Litt om Afrika-kalibre
La meg med en gang si at det finnes mange andre nye og gamle kalibre i ”disse klassene” som for eksempel de nye 375 og 416 Ruger, men jeg vil KUN ta for meg de jeg personlig har erfaring med.
La oss starte med å hva jeg definerer ”tunge kalibre”, eller såkalte ”Afrikakalibre” som. For enkelhets skyld så la oss inkludere de kalibre som er lovlig til “The Big Five” i majoriteten av de afrikanske land. Med det i minne kan vi si at 9,3 og 375 vil være minimum for et ”tungt kaliber”. Jeg har hatt gleden av å skyte med noen av de klassiske Dangerous Game-kalibrene, samt noen nyere kalibre som 9,3X62, 9,3X74R, 9,3X64, 375 H&H, 378 Wby, 450/400NE, 416 Rigby, 458 Win, 458 Lott, 450 Watts, 450 Rigby, 465 H&H, 470 NE, 460 Weatherby, 500 NE, 500 Jeffery samt den store 577 NE..
Jeg vil kategorisere disse kalibrene etter hva jeg har oppfattet av rekyl samt skyte og håndterbarhet, og vil ta for meg ett par kalibere og gå litt mer inn i historie og ytelse. Vi starter med de forskjellige 9,3 og 375H&H, samt de lettere 400ene som 404 og 450-400 (som i praksis vel er samme patronene).
Alle disse kalibrene er letthåndterlige og lette å kontrollere rekylen på. Med en skikkelig rekylkappe, fornuftig stokk, rett vekt i våpenet og med litt trening, så vil praktisk talt alle kunne håndtere og skyte ei rifle i alle disse kalibrene. Kona til en god venn skyter 375 like greit og enkelt som meg. Det eneste problemet er kanskje at munningsvippen setter henne en tanke tilbake med hensyn til eventuelle oppfølgingsskudd.
Jeg har tilbrakt mange timer bak en 375, og har skutt min Ruger RSM i 375H&H og dobbeltrifla mi i 9,3X74R mange mange skudd. Jeg har blitt komfortabel med rifler i “denne klassen”, og legger knapt merke til rekylen og syntes de er behagelige å skyte med. (Med unntak av 378 Weatherby som etter min mening er for mye av alt, både smell, rekyl og hastighet. Med rekyl mener jeg at de er umulige å skyte uten rekylbrems, som i mine øyne er en uting. Men bevares, jeg skal ikke nekte andre å ha en annen mening.) Riflene mine har blitt som en ”forlengelse av meg selv”, og jeg skyter de like lett som en 30-06.
Det samme kan sies om kalibrene 404 og 450-400. De er lette å mestre og kan med litt trening skytes både lett og raskt uten store problemer for de aller fleste. Denne ”klassen” av kalibre er minimum for tykkhuder, samt vilt som kan bite tilbake. Og de kan sees på som ypperlige og kanskje perfekte kalibre for en jeger, men er nok i minste laget for å være særlig egnet til å stoppe et eventuelt angrep og kanskje spesielt i virkelig nærkamp med elefant.
Vi skal nå ta en liten titt på 9,3 og 375H&H magnum.
Kaliberet 9,3X62 ”Mauser” ble ikke konstruert med tanke på å være en konkurrent med de store Big-Game-kaliberene til bruk på elefant og bøffel, men snarere som et kaliber til bruk for farmere som trengte et kaliber de kunne bruke for å skaffe mat på bordet til ansatte og familie, samt som kunne være potent nok i et knipetak.
Otto Bocks patron ble introdusert i 1905 og var helt fra starten av tilgjengelig i Mauser boltrifler som var betydelig billigere enn britiske rifler og ble med dette en ekstremt populær patron i ”arbeidsrifler”. John ”Pondoro” Taylor skrev en gang at ”Helt fra patronen ble introdusert i 1905 til ammunisjon ble vanskelig å få fatt på en gang på 1960 tallet så var den det mest brukte all round kaliberet, og antakelig det mest populære ”ikke militære” kaliberet i Afrika”.
Derimot var det en del jegere som brukte 9,3X62 på stort og farlig vilt av den enkle grunn at det var det eneste våpenet og kaliberet de hadde. De så kaliberets allsidighet på stort vilt som eland og jakt i bush, og med hensyn til bøffel viste det seg at kaliberet faktisk var tilstrekkelig. Med en kule på 286 gr (18,5 Gramm), utgangshastighet på 2350 fps (ca 715 meter i sekundet) og en effektiv rekkevidde på minst 150 meter var den bedre egnet til jakt på antiloper enn de gamle engelske grovkaliberene som var ment brukt til farlig vilt på kort hold.
