula som gir best presisjon i børsa di. Til f.eks. rådyr har .223 et lite handicap pga. kuleutvalget, men Federals 60gr Nosler Partition bør gi god dybdevirkning selv om kula er kjent for å gi litt mye søl. Selvsagt vil også andre kuler kunne gi gode resultater ved riktig skuddplassering, men her må man prøve selv. Et annet alternativ til rådyr kan være Normas 55gr Oryx når den kommer i butikkhyllene. Uoffisielle brukertester har gitt gode restvekter og dermed liten splintvirkning samt god dybdevirkning i vått avispapir.

Hjemmelading

Som vi ser ovenfor er det i hovedsak 50-55 grains kuler som er lett tilgjengelige som fabrikkammo i Norge, og dette er stort sett enten helmantelammo eller tynnmantlet, hurtigekspanderende blyspissammo. Gode, solide jaktkuler er heldigvis nokså lett tilgjengelige for hjemmeladeren, og en omfattende test av ulike kuler for .223Rem ligger på Kammerportalen. En nybegynner innen hjemmelading vil ikke trå mye feil om han eller hun begynner med kuler på 50 til 55 grains – for eksempel Hornadys 50gr V-Max og/eller Sierras 52gr MatchKing – og Vihtavuori N130, en kombinasjon som det finnes mange tilgjengelige ladedata for. Andre kruttsorter som kan være godt egnet for .223Rem er Vihtavuori N133, Vihtavuori N135, Norma 200 eller Norma 201. Tunge kuler (fra ca. 65-70 grains og oppover) krever langsommere kruttsorter som f.eks. Vihtavuori N140, Vihtavuori N540, Norma 202 eller skytterlagskruttet Norma 11. For riktig tunge kuler finnes det færre ladedata tilgjengelig, så dette anbefales ikke uten videre for den helt sylferske hjemmeladeren.

Med de tyngste kulene på 75 grains eller mer (for eksempel Partizan 75gr HPBT, Swift Scirocco II 75gr, Hornady A-Max 75gr eller Sierra Matchking 80gr), kan man nokså enkelt oppnå både vindstabilitet og kulefall på omtrent det samme som man finner for en 7.62NATO eller en fabrikkladet .308Win, men da strekker man ytelsen for .223-patronen omtrent til maksimum. På den andre siden kan man lade med veldig lette kuler på 35-40 grains og få en patron som gir null utgangshull på en rev. Da flyr den lille, lette, raske kula i små fillebiter inni dyret og lager "grøt" av hele maskinrommet uten å trenge ut igjen, noe som både gir effektiv avliving og tar godt vare på pelsen.


Noen av de utallige kulene som kan passe bra for .223Rem: 50gr Hornady V-Max, 52gr Sierra MatchKing, 65gr Sierra GameKing, 75gr Swift Scirocco II og 80gr Sierra MatchKing, alle i kulediameter 0.224"

Riflestigning

(takk for oppfordring, Hornetman!)

Riflestigning er et mye omdiskutert tema, kanskje særlig for børser i .223Rem. Det er riflene som gir kula spinn og sørger for at den holder retningen mot målet, og riflestigning oppgis i "omdreininger per xx tommer": 1:8" betyr en omdreining på åtte tommer, 1:12" betyr en omdreining på tolv tommer og er altså en slakkere riflestigning enn 1:8". Hvis kula har for lite spinn vil den ikke være stabil, man får dårlig presisjon og trenger meterstokk eller GPS istedenfor linjal eller skyvelære for å måle gruppestørrelsene. I de verste tilfellene vil kula tumle og treffe pappen på tvers.

Generelt vil ei pipe med krapp riflestigning stabilisere tyngre kuler enn piper med slakk riflestigning, men som vi alle vet er piper individer akkurat som du og jeg, så grensene for hvor tunge kuler som kan stabiliseres er ikke helt skarpe. Dessuten er det lengden på kula som er viktig for stabiliseringen, mye viktigere enn kulevekta (selv om kulevekta selvsagt påvirker lengden på kula). Dermed kan det godt hende at hvis man tester to ulike kuler med samme vekt, vil man kunne se at den ene er godt stabilisert mens den andre gir stor spredning og kanskje ovale hull - i verste fall "nøkkelhull" - i pappen. Homogene kuler som Barnes- eller Tonheim-kuler er forholdsvis lange i forhold til kulevekta og kan gi mer stabilitetsproblemer enn ei mantlet blykule med samme vekt. Boattail-kuler er også noe lengre i forhold til kulevekta sammenlignet med ei flatbasekule, og i grensetilfeller kan man oppleve at mens ei flatbasekule er stabilisert og gir god presisjon, kan ei boattail-kule gi dårlig presisjon.

