| Artikkelindeks |
|---|
| En annerledes safari til Sør-Afrika 2007 |
| Afrika 2007 2.del |
| Afrika 2007 3.del |
| Afrika 2007 4.del |
| Afrika 2007 4.del |
| Alle sider |
Vel, skjærer får være skjærer i dag. Det kan være like godt stå opp og drikke noen ekstra kopper med kaffe. Kanskje jeg kan få hjernen til å fungere slik jeg ennå en gang kan gå gjennom bagasjen i hodet.. Er det noe jeg har glemt? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg mentalt har gått gjennom bagasjen nå Jeg skal jo være borte en del lenger enn jeg pleier, så det er greit å ha med seg de tingene man evt trenger. Jeg tror jeg har fått med meg det aller meste. Det skal bli artig å se hva vekten på Gardermoen sier da jeg skal sjekke inn!
Tiden snegler seg sakte men sikkert i vei og jeg må vel være midt i min tiende kaffekopp og minst like mange sigaretter da telefonen ringer. Det er min kjære mor som skal forsikre seg om at ”guttungen” som jo bare har passert førti oppfører seg som folk, og at han skal passe seg for alt som kan være skummelt pluss en del andre ting som det rett og slett vil være for flaut å fortelle her. Hun ramser blant annet opp løver, slanger og farlige negre og jeg forsøker å roe ned gamlemor med at jeg faktisk har gjort dette noen ganger før. Hehe, mødre er rare. De mener sikkert bare godt med alt maset sitt. Jeg har fått to sovepiller av henne denne gangen, og de kan være kjekke å ha. Så blir kanskje flyturen kortere enn det har vært på mine tidligere turer til Afrika.
Klokka begynner å nærme seg 12 nå, og jeg venter Bjørn når som helst. Han var så snill og tilby seg å kjøre meg til jernbanestasjonen i Drammen slik at jeg slipper å kjøre samt ha bilen stående på Gardermoen. Slike venner er gode å ha. Mens jeg sitter her og venter, drikker kaffe og tar enda en sigarett, tenker jeg på dobbeltrifla mi. Jeg skulle jo så gjerne hatt den med på denne turen! Men men, hva skal man gjøre da? Den måtte på reparasjon i på fabrikken i Frankrike, og jeg er faktisk litt glad for at jeg oppdaget at loddingen ved løpsmunningen hadde sprukket. Det ville vert ille om jeg hadde reist med den, og fått en sur opplevelse med å oppdage det der nede. Rugeren som heter ”trefemogsøttin”, fikk æren av å gjøre stand-in og kom sikkert til å gjøre en god jobb. Jeg er tilfreds, og sommerfuglene jeg har hatt i magen i minst ei uke har forsvunnet. Hvor de er blitt av vet jeg ikke, men det kommer vel av at jeg føler at jeg er vel forberedt og har ei rifle jeg stoler på.
Bjørn kommer kjørende inn i gården og jeg hilser smilende. Jeg låser døren på huset og griper fatt i kofferten. Fy faen! Holder bagasjen min vektgrensen så er det rart. Jeg syntes den virker tyngre enn noen gang.
Dette vekker gamle minner. Jeg og Bjørn reiste sammen til Sør-Afrika sammen for mange år siden. Det ble en tur som satte spor i en norsk elg og reinsjegers hjerte for all tid. Jeg la igjen en del av hjertet mitt der nede, og nå skal jeg hente det igjen. I det jeg setter meg inn i bilen sammen med Bjørn går det opp for meg, jeg skal ikke på safari. Jeg skal hjem igjen. Hjem til et land som jeg har lengtet tilbake til hver dag siden jeg reiste hjem fra min første safari. I en kort stund hører jeg ikke Bjørn som snakker i vei. Jeg er allerede hjemme. Hjemme i bushen. Jeg føler allerede varmen og lukten og er lykkelig.
Er du sikker på å ha med pass, kredittkort og billetter da, sier Bjørn, og jeg blir revet ut av min transelignende tilstand. Jeg bare smiler tilbake. Jada Bjørn, jeg har fått med meg alt jeg trenger og vel så det. Faen ta deg Bjørn! Nå fikk du meg til å tenke på bagasjen igjen, og jeg er alt for sikker på at den er for tung. Vel, det får bære eller briste. Jeg skal være på en reise i fler uker så litt overvekt får bare bli en del av historien. Vel fremme i Drammen følger Bjørn meg til toget og da jeg stiger om bord føler jeg litt vemod. Jeg tenker ennå en gang på turen vi hadde sammen for mange år siden, vår første tur til Afrika. Denne gangen skal jeg igjen reise alene og jeg føler at det egentlig er litt trist, for det er alltid fint å ha noen å dele alle inntrykk og opplevelser sammen med ved bålet om kvelden.
Vel fremme på Gardermoen blir jeg stående på perrongen. Jeg tenner en sigarett og vet at det er noen timer til jeg får anledning til å ta en røyk igjen. Men hva gjør vel det? Noen timer uten røyk er vel ingenting sett i forhold til hva jeg får igjen av opplevelser og inntrykk i ukene som ligger foran meg.
Det er utrolig mye mennesker på flyplassen i dag. Det er vel ikke veldig merkelig egentlig, det er jo 4. juli og ferien har vel begynt for de fleste. Jeg ser køene og får det plutselig travelt med å sjekke inn både våpen og bagasje. Det er køer over alt, og da jeg har vært hos ”onkel politi” og ordnet utførselspapirene på rifla så bærer det opp i andre etasje for å sjekke inn bagasjen. Igjen dukker usikkerheten opp. Har jeg for tung bagasje? Jeg møter ei søt og hyggelig jente ved innsjekkingen og hun bare smiler da jeg setter kofferten på vekten. ”Dette var litt mye men du er jo så mager selv” sier hun og smiler. Jeg puster lettet ut, smiler og blunker til henne og setter kursen mot sikkerhetskontrollen. Etter noen lange minutter i kø stormer jeg inn i taxfreeshopen. Det går jo ikke å reise til Afrika uten sigaretter og gin, (ehh, medisin mente jeg) kan jeg vel!