450/400 Nitro Express hadde i sortkruttversjonen en utgangshastighet på ca 1900 fps med 325 gr kule, Mens Nitropatronen i samme kaliber med ei 400 gr kule hadde en utgangshastighet på 2150 fps. 375 H&H som kom 7 år senere enn 9,3X62 hadde høyere ytelse, men kunne kun fås i mye dyrere våpen og siden den var en ”beskyttet” patron (det var kun H&H som hadde lov til å kamre patronen) helt frem til 1925 fikk 9,3X62 et solid forsprang blant Jegere med normal lønn.
D.W.M Bell brukte jo som kjent sin 7X57mm med helmantel på hodeskudd på elefant, men aldri på skudd mot kroppen. (Dette vil si at Bell foretrakk hodeskudd, men dette var først og fremst av taktiske årsaker. En elefant med hjerneskudd faller rett ned og skremmer ikke resten av flokken, mens en med kroppsskudd ville ta ut og skape panikk, altså mindre skutte elefanter på Bell. I boken "The wanderings of an elephant hunter" beskriver han skuddreaksjon ved treff i hjerte, arterie og lunger og at dette kan bli gjort med kaliber så lite som 256.) Selv om han skjøt veldig mange elefanter med sin 7mm så skiftet han etter hvert til et større kaliber nemlig 318 WR (kule-dia på 330”). Han skrev selv- "I began to use a .318 bullet of 250 grains with long parallel sides and at once the inexplicable misses ceased". Det er klart at han var overbevist om at den tyngre kula med litt større diameter i samme hastighet (ca 2350 fps) hadde bedre effekt. ”Tilfeldigvis” har jo 9,3X62 same hastighet som disse og vil med sin tyngre kule ha ennå enda bedre effekt. Slik kan vi fortsette med 416 Rigby, 500 Jeffery osv.
Det store spørsmålet vil være hvor mye rekyl du kan beherske samtidig som du kan skyte nøyaktig for å få sikrere treff, uten å bli rekylredd (flinch, nappe av skuddet). Bell stoppet opp ved 318 Westley Richards siden han ikke likte hard rekyl, og hvis du er rekylredd og napper av skuddene med kraftige grove rifler er det bedre om du velger et mindre og mildere kaliber som 9,3X62 som du behersker.
Det eneste Taylor regnet 9,3n som ubrukelig til, var ettersøk på elefant i tykk bush. Penetrasjonen med 9,3 er god nok til å nå hjernen fra alle vinkler, men den mangler kraft nok til å stoppe eller snu et angrep hvis du så vidt skulle bomme på hjernen. Det samme kan vel også sies om 375H&H. I tett bush, eller ved ettersøk på en såret elefant er det beste valget en dobbel i 450 eller enda større kaliber. Det finnes ikke noe dyr som har den kraft, er så utspekulert og er så farlig som elefanter. Taylors erfaring var at de ”små” kalibrene rett og slett ikke hadde kraft nok til å svimeslå eller slå ut en elefant hvis du så vidt bommet på hjernen ved hodeskudd.
I dag er det utenkbart å jakte elefant uten back up av minst en profesjonell jeger, men situasjonen var annerledes for fortidens elfenbensjegere som jaktet alene og på egen hånd. Det finnes masser av fortellinger om jegere som mistet livet på grunn av kuler som havarerte og derav er helmantler det eneste sikre valget for elefantjakt. Grunnen til å bruke helmantel er å sikre dyp nok penetrasjon i elefantens bikubeaktige skalle uten å bli deformert før den når hjernen og dermed slukker elefantens liv som å slå av en bryter.
9,3X62 med 286 gr kuler var aldri ment som å være en ideell elefantkaliber og kunne eller kan ikke måle seg med kalibre som bruker tyngre kuler på 400 til 500 gr selv om veldig mange elefanter nettopp er skutt med 9,3X62.
404 Jeffery som ble introdusert året etter 9,3X62 var faktisk for profesjonelle jegere og game control officers den mest populære patronen til bruk i ei boltrifle helt frem til 1960 årene. Ladningen i disse patronene var ei 400 gr kule med en utgangshastighet på 2125 fps. Senere øket Kynoch denne ladningen og man oppnådde en hastighet på 2225 fps.
Etter den andre verdenskrig ble Mauserfabrikken ”nedlagt” og tilgangen på disse billige riflene avtok for så å si stoppe opp. Andre produsenter som FN Mauser og Husqvarna fortsatte produksjonen men til slutt var det stopp for dem også. Jeg mener å huske at Husqvarna la ned produksjonen i 1963. Patronfabrikantene la ned produksjonen på slutten av 60 årene og mange jegere byttet kaliber og begynte å bruke 375H&H i stedet.
