Jeg er på mitt livs første jaktreise til Afrika og tilfeldighetene skulle ha det slik at det ble elefantjakt. Og nå står jeg skremmende nære og venter på at hun skal komme i posisjon. ”Håper hun ikke hører hjertet mitt banke”, tenker jeg, for det, var jeg redd for at skulle hoppe ut av brystet mitt. Eller jeg husker ikke helt hva jeg tenkte, for plutselig begynte hun å bevege seg, også snur hun hodet mot oss og stirrer. Og da skjønner jeg at her er det ingen ting annet i verden som er viktig akkurat nå.
Skjønt, min livs første elefant er det ikke. Tre dager tidligere skjøt jeg min aller første Elefant. Dramatisk nok den og. Faktisk endte den med at jeg tok til tårene. Ikke av spenning, men av ren skjær medlidenhet med befolkningen. Straks etter fallet kom nemlig urbefolkningen og kastet seg over elefanten. De nyttiggjorde seg av hver bit, selv deler av elefanten som knapt kan regnes som menneskeføde. Jeg følte meg som et tidsvitne til hvordan et helt land har kollapset av fattigdom. Bilder jeg kun har sett fra nyhetene, barn med oppblåste mager grunnet underernæring stod nå foran meg smilende, mens de utsultede foreldrene jobbet med å skjære ned elefanten til biter de kunne bære med seg hjem. Gleden var faktisk så stor at en bestemor kom bort til meg med det nyfødte barnebarnet sitt og bønnfalte meg om noe jeg ikke forstod. Jeg ante ikke hva hun spurte om, men det var ingen grunn til å tvile på gleden og forventingen i øynene hennes, så uvitende om hva hun egentlig ville løftet hatten sa, jaja, og nikket på hodet og smilte. Hvorpå hun med stor glede tok med seg dette barnet og døpte ham i fersk elefant vom saft. Han skrek da han ble døpt!
I dette landet ser jeg med egne øyne at uhjelpen ikke har kommet frem. En for meg egoistisk jakt blir forvandlet til noe lang mer viktig. For her ble alt brukt. Trofé-avgiften går direkte til det lokale styre og blir fordelt til skole, sykehus, viltbeskyttelse og lignende. Mens alt kjøttet blir fordelt blant de innfødte.
Med tårer i øynene ser jeg at min egoistiske handling faktisk medfører noe godt. Veier for og i mot og lurer på om det finnes muligheter for å skyte en elefant til. På vanlig industrilønn er det mange i mot, men samtidig føler jeg at den jobben jeg må gjøre for 1 skattefri månedslønning en elefant koster ikke er sammenlignbart med hva dette er verdt for disse menneskene. Selvfølgelig finnes det muligheter! Jeg tar avgjørelsen på strak arm. Jeg kan forsvare dette for meg selv i form av en egoistisk jaktopplevelse til og følelsen av å gjøre noe godt gjør at smertene i lommeboka ikke merkes. I alle fall ikke før jeg kommer hjem.
Jeg hadde tre uker forut for alt dette, sittet på en Pub i London sammen med noen foretningsforbindelser, blant annet fabrikksjefen hos våpenfirmaet Holland & Holland. Etter det tredje glasset mørkt engelsk øl fortalte han at det noen dager tidligere hadde vært en auksjon som Safari Club International/London arrangerte, hvor inntektene skulle gå til et viltbevaringsprosjekt for Nesehornene i en naturpark i Sør Afrika. Men det var en elefantjakt som ikke ble solgt, fordi ”den heldige vinner” måtte kunne reise inne tre uker. Nysgjerrig, som jeg er, spurte jeg uten større interesse om hvor mye dette kom til og koste. Dette ble bragt for dagen, med et påfølgende spørsmål om hvis jeg var interessert kunne jeg få tilslaget. Hmm tenkte jeg og gikk til baren for å yte min del av fellesskapet. En dobbel Gin & Tonic til meg selv. Og mens jeg stod i baren og ventet på de andre varene begynte tankene mine og vandre inn i gamle drømmer om jakt i Afrika, elefanter, angripende bøfler, sinte løver og lange kvelder foran et glødende leirbål med sundowners og intense jakthistorier. Avgjørelsen var tatt. Her er det bare å hive seg rundt. Jeg hadde jo allerede planlagt å jakte Elg i Norge i den aktuelle perioden så med fri fra jobb var det egentlig ikke noe og tenke på. Da jeg kom tilbake med brygget vårt, hadde ”min venn” allerede ringt Presidenten i Safari Club Internasjonal/ London og sagt at jeg var interessert i den aktuelle elefantjakten.