Da handelen var gjort var det bare å komme seg til rett gate og komme seg om bord i flyet til München. Vel om bord lar jeg pulsen synke og slapper av. Endelig, endelig er jeg på reisefot. Jeg er endelig på safari igjen!
Flyturen til München var hyggelig. Trivelige mennesker i setene rundt meg, og smilende flyvertinner som svinset rundt og serverte kaffe og rundstykker. Det er ikke alle flyselskaper som har kuttet ut servicen slik SAS har gjort. Og det er noe jeg vet jeg å sette pris på. For hvorfor ikke gjøre reisen så komfortabel som mulig når man tross alt skal være om bord i et fly i langt over et halvt døgn til sammen?
Da jeg endelig kom til München røk jeg på et ørlite problem. Det var sikkerhetskontroller overalt og vanvittig mye mennesker. Jeg hadde i utgangspunktet god tid trodde jeg, men når jeg endelig kom til gaten der flyet mitt var hadde jeg knapt tid til en eneste sigarett før jeg ble ropt opp. Jeg hadde nemlig blitt stående å se på et stort band/orkester som spilte afrikansk musikk, samtidig som jeg nøt sigaretten.
På vei til flyet fikk jeg gaver og ei kake som fortalte at jeg faktisk var med på den første direkteflygningen fra München til Johannesburg - det var jo artig! Men jeg følte meg litt ille til mote da jeg kom om bord. Jeg var sistemann og alle de andre passasjerene satt pent og pyntelig på plassene sine, som om de bare ventet på meg.
Som alltid var servicen og besetningen om bord i South African Airways uten sidestykke, og hvis jeg kan velge vil jeg ikke fly med andre enn dem. Jeg ba om en whiskey så fort vi var i lufta. Sovepillen jeg hadde fått av min mor måtte jo svelges ned med noe ikke sant. Flyturen, middagen og ikke minst min sidemann om bord i flyet var svært interessant. Maten var som alltid god, og det var diskusjonen jeg havnet opp i også. Sidemannen min var nemlig jaktmotstander! Så dere kan vel tenke dere hvor artig jeg hadde det. Jeg måtte til slutt gi opp å diskutere og sovnet lykkelig inn. Jeg viste at når jeg våknet igjen ville jeg snart være fremme. Fremme i Afrika. Jeg ville endelig være hjemme igjen.
Jeg vet ikke hva det var for slags pille min mor hadde gitt meg, men da jeg endelig våknet var det lyst ute, og jeg kunne se ned på et sted i Afrika. Gps-skjermen på seteryggen foran meg fortalte at vi var over Zimbabwe et sted. Gud bedre meg. Jeg følte meg som om jeg skulle ha vært på fylla i en uke. Svimmel og uvel stablet jeg meg ut på toalettet og fikk litt vann i ansiktet. Det hjalp jo litt, men jeg hadde gjerne sett at jeg var litt mer klar i toppen. Nå vil vel enkelte sikkert påstå at dette er normalt hos meg, men dem om det…
Vel, vi fikk frokost og det hjalp jo også en del. Og endelig begynte flyet å gå inn for landing. Jeg kom nærmere og nærmere målet. Johannesburg og Sør-Afrika…
Landingen gikk som smurt og etter noen få minutter kunne jeg stige ut i den klare afrikanske morgenluften. Da kom sjokk nummer en. Kulden slo mot meg som en knytneve. Det var ikke mer enn fire fem grader ute og jeg hadde bare shorts og kortermet skjorte på meg. Jeg hadde jo reist fra sommer i Norge, og forventet vel ikke at det skulle være så kaldt i Afrika, selv om jeg jo viste at det var vinter der. Vel, klokka var jo bare så vidt passert 8 på morgenen og det ville jo bli varmere utover dagen.
Så begynte køene igjen. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto i kø for å komme igjennom passkontrollen, men det var lenge. Men den som venter, venter ikke forgjeves ikke sant. Endelig var det min tur og damen bak skranken kikket på meg, kikket i passet og kikket på meg igjen. Det er meg på bildet sa jeg, og satte opp det peneste smilet jeg kunne. Hun hevet ikke på øyebrynene eg gang, bare vinket meg videre. Og så var det mer kø, samt å vente på bagasjen. Jeg ventet og ventet, men ingen bagasje var å se… Jeg begynte å føle meg usikker og tok kontakt med en pent kledd mann som henviste meg til et lite kontor rett ved siden av. Ny kø, og mer venting, men endelig var det min tur og det var klart for sjokk nummer to. Jasså du savner bagasjen din du. Det er ikke så rart. Bagasjen din er fortsatt i München, var beskjeden jeg fikk! Men våpenkofferten var kommet vel frem og jeg kunne hente den hos SAPS.
Det var da som faen tenkte jeg. Uten bagasjen var jeg jo hjelpeløs. Sluttstykket og ammunisjon var jo i kofferten min. Jeg tuslet slukøret ut i ankomsthallen og møtte Richard som trofast hadde ventet på meg. Jeg forklarte situasjonen med bagasjen samtidig som vi gikk mot SAPS sitt nye kontor i ankomsthallen for å hente ut rifla.