375H&H var blitt popularisert av Winchester som kamret sin ”billige” Model 70, (som vel er basert på Mauseren) i 375 H&H og alle har vel kjennskap til Winchesters populære pre-64.
I begynnelsen av 1960-årene forlot de fleste hvite de Britiske, Tyske, franske (osv) koloniene i Afrika, og amerikanske jegere som besøkte Afrika etter dette hadde ikke noe til overs for metriske kalibere og foretrakk imperiske kalibere som 375 H&H og 458 Win mag (som ble introdusert i 1956). Blyspisskulene på denne tiden var ikke av de beste og 375 hadde i motsetning til 9,3 en såpass stor utgangshastighet at kulene ofte gikk i filler. Dette ga den egentlig et dårlig rykte. Men til tross for dette så ble den etter hvert den ”nye” standarden for ”Afrikakalibre”.
Den kjente og profesjonelle jegeren Harry Manners skaffet seg rett etter andre verdenskrig sin første rifle i 375 H&H og brukte gjennom hele sin karriere som elfenbensjeger kaliberet med hell. Han brukte derimot kun Kynochs helmantelkule for å unngå problemer med at kulene deframgmenterte (gikk i filler).
Mens 9,3-kaliberet led under amunisjonsbrist i Afrika, ble det i de skandinaviske landene holdt i live der kaliberet alltid har vært populær til bruk på blant annet elgjakt. RWS tok i 70-åprene opp produksjonen igjen og Tjekiske Brno kamret sine svært rimelige og robuste rifler i kaliberet, og custom-kuler ble produsert av blant annet Woodleigh og Stewart som så et marked blant jegere. Disse faktorene førte til at kaliberet igjen fikk en oppsving I popularitet.
Tilgjengeligheten av ammunisjon og ladekomponenter er viktig for at et kaliber skal være populært, og i dag er det flere patronfabrikanter enn noen gang som produserer 9,3. Vi har Norma, Sako, Lapua, CDP, Sellier & Bellot, RWS, PRVI og PMP. I tillegg har amerikanerne begynt å snuse på kaliberet og Hornady har tatt opp produksjon av i alle fall 9,3X74R.
De aller fleste som produserer kuler har 9,3 på programmet og dagens premiumkuler gjør 9,3 til en bedre og mer anvendelig patron enn noen gang. Kaliberet har rett og slett blitt mer all-round, og da særlig til større og tyngre vilt som bøffel der den med for eksempel Woodleighs 320 gr og andre kuler i samme klasse er bedre enn noen gang.
Hvis vi sammenligner 9,3X62 og 375 H&H så kan begge hjemmelades ca 100 fps raskere enn fabrikkpatroner, men jeg vil sammenligne de med standard fabrikkladninger. Vi kan gå ut i fra at normalt sett så vil ei rifle i 375 være ca en halv kilo tyngre enn en 9,3, samt skyter en tanke tyngre kuler. Til tross for dette så gir den lettere 9,3, (lettere vekt i rifla vil spille en negativ rolle i forhold til rekyl) ca 20% mindre rekyl. Dette gjør den mer komfortabel å skyte med, samt ei lettere rifle å bære.
Flere og flere norske elgjegere, samt flere ”Afrikajegere” har gjenoppdaget 9,3X62 sine gode all-roundegenskaper til variert jakt under forskjellige forhold, fra jaktskudd på middels lange hold til dens fortreffelige egenskaper under jakt i tett bush. Kaliberet gir hastigheter som gjør at stort sett alt av kuler kan brukes, og dagens premiumkuler gjør at den tar et steg opp når det gjelder stort og farlig vilt. For en jeger som jakter elg, men som går og drømmer om å jakte bøffel en eneste gang i livet, er kaliberet fornuftig og fullt brukbart. Faktorer som går i favør av 9,3 er lav rekyl, relativt lavt kammertrykk, samt at du enkelt kan bygge ei rifle på billige gode Mauser M98 kasser. Nå har det blitt bygget rifler i 375 på samme kasse også, men det krever at det blir fjernet gods som svekker kassa.
En annen sak er at etter min erfaring så ødelegger 9,3 litt mindre kjøtt enn en 375. Dette kan muligens komme av at anslagshastigheten på like skuddhold vil være lavere og at den i mange tilfeller er under 2200 fps som er nedre grense for at du skal få eksplosive sårkanaler. På den andre siden kan hjemmeladere lade ned 375 og oppnå samme hastighet som 9,3, men med dagens loddede kuler er splintavgang et mindre problem. I normale 375-hastigheter, og den høyere hastigheten 375 har, gir deg litt mer å gå på når holdet blir lengre. Men når alt kommer til alt så har etter min mening 9,3 såpass mange fordeler at det for meg ville bli et klart førstevalg, hvis jeg i dag skulle velge et nytt storviltkaliber.