Man kan også høre diskusjon om for krapp riflestigning. Teoretisk skal ei kule gi best presisjon hvis den er akkurat såvidt stabilisert, mens for høy riflestigning skal gi dårligere presisjon. Ifølge hva jeg har erfart, hørt og lest på nettet er det ikke så mange som har opplevd dette i praksis. Det kan derfor hende at dette bare spiller en rolle ved ekstreme presisjonskrav, som f.eks. ved benkeskyting. Derimot er det faktisk en reell risiko for at ei veldig lett kule (typisk under 50 grains) i meget høy hastighet flyr i filler av sentrifugalkreftene hvis den skytes ut av ei pipe med for krapp stigning, det er flere som har opplevd dette. Børser i .223Rem leveres vanligvis med riflestigning på 1:12", 1:9" eller 1:8".

Hvor tunge kuler kan man dermed bruke i børsa si?

•  Med 1:14" kan du normalt regne med å stabilisere kuler opp til ca. 50-55 grains. 1-14" finner man helst i omkamrete/oppbrotsjete .222Rem-piper.
•  Med 1:12" som er en nokså utbredt riflestigning for .223Rem, bør du kunne stabilisere kuler opp til 55-60 grains. For meg var 55 grains absolutt grensa da jeg hadde 1-12" i Tikkaen min, og jeg så store forskjeller i spredning ved ulike hastigheter. Friskt ladde patroner gikk greit, men var de mer moderat ladd spredde de over hele skiva. Howa og mange amerikanske produsenter leverer våpen med piper i 1-12", det samme gjorde Tikka og Sako tidligere.
•  1:10" påstås å kunne stabilisere kuler opp til ca. 70 grains. Denne riflestigningen kan man finne i Ruger Mini-14 produsert fra 1978 til 1985.
•  1:9" bør med ørlite flaks kunne stabilisere kuler opp til rundt 75 grains. 1-9" kan man finne i blant annet Remingtons Targetmodeller, i Savage, Steyr Mannlicher og i Ruger Mini-14 produsert fra 1995
•  Med 1:8" bør du absolutt kunne stabilisere kuler opp til ca. 75 grains, med litt flaks også 80-grainere. 1-8" er standard i nyere Tikka og Sako
•  Med 1:7" skal kunne stabilisere det som finnes på markedet av kuler, inkludert lange sporlyspatroner. Det siste er ikke særlig aktuelt for oss sivilister. 1-7" kan bl.a. kan finnes i M16/AR-15, i Savage Low Profile-utgavene og i Ruger Mini-14 fra 1986 til 1994.

(Takk til Wadcutter for info om riflestingning i Ruger Mini-14 og til .223Hugo og 338RUM for info om riflestigning i Savage!)

Om riflestigning for .223Rem, fra 6mmBR.com:

Overall, what twist rate is best? For varminting we like a 12-twist. The slower twist will give you a bit more velocity, and minimize the risk of jacket failure at high rpms. For general use, an 8-twist barrel will let you shoot the excellent 77gr and 80gr Sierra MatchKings and nearly all varieties of non-tracer milsurp ammo. We'd only select a 1:7" or faster twist barrel if we had a need to shoot the 90gr VLDs.

Barrel Twist Rate/Max Bullet Weight

1:14" / 55gr FB

1:12" / 65gr FB

1:9" / 73gr BT

1:8" / 80gr BT

1:7" or 1:6.5" / 90gr BT VLD

Konklusjon

.223Rem er et meget populært kaliber, av gode grunner. Ammunisjonen er noe av det billigste sentertente man får kjøpt på markedet, rekylen er nesten ikke-eksisterende og "morofaktoren" (spektakulær skuddvirkning!) ved skyting på spylevæskekanner eller ved kråkejakt er absolutt til stede. Den høye hastigheten gir en flat kulebane, og hvis du som jeg ikke er bedre skytter enn at du pleier å havne rundt (eller under) midten av resultatlista på jaktfeltstevnene kan du skyte inn på 150-170 meter og holde rett på skiva på alle aktuelle hold uten å måtte skru på siktet. Det lille kaliberet er også takknemlig å dempe med en lyddemper.

Kaliberet har imidlertid sine begrensninger som man bør være oppmerksom på. De lette kulene man får i fabrikkprodusert ammunisjon er følsomme for vind, så hvis man bruker fabrikkammunisjon er .223Rem ikke det ideelle kaliberet til jakt der det ofte blåser, som for eksempel etter gås ved kysten. Høy utgangshastighet gjør at selv helmantelammo kan fare stygt fram med maten hvis man jakter smått småvilt som f.eks. rype. Den lille kula gir dårlig skuddvirkning i stort småvilt hvis man bruker helmantel, og selv vil jeg ikke bruke helmantlet .223Rem på ei gås en gang til. Tilgjengelig ferdigladet blyspissammo er best egnet for skadedyrjakt, ikke for jakt på matvilt, selv om Federals 60gr Nosler Partition eller Normas 55gr Oryx vil kunne være gode valg til f.eks. rådyr. Dog, ved riktig skuddplassering vil det meste duge helt utmerket.

For meg er .223Rem bortimot det ideelle "nummer to"-kaliberet etter ei børse i godkjent storviltkaliber, men man bør som sagt være oppmerksom på begrensningene som kaliberet har.

< Forrige		Neste >