Dette fikser jeg, sa Richard. Han snakket med noen og forklarte at jeg ikke skulle tenke mer på bagasjen. Han hadde fikset det, sa han. Bagasjen skulle sendes med budbil hjem til Winterton så fort den kom til Sør-Afrika. Vi kunne jo bare stoppe på veien hjem og kjøpe det nødvendigste. To par bukser, sokker og undertøy. Jo da. Jeg kunne jo klare meg en stund tenkte jeg.
Vel ute av flyplassen kunne jeg endelig slappe av, tenne en sigarett og nyte dagen. MEN Richard hadde en liten oppgave til meg. Han hadde ankommet Johannesburg dagen i forveien og hadde kjøpt seg en ny bil. Kunne jeg være så snill å kjøre hans gamle bil hjem til Winterton? Det var jo bare 45 mil. Jo da Ric, selvfølgelig kan jeg det sa jeg, men hvor i helvete ligger Winterton da?? Jeg visste sånn noenlunde hvor jeg skulle kjøre for jeg hadde jo vært i Ladysmith noen ganger før, samt at jeg visste at Winterton ikke var altfor langt fra Ladysmith. Men jeg kunne bare ta det med ro. Richard lovte å kjøre foran meg.
Så der sto jeg da - med Richards gamle høyrestyrte Toyota og skulle altså debutere som sjåfør i Johannesburg, en by med veier i absolutt alle retninger, med en bil med rattet på feil side, samt kjøre på venstre side av veien… Jeg satte meg bak rattet og tenkte mitt.
Jeg skal ikke lage noen kjedelig historie ut av min debut som sjåfør i Sør-Afrika, kun konstantere at jeg holdt på å få sjokk i første rundkjøring, samt at vindusviskere og sveiv til vinduet flittig ble misbrukt da jeg skulle blinke i veikryss eller gire. Det var en interessant opplevelse for meg og sikkert enda større for alle jeg møtte. Men omsider hadde vi gjort alle ærend vi hadde i Johannesburg, og kunne vende nesa mot highwayen sørover mot Winterton. Jeg hadde fått handlet meg et par joggesko, en stabel med sokker og truser samt to nye zip-off bukser. Jeg ville egentlig gjerne handle i de store safaributikkene, men Ric sa at jeg heller burde kjøpe det jeg trengte der han handlet. Der får du bedre kvalitet, og det er myyyyye billigere sa han. I dag er jeg glad jeg hørte på Ric. For maken til behagelige bukser har jeg aldri jaktet i.
Vel ute av Johannesburgs travle gater, trafikkmaskiner og køer, lå motorveien åpen fremfor oss og det var bare å gasse på. I begynnelsen var jeg veldig konsentrert om kjøringen, men etter hvert slappet jeg mer av og kunne tenne en sigarett, sette meg godt til rette og nyte turen.
Fler steder kunne jeg se blesbuck og springbuck på slettene og jordene vi passerte. For et paradis. Tenk å se så mye vilt langs en motorvei. Dette var noe annet enn gamle gode Norge. Etter å ha kjørt noen timer kunne jeg ane at det begynner å bli mørkt og jeg legger merke til at det brenner så å si overalt hvor jeg ser. Det var farmere som brant branngater, eller ”firebreaks” som de kaller det. Litt underlig dette. Gressbranner overalt. Godt det er under kontrollerte forhold tenkte jeg. Senere skulle jeg få oppleve noe annet, men det kommer jeg tilbake til senere.
Vi kjører på lange rette veier og tiden og milene renner fort unna. Jeg la merke til et skilt der det sto at vi var 80 km fra Harrysmith, og jeg viste at vi befant oss i Freestate. Veien begynte plutselig å bli mer svingete og det ble mer kupert. Vi har kjørt i 120 til 140 km/t i en evighet og jeg får det plutselig travelt med pedaler og ratt. Plutselig ser jeg to øyne i billyset og jeg bremser som besatt. Jeg holdt på å kjøre på ei kuduku! Lettere rystet forsøker jeg å ta meg sammen. Ric har oppfattet at jeg ikke lenger er bak han og han venter på meg et par kilometer lenger fremme. Han forteller at vi snart er i Harrysmith, og at veien vil rette seg ut igjen og at det ikke er så mye vilt langs veiene lenger fremme.
Jeg kjenner jeg har vært på reisefot i over et døgn og er glad da jeg ser et skilt med teksten: ”Winterton, The heart of Drakensberg”. Jeg vet at vi snart er fremme. Richard er lommekjent på veiene og kjører som det skulle vært dagslys. Jeg har fremdeles opplevelsen med kuduen friskt i minne og følger etter så godt jeg klarer og tør. Vi passerer noen veikryss og så… endelig! Vi tar av mot Hearts Ease. Det er en grusvei og jeg er glad. Jeg vet at det er snakk om minutter før vi kan få en strekk på bena, og kanskje en kopp kaffe. Jeg følger Ric og plutselig er vi der. To duikere dukker opp i billysene, og da Ric tidligere har fortalt at det tusser av dem tenker jeg at jeg så godt som har en på veggen hjemme allerede.
Så er vi fremme. Et hus som kunne vært hentet ut av hvilken som helst westernfilm lå fremfor meg. Gud bedre for et sted!
Richards kone Anelle møtte meg på terrassen og etter å ha hilst på henne og barna, ba hun meg inn til middag. På menyen sto det warthog, ris og grønnsaker. Går det an å få en bedre start på et tre ukers opphold da? Etter middagen og en herlig dessert ble det et par Cognac og så var jeg klar for sengen.