375 H&H Magnum ble i 1912 introdusert ”Holland & Holland of London”, og har blitt en slags standard for et universalkaliber for Afrika. Kaliberet ble “adoptert” av amerikanske våpenprodusenter ca 1925, og av europeiske etter den annen verdenskrig. Kaliberet er vel kanskje det kaliberet som ved siden av 30-06 har blitt kamret av flest våpenprodusenter og ammunisjon til 375 H&H er i dag lett tilgjengelig over hele verden.
Kaliberet 375 H&H magnum er et resultat av rivaliseringen mellom Britiske og Europeiske våpenprodusenter om å lage nye ”standardkalibere” til bruk for Afrikansk og Asiatisk vilt. Kort fortalt startet det hele med at Mannlicher-Schoenauer utviklet, produserte og leverte sine nydelige rifler i 9,5 Mannlicher-Schoenauer som fikk rykte på seg til å være en god allround patron for alt vilt. Den britiske våpenindustrien (H&H) adopterte patronen og ble kalt 400/375 Belted Nitro Express. Dette var en unik patron og den første som brukte ”belte” til å kamre på i stedet for skulder eller rim (flens). Balistisk sett var den lik 9,5 Mannlicher-Schoenauer og sendte ei 270 grain tung kule i 2150 fps. Designet med beltet lettet produksjonen siden det var lettere å produsere rifler med rett ”headspace” når man kamret på beltet, enn om det skulle kamres på skulder eller rim. En annen ting som kanskje var å ta i betraktning er at kammeret kunne lages en tanke større, noe som kunne være til hjelp ved ei glovarm eller ikke helt ren rifle. Omlading og funksjon var viktig og det kan virke som at det til tider ble ansett som viktigere enn presisjon i datidens Storbritannia
Omtrent samtidig som Holland & Holland introduserte sin 400/375 (1905), hadde Otto Bock fra Berlin I Tyskland utviklet sin utmerkede 9,3X62. Patronen ble antatt av Mauser samme år og den ble på veldig kort tid svært populær og kunkurerte ut 9,5 (som nesten forsvant) og ble den mest populære og brukte ”medium bore” patronen i Afrika. Mausere i 9,3 var mer driftssikre og mye billigere enn Mannlicherene. 9,3en hadde kuler med bedre SD (husker jeg ikke helt feil så var det 305 i 9,3 kontra 275 i 9,5), og ga betydelig høyere utgangshastighet. Disse forbedringene (SD og VO) var betydelige da verken 9,5 M-S eller 400/375 ga sikker penetrasjon på særlig frontale skudd på elefant, samt at de var marginale på bogskudd på neshorn og bøffel. 9,3n ga bedre ytelse i form av hastighet og penetrasjon på alle arter, og var den første patronen som kunne regnes som en skikkelig ”all rounder”.
På begynnelsen av 1900 tallet skjedde det mye og røyksvakt krutt ga nye muligheter. I 1905-06 så en ny ”highspeed”-patron dagens lys, nemlig 280 Ross. Den leverte ei 140 gr. kule i hele 2900 fps. (denne hastigheten er gjengitt etter min hukommelse, og jeg kan ikke finne dok på dette i øyeblikket. Så hvis dette er feil ber jeg om årsak for dette) Dette var et kjempeskritt i forhold til hva de gamle sortkruttpatronene ga. Forskjellige lands armeer forsøkte og eksperimenterte, og de første ”magnumpatroner” (2500fps+) ble konstruert i forskjellige versjoner. Høyhastighets ”magnumpatroner” så dagens lys og ble toneangivende, og de forskjellige større engelske våpenprodusenter utviklet og presenterte i alle fall en ”magnumpatron” hver.
Designteamet hos H&H brukte tiden til å lytte og lære. Ei 375-kule skulle ha en SD på minst 300, samt at hastigheten på prosjektilet måtte være minst 2150 fps for å oppnå tilfredsstillende penetrasjon på storvilt. Enda høyere hastighet ga en bonus og man kunne lettere treffe på lengre ukjente hold, anslagshastighet på over 2250 fps ga en sjokkartet effekt og ofte en rask felling osv. En reduksjon av kulevekt og dermed tap av SD for å oppnå høyere hastighet på kula ga ikke ønsket effekt. SD måtte holdes på over 300 for å kunne gi akseptabel effekt og penetrasjon på stort vilt, så patronen som skulle erstatte 400/375 måtte bli en storhylset ekte magnumpatron. (som var kapabel til å levere alle aktuelle kulevekter over 2500 fps). Den skulle kunne brukes på det største vilt, samt også være brukbar til jakt på lengre hold på mediumstort vilt i India og Nepal. Da patronen var tenkt å være brukbar på farlig vilt, ble det lagt stor vekt på mating og funksjonssikkerhet. Dette krevde ei kon hylse med slak skuldervinkel. Den letteste måten å oppnå nøyaktig ”headspace” (mangler riktig norsk ord) på ei slik hylse ble å beholde 400/375 sitt belte, samt at den måtte kunne brukes i ei standard lengde mauserkasse siden Rigby hadde ”monopol” på Magnum mauserkasser.
Ut av disse kravene ble tidenes kanskje mest populære medium kaliber født. De beholdt 375 kaliberet, hadde en kulevekt på 300 gr, og dermed en SD på over 300, samt forlenget hylselengden maksimalt i forhold til hva ei standard mauserkasse kunne tåle (det måtte brukes en ekstra lang magasinboks). Utgangshastigheten var de magiske 2500 fps og med et trykk som var lavt nok med tanke på at patronen var tenkt brukt under “tropiske forhold”. Det ble utviklet forskjellige ladninger, med blant annet ei 270 gr. spiss blyspiss med en utgangshastighet på 2650 fps for antiloper på savannene i Øst-Afrika, og ei lettere ”flattskytende” 235 gr. spisskule som hadde en utgangshastighet på hele 2800 fps for jakt i Himalaya og lignende steder. I tillegg til disse ble det for dobbeltrifler utviklet en flensversjon av patronen med de samme ladningene.
375 H&H var født, og ble straks en stor suksess. Den var brukbar i tett og åpent terreng, og for alt afrikansk og asiatisk vilt. 270 og 300 gr. blyspisskuler var effektive på alt vi i dag kaller plainsgame, løver og tigre, og 300 gr. helmantelkuler var kapable til å felle elefanter, bøffel og neshorn uten problem. Det var skapt et kaliber for den som kun hadde råd til, eller ønsker å ha kun ei rifle til alt fra de minste antiloper til elefant.
Det kunne sies mye om 375 og 9,3,men det ville være for omfattende her, men for den som ønsker kun ei rifle til alt vilt, vil 375H&H og særlig med dagens gode kuler være et naturlig valg. Den forholdsvis lette rekylen gjør at man kan ha kikkertsikte på rifla og det gjør den kapabel til praktisk talt all jakt, og 375 er et utmerket valg for jakt på plainsgame og da kanskje spesielt på litt tøffere arter som giraff, sable, gemsbok, wildebeest og eland. 375 er også et godt valg for jakt på løve, leopard, bøffel neshorn, flodhest og elefant. 375 H&H er snart 100 år gammel, og tiden har vært snill med dette kaliberet… Hadde ”Pondoro” Taylor levd I dag ville han kanskje sagt noe som - “Time has served 375 H&H only to make this great ‘all rounder’ even better”.
Neste kategori av patroner er de forskjellige .416.
Disse riflene er heller ikke vanskelig å håndtere, men de krever en del mer trening. Jeg har til nå ikke brukt veldig mye tid med de forskjellige 416, men de er etter min mening av de ”tyngste” kalibrene som kan benyttes med kikkertsikte. De har med dette mulighet til å kunne brukes på litt lengre hold og gir stor effekt på tungt vilt men er ikke å kunne betraktes som virkelige ”chargestoppers”. Sammen med kalibrene i 9,3 og 375-klassen er de likevel kanskje de beste kalibrene for en ”klient” med backup av en profesjonell jeger.
Så beveger vi oss over på de tyngre klassene, som inkluderer 458 og de forskjellige Nitro Express patronene. De inkluderer blant annet 458 Win, Lott, 450Watts 460 Weatherby (igjen etter min mening for mye av alt, og med de samme argumenter som 378 Weatherby) og flere forskjellige Nitro Express patroner som 450NE 465 H&H, 470 Nitro og opp til, men ikke inkludert 500NE.
Vi skal her ta en titt på en av disse, nemlig 450 Nitro Express.
450 Nitro Express er etter min og mange andres mening en av de beste ”farlig vilt”-kalibrene som er konstruert. Den var en av de første virkelige bigbores som benyttet røyksvakt krutt og mantlet kule og var som en ”åpenbaring” og tok safarijegerene med storm.