Jeg hadde ei kort natt og våknet grytidlig. Jeg ble liggende å høre på lydene utenfor vinduet. Litt merkelig tenkte jeg. Det var nesten helt stille utenfor. Jeg kikket på klokka og siden den kun var 5 vurderte jeg å sove litt til. Jeg vred meg rundt et par ganger men nei. Sove var det siste kroppen ville være med på. Jeg ble liggende i noen få minutter og tenke på hvor heldig jeg egentlig er. Richard hadde bedt meg komme og være så lenge jeg bare ville. Jeg hadde fri tilgang på jakt på mange forskjellige arter, og følte meg som i himmelen. Mens jeg lå og tenkte på dette hører jeg at noen er oppe i 2 etg, og jeg står opp og kler meg. Ute i stua møter jeg Anelle som viser seg å være en skikkelig morgenfugl. Hun hadde laget en kopp kaffe til meg, og med den i hånden gikk jeg ut i mørket. Jeg satte meg på terrassen og konstaterer at det er noe inne i helvetes kaldt.
Jeg småhutrer da jeg tenner dagens første sigarett samtidig med at det smått begynner å lysne. Jeg kan ane konturene av det sentrale Drakensberg noen kilometer unna. Det er et utrolig storslått og vakkert syn. Etter hvert som det lysner ser jeg mer og mer av terrenget rundt meg. Dette er så sannelig en farm ja. Det er jorder i flere km fremfor meg. Men det som virkelig får meg til og miste målet er fjellene.
Drakensberg ligger der og hever seg majestetisk nesten 4000 meter over havet. Wooow. Dette er noe som får en stakkars liten reinsjeger fra Norge til og bare stå stum. Jeg har aldri i mitt korte liv sett noe så vanvittig. Jeg glemmer kulden og bare stirrer. Jeg merker nesten ikke at Anelle plutselig står ved siden av meg, og hun spør om jeg trenger et askebeger. Over halve sigaretten jeg har i munnen er aske. Jeg hadde ikke registrert at den var der. Snakk om å bli lamslått. Jeg fikk en ny kopp kaffe, og plutselig kjenner jeg kulden igjen. Det er hvitrimet på bakken, og jeg spør forundret om dette er vanlig. Jada, dette er helt vanlig så høyt. Vi bor på ca 1700 meter over havet. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto og hutret, men Anelle roper meg inn for en kjapp bit før jeg og Ric skal ut å kjøre en tur på farmen. Anelle varter opp med French toast. Jo da, dette går det an å bli vant med.
Ric gir meg en kjapp innføring i hva dagen skal bringe og vi setter oss i bilen. Vi skal kjøre ei runde og se på farmen og få forklart hvor grensene går. Jeg kunne få jakte common reedbuck, duikere, mountain reedbuck og impala rundt i området der vi bor. Jeg skulle få jakte kudu, red heartebeest, steenbuck og andre dyr i et annet område samt gemsbok på Driefontein, som er gamefarmen til Ric og stedet der jeg senere skulle bygge mitt eget krypinn. Han spurte om jeg kunne tenke meg å hjelpe til med å forsøke å få livet av ei krokodille i en dam i nærheten også. Jeg svelget. Hva skal man svare på slikt da? Jeg fikk stotret frem at jo selvfølgelig kunne jeg ofre noen timer på den oppgaven. Det var en god stund siden jeg hadde snakket engelsk, så språket var vel noe rustent, og et tilbud om krokodille hjalp vel ikke så veldig. Men Ric forsto meg og bare smilte. Vi fortsatte mot Winterton for å kikke på en annen del av farmen som het Greenveldt. Det var stort sett bare maisåkrer samt noen enorme gressletter der det gikk mange hundre kuer og beitet. Midt i alt dette var det en dam på størrelse med en fotballbane og i denne dammen var det drøssevis med ender og gjess. Jeg begynner å forstå hvorfor Sør-Afrika har en vanvittig god fuglejakt.
Ric forklarer og forteller og jeg følger med så godt jeg bare kan. Jeg er veldig hissig på å lære meg stedsnavnene, da dette kan være nyttig senere. Midt i en setning bråbremser Ric bilen, og ber meg ta frem hans Sako i 6mm PPC USA. Han hadde sett en marekatt og ville at jeg skulle forsøke å ta den. Klart jeg kunne forsøke på det. Siden dette er "ren varminting" ville han at jeg skulle legge an på panseret på bilen. Det ble et langt skudd på et så lite mål. Jeg anslo det til å være minst 150 meter og spør hvordan han har skutt inn rifla. Midt i på 200 var svaret og jeg sikter lavt i ”bogen” på det lille dyret. BANG! Dæven døtte for et avtrekk. Jeg tror ikke jeg har skutt med et jaktvåpen med lettere avtrekk noen gang før. Jeg følte nesten ikke at jeg var i kontakt med avtrekkeren engang. Jeg registrerte kun ei støvsky der dyret hadde stått og regnet med at jeg hadde servert en solid bom. Men Ric bare gliste og sa ”hopp inn”, vi kjører bort og ser på restene. Vi kom frem og jeg kunne ta årets afrikatrofe i nærmere øyesyn.
Det var da et nydelig lite dyr jeg hadde skutt. Det var et ungt eksemplar. Arten husker jeg dessverre ikke, men skal love deg at jeg var fornøyd. Ric kommenterte at jeg var dristig som skjøt halsskudd på et så lite dyr, samt at det var rart at dyret ikke var gått i filler. Patronen var nemlig ladd med Berger varmint. Jeg svarte at vi vanligvis gjør det slik på så små dyr hjemme i Norge. Jeg kunne jo ikke si at jeg egentlig siktet lenger bak på dyret og hadde flaks som i det hele tatt traff.