Patronen ble introdusert av Rigby i, etter hva jeg kan huske, ca 1898, og det er litt rart å tenke på at denne patronen er langt over 100 år gammel. På den tiden var det en stadig rivalisering blant flere nasjoner om å utvikle røyksvake småkalibre for å erstatte de da vanlige 45 kaliber sortkruttpatronene som faktisk ble regnet som ganske avanserte. (Dette er litt morsomt, for sortkruttkalibret 45 faktisk ble regnet som ”smallbore” i forhold til de grove og tunge kaliber 4 og 8 som ble brukt til jakt på stort og farlig vilt). Hvis jeg ikke husker feil så startet den ”røyksvake revolusjon” rundt 1885-86 blant annet med franskmennenes 8X50R Lebel som skjøt mantlede kuler i til da ”uhørte” hastigheter. Dette kan med vår tids patroner kanskje være litt vrient for oss og virkelig forstå, men den gang var det nesten som om hjulet ble funnet opp på nytt og utviklingen skjedde så fort at ting ble endret så å si over natten.
Rundt (ca. husker ikke helt nøyaktig hvilket år) 1895 begynte de i det britiske militæret å bruke Lee-Enfield rifler i det røyksvake ”corditt” kaliberet 303. Jegere trykket straks dette nye ”småkaliberet” med den fantastiske utgangshastighet og penetrasjon til sitt bryst, og brukte 303 med stor fremgang på det vi i dag kaller ”plainsgame”. Men når det kom til vilt som kunne bite tilbake, så mistet enkelte livet eller fikk ”kroppen bygget om” av elefanter og bøfler som overhodet ikke var særlig imponert av det nye kaliberet. Og selv om penetrasonen ikke var så ille, så trengtes det noe mer.
Ved utviklingen av 450 Nitro Express brukte Rigby den allerede eksisterende og populære 450 Blackpowder Express-hylsen, ladd med 70 gr Cordit bak ei 480 gr mantlet kule. Denne vellykkede kombinasjonen ga 2150 fps og viste seg å være ideell. Nå hadde man fått både hastighet og penetrasjon, røyksvakt krutt og mantlede kuler med ”forsvarlig” kulevekt i et kaliber. Denne ”nye” patronen var kapabel til å gi tilstrekkelig effekt på de største dyr på jord. Man kunne duplisere og til og med overgå ytelsen til de gamle grove 4-bore og 8-bore "sortkrutt-kanonene" i et mye slankere ”lettrekylerende” og velbalansert våpen som i forhold var en fornøyelse både å bære og skyte. (det hendte faktisk at skytteren kunne oppleve å bli nærmest knocked ned av rekylen på de store 4 og 8-bore-riflene).
I begynnelsen dukket det opp noen problemer. Erfaringen med røksvakt krutt var liten og slike ting som hylseklebing var vanlig. De første patronene som ble brukt hadde samme tynne vegger som de gamle sortkruttpatronene. De tålte et mye mindre trykk enn det Cordittladningene ga, og et annet problem var Cordittens følsomhet for temperatur. Endret godstykkelse løste dette, men det var og så andre ting som dukket opp. Ladninger som var utviklet og testet i England ga et mye høyere trykk i varmere strøk. Det endte med at det ble utviklet nye ladninger med ”tropical loads” som hadde redusert kruttladning og dermed lavere trykk som ikke ga problemer i varmere strøk som Afrika og India.
Det ble utviklet flere versjoner av 450. For eksempel så kreerte Holland & Holland sin egen versjon basert på å ”necke ned” 500 BPE-hylsen. Denne hylsen var en tanke større og ladd til samme hastighet ga den litt lavere trykk og med det unngikk man problemer med hylseklebing. Jeffery introduserte også sin 450 no2 NE, som hadde en imponerende hylse, men som ikke ga noe større ytelse enn 450 NE.
Etter kort tid befestet 450 patronene sin posisjon blant storviltjegere og de ble de mest populære og brukte patroner til storvilt. Alt så strålende ut, men sorte skyer samlet seg i horisonten………
Jeg skal ikke lage for mye ut av dette, kun nevne at 450 på grunn av ”politiske grunner” etter hvert ble forbudt i en rekke land og andre og nye kalibre som 465 og 470 ble utviklet. 450 NE endte dermed sin storhetstid og etter at patronproduksjonen ble lagt ned gikk det mot en viss død. (En ting som kan være litt artig å tenke over er at dagens 458 Win mag faktisk ble utviklet for å duplisere den gode gamle 450 NE. Og vi kjenner vel alle 458 Win mag og dens introduksjon i deres M70.) Men i dag er patronproduksjonen tatt opp igjen og 450 NE er minst like stor igjen i dag som i de gode gamle dager.