Nå kom jeg fort ned på bakken igjen. Ikke mer enn 10 minutter etterpå skjøt jeg nemlig et aldeles nydelig bomskudd på en fugl med samme rifla.
Etter å ha fått se mesteparten av farmen hadde det blitt langt på dag, og vi satte nesa hjemover. Anelle og barna skulle ta meg med på en tur opp i Drakensberg. Det ble en uforglemmelig tur. Fjellene er så ville og høye. Jeg gikk en kjapp tur men oppdaget fort at jeg var høyere oppe enn jeg var vant til og merket at pusten ble tung så å si med en gang. Det må være hardt å jakte i denne høyden.
Vi var og tittet på hotellene i området, og jeg tror ikke jeg har sett maken til luksus. Standarden var minst på høyde med det man kan finne i Sun City. Minst!!
Vel hjemme igjen var det tid for en kaffekopp før jeg skulle ta en tur ut og kikke etter dyr. Faen altså! Jeg irriterte meg veldig for at jeg ikke hadde fått bagasjen min. Jeg skulle så gjerne hatt med meg 375n min. Jeg hadde ikke gått så lenge før jeg nesten trår på en duiker. Svarte, jeg så den fillern ikke før den var i luften. Jeg kunne bare glemme å ta bilde eller filme. Men igjen, dette lover godt. Jeg tenker igjen, at en god duiker er så godt som på veggen allerede. Men dette skulle vise seg å bli litt verre enn jeg trodde. Men mer om dette litt senere. Jeg fortsetter og etter bare noen hundre meter møter jeg common reedbuck for aller første gang.
I kanten på en maisåker står to stykker. En bukk og ei geit. De er ikke mer enn 60-70 meter unna og jeg kunne lett skutt bukken, og forbanner ennå en gang de som ikke klarte å sende bagasjen min med flyet jeg kom på. Jeg fikk tatt en del bilder av dyrene før jeg forsiktig smyger meg videre. Jeg hadde ikke kommet så mye lenger før han stod der. Hornene var mer enn dobbelt så lange som den jeg nettopp hadde tatt bilder av. Han gikk på en majestetisk måte og med en tydelig arroganse og var tydelig at her gikk kongen på haugen. Sjefen selv. Gud bedre! Jeg var glad jeg ikke hadde hatt rifla med meg. Jeg hadde nemlig skutt den første jeg så med en gang. Den var jo mer som de reedbucker jeg hadde sett bilder av tidligere. Og her møtte jeg bestefar selv. En gigant blant sin art. Jeg klarte å ta noen bilder av han, men han var så langt unna. Selv med 12 ganger zoom var det vrient å få et skikkelig bilde av han.
Mørket kom like overraskende på meg som før. Du merker bare at skyggene blir lenger og så vips; så er mørket.
Jeg gikk hjem igjen. Det var tid for middag, og kanskje en sundowner eller to. Etter å ha sittet på en krakk laget av en elefantfot og kost meg med min sundowner ved peisen, og selvfølgelig snakket litt bestemte jeg meg for å legge meg tidlig. I morgen skulle vi ut og fly, og jeg ville gjerne ha med meg soloppgangen igjen.
Jeg lå ikke så lenge før jeg sovnet den kvelden. Hodet var fylt av nye erfaringer og inntrykk. Og i morgen kom jo kanskje bagasjen min.
Jeg ble vekket av ei søt lita jente som kom inn til meg med en stor kopp rykende kaffe. Linelle, Richards eldste datter gjorde dette til en tradisjon de dagene hun var oppe før meg. Hun laget kaffe som til tross for at det var pulverkaffe smakte himmelsk. Jeg hadde sovet litt lenger enn jeg hadde regnet med og det var allerede begynt å lysne. Jeg tok kaffen med meg ut på terrassen og følte sola varme meg i ryggen. I dammen rett ved siden av var det allerede fullt opp med liv. Ender og gjess koste seg i sola, og det var et hav av lyder som dere må høre for å forstå.
Etter en stund kommer Ric ut og sier at han går i forveien ned til hangaren for å gjøre klar flyene. Jeg skulle bare huske på å ta med kameraene mine hvis jeg ville filme og ta bilder.
Jeg fikk en kjapp innføring i de forskjellige instrumentene og så bar det av gårde. Vi akselererte bortover rullebanen og tok av. Jeg så med en gang en duiker i gresset under oss, og igjen kom den følelsen av at her skulle det bare være et spørsmål om tid før jeg hadde en i bakken. Vi fløy langs grensegjerder og Ric forklarte hvor jeg burde konsentrere meg om å jakte. Det var store områder i grenseland mot maisåkrene og langs en bekk som var bevokst med kratt.
Jeg fikk beskjed om å ta over spakene og pedalene, og så fløy jeg. Jeg hadde flydd før, men det var så lenge siden. Jeg er født og oppvokst ikke så langt unna flyplassen i Hokksund og har vel noen tusen timer der nede til sammen. I ungdommen var det å være med å fly noe av det beste jeg visste. Men det var jo ikke barndommen min jeg skulle fortelle om her.
Mens vi fløy forklarte Richard også hvor vi skulle jakte fugl på ettermiddagen og kvelden. Jeg skulle få jakte frankoliner, duer og quails. Jess jess jess! Dette begynte virkelig å bli mer og mer interessant. Haglejakt er jo bare kjempetopp, og jeg gledet meg som et barn.
Vel dagen gikk med noen andre gjøremål. Jeg hadde lovet Ric at jeg skulle hjelpe til med å reparere en henger de hadde kjørt sønder og sammen. ”The blacks” hadde lastet vel 22 tonn på den og siden den var konstruert for litt over halvparten hadde ”svingkransen” sagt takk for seg og brutt sammen. Jeg så på dette som barnemat. Det er jo dette som er jobben min ikke sant. Sveis og stål er noe jeg kan!
Det jeg ikke hadde tatt med i betraktningen er at jeg var i Sør-Afrika. Her var det vanlig at man fortalte de sorte hva de skulle gjøre og så bare inspisere arbeidet. JADA! Hva faen gjør man da de sorte kun snakket zulu da? Jeg ble etter hvert frustrert og bannet så det lyste. Ser man det ja. Det var noe de forsto. Den eldste av dem tok hintet og gjorde slik jeg mente, og etter hvert så begynte ting å ta form. Jeg fikk løftet den nye ”svingkransen” opp under rammen for å merke til hullene som skulle boltes. Jeg fikk gitt uttrykk for at jeg ville ha 12 mm huller og de sorte satte i gang. Jeg tok meg en kort spasertur for å strø litt, og da jeg kom tilbake fikk jeg et syn jeg sent vil glemme. Gutta hadde jaggu ordnet seg. Her skulle man så vist ikke slite for mye hvis man ikke behøvde. Bildet taler vel sitt tydelige språk tenker jeg. Her ble det boret i vilden sky, og gutten som boret lå i bar overkropp. Han skrek og boret, og jeg lo. Tenk dere alt det varme borsponet som han fikk over hele seg. Jeg løp til huset for å hente fotoapparatet mitt. Dette måtte foreviges!
Saken er bare den, at hadde de boret hull i stedet for å lete frem et bord å ligge på hadde vært ferdige da jeg kom tilbake. Men her var jeg i Afrika! Og ting skulle gjøres på den afrikanske måten. Da jeg fortalte Ric om episoden litt senere på dagen bare lo han. Bare vent sa han. Dette var bare begynnelsen på mine erfaringer med den ”afrikanske måten” å gjøre ting på.
Gutta boret seg ferdige og etter lunch fikk vi boret og plassert ”svingkransen” på forakselen og vi kunne sette sammen hengeren igjen. Herregud! En jobb jeg hadde greid på 3 timer alene tok en god del mer enn en dag. Men ok, er man i Afrika så er man i Afrika. Det var i alle fall en særdeles ny opplevelse for meg.
På ettermiddagen fikk jeg beskjed om å gjøre meg klar for fuglejakt. Jeg kunne velge mellom tre hagler. Ei Remington pumpe, en Beretta OU i kaliber 12 og en Beretta OU i kaliber 20. Og siden jeg aldri har brukt ei pumpe før, og siden jeg skulle jakte fugl jeg aldri hadde jaktet på før falt valget på pumpa. Vi kjørte over til den andre siden av farmen og begynte å gå. Jeg hadde vel kanskje gått 200 meter da to quail raste opp like foran meg. Jeg var totalt tatt på sengen, og bommet grovt på første skuddet, og da jeg endelig fikk ladd om hagla var de sikkert 200 meter unna. Det var da faen til uvant bevegelse for meg! En ting var i alle fall sikkert, og det er at ei pumpe krever en del trening før man bør gå på jakt. Eller sett fra fuglenes side, så var det vel tryggest for dem at jeg brukte pumpa. De hadde jo all verdens fair sjanse til å unnslippe. Vi fortsatte å gå i det høye gresset og rett som det var så fløy det opp fugl. Til å begynne med var jeg usikker på de forskjellige artene, men etter hvert som jeg ble familiær med dem så ble det en del skyting også. Ved ett tilfelle fløy det opp tre frankoliner og jeg skjøt en flott dublé`.(Jada Bjørn, det er faktisk tilfelle.) Jeg traff. Ettermiddagens og kveldens resultat ble fem frankoliner på meg. Jeg var fornøyd og svært overrasket over resultatet. Jeg hadde truffet på fem av 12 skudd. Ikke dårlig for en som aldri har skutt med ei pumpe samt sjelden jakter med hagle i det hele tatt.
I dagens siste solstråler satte vi oss ned med hver vår øl. Jeg kjente varmen fra sola og myste utover landskapet. Det luktet Afrika. Jorda var rød og vekstene rundt oss ga en lukt av forskjellige krydder. Jeg sendte dere alle en tanke der og da. Jeg skulle så gjerne dele dette med dere. Jeg visste at jeg var i Afrika der og da. Jeg følte det. Jeg luktet det, og dette sammen med Rics avslappede måte å være på, fikk meg til å føle meg hjemme igjen. Jeg hadde funnet igjen den delen av sjelen min som for all tid vil være i Afrika.
Vel hjemme igjen ble det French toast til kvelds og når vi satt oss ved peisen med noe godt så kjenner jeg at dagen har vært lang. Kroppen vil sove og jeg drikker ut, takker for meg og finner veien inn på soverommet mitt.