450 NE er min favoritt blant de gamle storviltpatronene. Og hvis noen ville gi meg ei dobbeltrifle i et kaliber etter mitt valg, ville det utvilsomt bli 450 NE. Den er stor nok uten å være for stor, men samtidig slank nok til at våpenet kan bygges smidigere og hendigere enn mange andre lignende kalibre tillater. Hylsen er stor nok til å tillate fulle ladninger med moderat trykk, men allikevel ikke så stor at man er nødt til å benytte medier til å fylle tomrommet mellom krutt og kule for å sikre skikkelig tenning.
I dag lever 450 NE i skyggen av 470 NE, men vil fortsatt bli satt pris på av storviltjegere over hele verden. 450 NE vil bli husket som den første og kanskje beste i sin klasse som en jeger kunne bruke når han gikk etter det største og farligste viltet på jorden.
Jeg har erfaring med 458 Win, 458Lott, 450 Watts, 465 H&H samt 450 Dakota (450 Dakota har en rekyl som jeg vil betegne som stygg og verre enn de andre jeg nevner her), som sammen med de andre nevnte er sidestilt med hensyn til både rekyl og ”stoppekraft”. Disse kalibrene er håndterbare, men er etter min mening kalibre som virkelig begynner å gi seriøs rekyl. De er ikke for nybegynnere, og vil for de aller aller fleste trenge en lang og gradvis tilvending. Den beste måten å lære å håndtere disse kalibrene er å skyte dem fra stående stilling for da å være i stand til å la rekylen ”jobbe i kroppen” (rulle bakover?). Start gjerne med moderate ladninger og lettere kuler og øk gradvis på etter hvert.
Alle kaliberene/riflene i denne klassen kan beherskes, men det kan ta tid og kreve mye trening før en gjennomsnittsjeger/skytter blir venner med rekylen. Den dagen du behersker rekylen og du er fortrolig med både rekyl og rifle vil du kunne oppnå en forbløffende treffsikkerhet og en meget god nøyaktighet på jaktrelaterte skuddhold. Denne klassen er hva jeg vil jeg regne som et ”kanskje” minimum for å kunne være et seriøst ”stoppekaliber”. De leverer med gode kuler, en kraftig energi/penetrasjon. Men uansett så vil dårlig skuddplassering aldri kunne kompensere for den kraft disse kalibrene leverer, men disse kalibrene øker ”sjansene” ved et marginalt treff.
De fleste profesjonelle elefantjegere som jaktet uten backup ville derimot ikke regne denne klassen som en ”komplett stopper” for elefant, og vil anbefale en av de store 500ende for å være på den sikre siden.
Siden 500 nå er nevnt, og vi er inne på ”de store” så skal vi opp på den store klassen som inneholder 500 og oppover. Jeg har kun hatt anledning til å skyte noen få av disse ultratunge kalibrene/riflene, nemlig 500 NE og 500 Jeffrey og 577 NE.
500 NE er et betydelig skritt opp fra 470 NE i både rekyl og ytelse på tykkhuder og virkelig tungt og farlig vilt. Men hvis du er familiær med å skyte rifler i 458 klassen, så er det faktisk ikke umulig å ta skrittet opp til de forskjellige 500 kalibrene. Det krever bare enda mer trening og tilvending.
500 Jeffrey som skyter en 510” , 540 gr kule i akkurat over 2400 fot pr sekund, har en utrolig stoppekraft hvis du bare klarer å beherske rekylen ei rifle i dette kaliberet gir, og for en uerfaren skytter så kan rekylen oppleves som en ”uforglemmelig” opplevelse.
Det viltet jeg har sett har blitt skutt med en 500 Jeffrey har, hvis det ikke har falt i smellen, vist en kraftig skuddreaksjon. Den har en utrolig effekt på alt vilt, inklusive elefant, dette gjelder også 500 NE og 577 NE. Men igjen, uansett, den kraftpakken disse patronene er, så vil den aldri kunne kompensere for et dårlig treff, og treffer du dårlig så vil du uansett havne i trøbbel.
Med rifler i 500 klassen så har jeg opplevd hodepine og svimmelhet etter 6-10 skudd på banen, så min toleranse for å kunne ”ha det artig” er veldig lav med disse kalibrene. Men som alltid på jakt når du skyter på vilt så legger du ikke merke til verken rekyl eller skuddsmell. Jeg takket derimot nei takk da min venn Pierre van Tonder ga meg muligheten til å bruke hans 500 Jeffery for to år siden. Jeg opplevde at det ville bli ”dangerous hunting” enda jeg kun skulle jakte impala.
Et av problemene mange jegere møter med storviltjakt er å takle rekylen med rifler i grove kalibre, og det har vært og finnes forskjellige løsninger for å takle dette, og de fleste kan vel regnes som ”nødløsninger” som kan hjelpe, men som etter min mening gjør rifla ubrukbar på jakt. Rekylbremser i forskjellig utførelse, ”oversized stocks” og økt vekt i rifla hjelper på rekylen, og hjelper kanskje på skytebanen, men ei rifle som føles som ett tonn etter en dag i bushen, er uhåndterbar og føles som en 2x4” planke eller gir en munningsblåst og smeller som et øredøvende brak og som blåser ut hørselen til PH og tracker er det best å la forbli på skytebanen, eller enda bedre- i våpenbutikken.
Korrekt tilpassning av riflestokken er en nøkkel til mindre følt rekyl, og hvis du ikke er støpt i den formen som riflefabrikantene har som sin ide om gjennomsnittsjegeren så skal det som regel en del kostbar tilpassning til for å optimalisere stokken. Men dette er faktisk en ting du bør vurdere og som du vil få betalt for i form av mindre følt rekyl og økt håndterbarhet.
En annen faktor når det gjelder å takle rekyl er toleranse eller snarere mangelen av toleranse for rekyl. Vi er alle bygget slik at hvis vi gjør en ting ofte nok og mange nok ganger så blir vi vant med det. Slik er det med rifler i ”hardtslående” kalibre også. Etter min mening er det to ting som er viktige når det kommer til og ”oppleve” rekyl og det er mental opplevelse og fysisk opplevelse. Hvis du er overbevist om at riflen vil sparke og at det vil gjøre vondt så vil den mest sannsynlig det. Og er du anspent og forsøker å holde igjen for rekylen vil du faktisk få mer juling enn om du ikke gjorde det.
Det blir ofte påstått at en spinkel person føler mindre rekyl enn en kraftig bygget person siden han eller hun ”ruller” med rekylen i stedet for å absorbere kreftene rekylen gir. Dette er til en viss grad sant, men kun hvis den kraftigere personen ” er stiv og anspent” og forsøker å holde igjen rekylen. Alt for mange har en tendens til å lene seg forover med alle muskler i armer skuldre og rygg anspent for å holde igjen rekylen, eller minisere bevegelsen bakover rekylen skaper.
Dette er etter min erfaring feil.
Selvfølgelig skal riflen holdes godt mot skulderen ellers vil den jo akselerere helt til den møter motstand, men resten av kroppen skal være avslappet. Nakke og rygg må være avslappet nok til å kunne ”rulle” med rekylen. Akkurat som en bokser må gi etter for de slag han ikke kan komme seg unna.
Hvordan kan man lære seg og trene på dette? Det beste er å starte med et kaliber som du ikke er redd for å skyte med og skyte mye. De fleste er totalt avslappet når de skyter med en normal kaliber som for eksempel 308. Skyter du mye med denne kan du kanskje øke på til en 338 - for å begynne med lette ladninger og skyte mye ennå en gang. Du kan gradvis øke lade og kulevekt og snart tåler du rekylen like godt som din 308.
Øk kalibere og gå gradvis opp i ladevekter og kulevekter så kan du lære deg å tåle eller mestre rekyl.
Et annet råd er å tørrtrene mye. Kjøp deg gode klikkpatroner og tren ofte og mye (her tenker jeg konkuranseskyttere er enige?). Mye av et vellykket skudd ligger nemlig i et godt avtrekk. Og ved tørrtrening blir du vant til å håndtere rifla di uten å bli forstyrret av rekyl og smell. Er du usikker på om du faktisk behersker og er vant med rekylen kan du få noen til å følge med deg og se om du er anspent. Et kjent ”knep” er å la en god kompis lade riflen for deg mellom hvert skudd, for å la deg få skyte på tomt kammer uten at du selv vet det. Ved å plutselig kun få et klikk vil du garantert se om du er redd rekylen eller ikke. Med tiden og med mye trening vil hjernen din akseptere rekylen som noe normalt og du vil skyte med en mer avslappet kropp og ta rekylen på en naturlig måte.
Hjelper ikke dette så kan du jo alltids skyte noen skudd med en 378 Weatherby UTEN rekylbrems….. Etter dette vil selv den letteste riflen i 375 H&H virke som en pusekatt
Så alle skrekkhistoriene du hører om skyttere som går på "ryggkulen", spinner rundt, ender opp med brukket skulder eller andre skumle historier, mener jeg du kan ta med en klype salt.
| Neste > |
|---|