Jeg våkner av en lyd som slettes ikke skulle være der. Det er noen som beveger seg rett utenfor vinduet på soverommet mitt, og jeg står forsiktig opp for å sjekke hva dette er. Da jeg trekker gardinen til side ser jeg rett inn i et stort kuhode. De sorte har en del kuer og de bryr seg slett ikke om å gjerde dem inn. De går fritt omkring og skaper faktisk en del problemer. Det skjer ganske ofte at det er stygge bilulykker der disse kuene er innblandet. Siden klokka er 5 er det jo bare å stå opp. Jeg kler meg, går ut på kjøkkenet og setter på kaffevannet som kan få koke opp mens jeg tar meg en tur ut for å forsøke å jage beistene. Jeg får god hjelp av hundene til Ric, og det tar ikke lange tiden å kjeppjage kuene ut av hagen. Da jeg kommer inn igjen møter jeg Anelle som, alltid er tidlig oppe. Jeg forteller om morgenens besøk i hagen og hun raser over ”de fordømte kafferkuene” som streifer rundt. Jeg lager en kopp kaffe til oss og går ut for å nyte morgenen. Solen er i ferd med å stå opp og jeg blir stående å se solstrålene krype nedover fjellsiden i Drakensberg. Det slår meg plutselig hvor liten jeg er. Hvor kort og ubetydelig våre liv er. Det slår meg hvor kort og ubetydelig min levetid er sett i forhold til all den tid solen har sendt sine stråler mot dette mektige fjellet. Jack, en av hundene kommer og river meg ut av tanke-tilstanden jeg befinner meg i. Han SKAL klappes, og dermed basta. Jeg har bare ikke noe valg. Helt siden jeg møtte han for tre år siden har denne lille krabaten hatt makt over meg. Han er så forbannet sjarmerende og artig. Kosete og bestemt på en gang. Jack er en Jack Russell, og er så sta og egen som man bare kan forvente. Richards andre hund heter Wors og er en dvergdachs. Jeg tror derimot at han aldri har sett seg selv i et speil, for maken til hund tror jeg du skal lete vel og lenge etter. Han oppfører seg som han har størrelsen til en irsk ulvehund, og viker ikke for noe.. Bortsett fra Jack. Og da mener jeg hvis Wors blir klappet og ikke Jack. Da er helvete løs!
Anelle kommer ut og kan fortelle en gledelig nyhet. En kar fra South African Airways har ring og gitt beskjed om at bagasjen min er på vei fra Durban, og vi skal møte budbilen som frakter den i Winterton senere på formiddagen. Gjett om jeg er glad, for nå får jeg endelig sluttstykket, ammunisjonen og klærne mine. Jakten kan endelig begynne.
Etter frokost dro jeg, Anelle og barna til Winterton. Vi skulle handle matvarer og jeg skulle få tid til å titte meg litt rundt. Anelle var gravid i åttende måned og bruker meg som pakkesel, og jeg tipper at det var en del mennesker som la merke til denne rare lyse bleke mannen som Anelle drasset rundt på. Jeg var fullstendig nedlesset av plastposer, pakker og andre ting som Anelle fant svært nødvendig å ha AKKURAT NÅ. Vi møtte ei dame Anelle tydeligvis kjente godt, for da hun introduserte meg så kalte hun meg for sin nye ”white kaffer! Høh.. Du snakker.. Men det var jo bare godt ment. Vi fikk lesset av meg alt pikkpakket og satte kursen for byens eneste hotell for å drikke kaffe samtidig som vi ventet på budbilen og bagasjen min.
Mens vi sitter der og venter fikk jeg høre historier herfra, om rugbylaget og om farmere flest. Det slår meg at jeg er ganske lik mine Sør-Afrikanske venner jeg bor hos. Vi tenker mye likt, vi oppfører oss veldig likt, og vi har et språk som har veldig mange felles og like ord.
Omsider dukker sjåføren som har kjørt bagasjen min opp og jeg tipser han grundig. Jeg er glad som en unge over og endelig få fatt i sluttstykket og ammunisjonen til trefemogsøttin. Nå skal det endelig bli jakt!
Anelle sier at vi bør reise rett hjem for å prøveskyte rifla og så rett opp til dammen som er hjemmet til krokodillen som jeg har fått som oppgave og forsøke å ta livet av. Som sagt så gjort. Jeg fikk skrudd på kikkertsiktet og skjøt 3 skudd på Rics skytebane. Standplassen var på terrassen og blinken 100 meter unna. 3 skudd og 3 blinker. Igjen hadde Ruger sin montasje bevist at den holder treffpunktet selv om man tar den av for så å sette den tilbake. Slikt vekker tillit i alle fall hos meg. Jeg var klar, og vi pakket oss inn i bilen og reiste til dammen som lå ca. 15 km fra farmen til Ric, og mens vi er underveis tok jeg meg i å sitte og beundre Anelle. Hun kjørte som en ”mann”. Dama var høygravid og kjørte som et svin. Jeg tok et godt tak i håndtaket over døren og holdt meg fast så godt jeg bare kunne. De er rare disse afrikaanerne. De kjører verre enn verst så fort de kommer på en grusvei. Mon tro hva de kunne gjort i et rally.
Vi kom frem like hele og ble tatt i mot av en mann som visstnok var 85 år. Han virket svært glad for at vi kom. Tross sin forholdsvis høye alder var han bestyrer for dammen, passet på at det var rent og pent i området, tok i mot campinggjester og alt annet. Richard hadde skutt ei av krokodillene tre uker før og han ville gjerne bli kvitt den siste også, så her var det fritt frem. Skyt fandenskapet sa han og smilte, den pleier å slikke sol i ei av buktene rett her nede, og jeg så den senest i går. Woow, dette lovet jo godt.
Jeg ladet Rugeren og gikk nedover mot vannet og var svært spent. Herregud da mann, så heldig. Tenk å få lov til å jakte på et av ”Afrikas menneskeetere”, og til og med som en slags bonus. Jo, jeg følte meg privilegert der jeg gikk, jeg var rett og slett lykkelig. På vei ned til stranden brukte jeg kikkerten flittig. Stoppet hver femte meter og saumfarte bredden så langt jeg kunne se. Jeg nærmet meg bukten som dambestyreren hadde beskrevet og ble mer og mer forsiktig for hvert steg. Jeg husket å ha lest at krokodiller skal være svært følsomme for vibrasjoner i bakken og tok jeg ingen sjanser. Jeg tro så lett og forsiktig jeg bare kunne, og sakte men sikkert avanserte jeg langs bredden. Med ett fikk jeg øye på noe som lå i sivet halvveis ut i vannet og jeg huket meg raskt og stille sammen. Hjertet slo hardt nå, og jeg skal innrømme at jeg faktisk nok hadde høyere puls enn hva jeg normalt har på jakt. Jeg krabbet og krøp nærmere og nærmere, og snart ville jeg kunne se over en liten bakkekam. Ville den fortsatt være der når jeg kom frem? Jeg smøg forsiktig hodet opp mellom to gresstuver og fikk forsiktig kikkerten for øynene. Jo, det var noe der fortsatt, men jeg måtte noen meter til venstre for å få fritt skuddfelt. Jeg krøp en meter tilbake og ålte meg på magen mot venstre. Det gikk sakte meter for meter og til slutt kom jeg meg til en mye bedre posisjon og jeg la rifla forsiktig opp foran meg og tittet uhyre forsiktig over kanten. Fikk rifla til skulderen og siktet mot stedet jeg hadde sett meg ut. Jo da. Det jeg hadde sett var der fortsatt og det er nok der den dag i dag. Jeg hadde utøvd mitt livs smygjakt på en trestamme som lå ut i vannet. Jeg tittet meg rundt og forsikret meg om at ingen så meg. Det hadde tatt seg ut! Nordmannen som jakter på trestammer!! Huff og huff. Vel, siden ingen tilsynelatende hadde sett meg så fortsatte jeg min jakt langs stranden og etter et par timer med forsiktig smygjakt hadde jeg kommet til enden av dammen. Jeg fikk vinden fra gal retning, og siden det var en reedbuck hjemme som jeg så gjerne ville møte en gang til, ga jeg like godt opp krokodiller for i dag. Vel hjemme spiste jeg middag i all hast, og fant frem en genser som ville være smart å ha med seg. Så fort solen viste tegn til å forsvinne bak Drakensberg falt temperaturen svært raskt og man ville fort fryse hvis man måtte sitte stille i en lenger periode. Med rifla på skulderen gikk jeg mot det området jeg dagen før hadde sett reedbucken. Det var sannsynlig at den ville være i samme området i dag også. Både jeg og Richard hadde sett flere hunndyr beite i kanten på maisåkeren som grenset mot det høye gresset jeg forventet at den ville være i, og siden de er ganske territoriale konsentrerte jeg meg om et begrenset område på kanskje 10 mål. Jeg smøg meg sakte fremover og stoppet ofte opp og brukte kikkerten grundig. De siste to dagene hadde jeg flere ganger sett horn stikke opp av gresset og hvis man er litt oppmerksom og smart går det faktisk an å komme seg på svært kort hold før de flykter. Jeg smøg meg forsiktig frem og hadde vel kanskje holdt det gående i en halv time da jeg kom frem til et grenseområde mellom mais og høyt gress. Jeg kjenner at det hadde smakt med en sigarett etter middagen og setter meg ned. Det kan være like smart og sitte og vente litt og se om det kan være en bevegelse eller to å se. En annen ting er at røyken med en gang vil fortelle meg hvilke vei vinden trekker, noe som jo er av avgjørende betydning. Jeg hadde vel sittet i kanskje fem minutter da jeg blir var en bevegelse til venstre for meg. Ca 20 meter unna står en duiker og ser på meg. Jeg har lyst til å løfte rifla og felle den, for det er virkelig en stor flott duiker som står der, men jeg lar være. Reedbucken jeg hadde sett her før var så stor at jeg ikke ville risikere å skremme den vekk med å skyte på duikeren. Jeg tror vel de fleste hadde gjort det samme som meg ikke sant? Siden jeg sitter halvveis inne i høyt gress og siden vinden er perfekt merker ikke duikeren meg. Den beiter seg sakte på skrå mot meg, og jeg tenker at hvis den ikke blir skremt vil den snart være bare åtte til ti meter unna meg. Jeg forsøker å synke sammen så mye som mulig. Støkker jeg duikeren her vil mye av kvelden være spolert. Tiden smyger seg av sted og jeg aner at det begynner å bli mørkere. Hva i alle dager gjør jeg nå tenker jeg. Jeg sitter mer eller mindre midt i området med høyt gress hvor jeg forventer at reedbucken vil befinner seg og jeg er mer eller mindre låst fast av duikeren som stadig beiter seg nærmere. Men enkelte dager er man bare på rett sted til rett tid, og dagen i dag var tydeligvis min dag. 60 meter unna ser jeg et par horn i det høye gresset. Jeg behøver kun å se tuppene på hornene for å kjenne han igjen. Han er nemlig veldig vid og lang. Pulsen stiger en del hakk og jeg konsentrerer meg om å forsøke å bevege meg uten at verken duikeren eller reedbucken aner at det befinner seg en lettere nervøs jeger rett i nærheten. Reedbucken nærmer seg mer og mer litt lavere gress og jeg bestemmer meg for å forsøke å la han komme helt frem slik at jeg kan se kroppen tydelig før jeg eventuelt forsøker meg på å få rifla i anlegg. Det vil være lettere å se om dyret er avslappet eller anspent og klar til å stikke ved første lyd eller bevegelse fra min side. Tiden som følger er som uker. Jeg forsøker å følge med både duikeren og reedbucken samtidig, og som ikke dette var nok så stiger to reedbuck hunndyr ut av gresset bare ti meter til høyre for bukken. Jo da. Dette går jo fint.
| < Forrige | Neste > |
|---|