Vi hadde altså i flere dager etter de første fallet, kjørt rundt i og lett etter de riktige sporene. Vi har besøkt noen jordlapper og dyrket mark der vi viste dyrene har hatt en lei tendens til å spise på åkrene til den utsultede lokalbefolkningen. Og selvfølgelig hadde de vært her om natten, for så og rømme om morgenen, langt opp i fjellene, hvor den tette underskogen ga de beskyttelse. Og man må ikke forestille seg at elefanter er late dyr. De forsyner seg rikelig av maten og de går langt om morgenen, kanskje 10-15 km. Og ettersom vi antok at vi denne morgenen ikke var så langt bak, tok vi avgjørelsen på å følge denne flokken. Siden dette er jakt på såkalte: ikke trofe elefanter, dvs hunndyr, laster vi opp amunisjon som om vi skal inn i krigen, fordi dette kan i verste fall utvikle seg til å måtte skyte i selvforsvar. De er flokkdyr og holder sammen. Og de kan finne på hva som helst og er veldig uberegnelige. Altså, de kan i verste fall angripe med seriøse hensikter! Vi tvang så mye vann ned igjennom strupen for å redusere drikkepausene under marsjen. Avsluttet det hele med en varm kopp Engelsk te for å få den rette stemningen. Så bar det av sted til fots. De fire sporerne først, så min personlige Profesjonelle Jeger, Pete, og meg selv.
Etter utallige hyllemeter med bøker om jakt i Afrika, hadde jeg det inntrykk av at slike sporere hadde en vanskelig jobb, men her i sand dynene kunne til og med jeg følge de i blinde. Jeg klarte til og med å se hvor gamle de var, sånn ca, kan vi i hvert fall si. Men da vi kom opp i åsene og innover i den tykke underskogen hvor sanddynene ble byttet ut med stein og fjellgrunn, næret jeg en litt annen beundring til denne faktisk edle kunst å spore disse dyrene. Hvordan de klarte å se sporene i slike omgivelser er for meg uforklarlig. Etter mange lange timer med kontinuerlig marsj under denne humoristen av en varmeboble, også kalt, Sola, kom vi etter langt om lenge nærmere og nærmere. Møkka ble ferskere og ferskere og den luktet friskere. Kvistene som elefantene hadde brukket av, var oftere rundt om kring. Da vi endelig kunne kjenne lukten av de, fikk jeg den Belgisk bygde Mauseren i 375 H&H mag som har tjenestegjort solid for Pete igjennom 150 elefanter og minst 300 bøffler. Jeg skulle ønske jeg kunne hatt mitt eget gevær, men pga Politisk uro var det både vanskelig og ikke særlig fristende og ta de med inn til Zimbabwe. Nå bytter vi om i rekkene. Det er nå min jobb skal begynne. Sporeren Roger puffer konstant med aske-flasken, for å kontrollere vinden, som denne dagen er nordavind fra alle kanter. Vi sniker oss inn så langt vi tørr også fortsetter vi 10 skritt til. Den gyllne regel i dettet gamet. Spenningen er absolutt og er noe av det mest intense jeg har opplevd. Nå står vi dørgende stille og sjekker vinden kontinuerlig for å få litt større kontroll og overblikk på situasjonen. Det viser seg at det er mellom 5 og 10 elefanter innen en radius på ca 40 meter. Som like gjerne kan angripe som rømme. Blodet mitt får en ekstra innsprøytning adrenalin.
Og der, helt plutselig, kommer hun fram. Ut fra ingen ting i den uskikkelig tette bushen. Jeg blir helt satt ut av hvordan noe så stort kan bli helt borte på så kloss hold! Og det viser seg å være en riktig gammel ku. En såkalt Matriark. En leder elefant. Hun er gammel, og vis, men uten støttenner, og har rykte på seg for å ha et grettent humørog har laget store problemer for lokalbefolkningen. En gammel kjenning av Pete! Hun snur seg rundt og vi stirrer på hverandre. Det var da jeg skjønte at her er det ingen ting annet i verden som er viktig akkurat nå. Dette var en greie mellom henne og meg. Akkurat som når en kysser en jente. Det er ingen ting i verden som er verdt å bry seg om, annet enn din motpart. Hun var tydelig vis ikke like romantisk anlagt som meg, så jeg sendte av sted en dose bly.
Ups, var det neste jeg tenkte. Hele flokken fikk selvfølgelig panikk og snudde i vår retning og kom skrått mot oss, så hørte jeg Pete skyte og jeg fikk samlet meg igjen, ladet og sendte av gårde noen doser solids til. Hun datt etter fire strake rett i hjertet og det siste i ryggen fikk lagt henne ned. Jeg, med et gammelt slakter-instinkt i blodet, begynte å gå fram for å skyte henne i nakken. Men da tok Pete tak i nakken min og sa strengt ”du blir her. Vi vet fortsatt ikke hva disse andre sure grisene kan finne på for oss.” Og det var da det virkelig begynte og bli spennende! Fordi resten av denne flokken har nå mistet veilederen sin og viste ikke hva de skal gjøre så de snur og løper tilbake til sin gamle leder. Og der blir de. Vi gjør etter hvert en liten retrett og avventer. Selv ikke skudd over hodene på dyrene, får de til å vike unna. Siden den afrikanske natten er i ferd med å stupe over oss og disse dyrene ikke vil gå unna med det første er det ingen ting annet å gjøre enn og komme seg tilbake til leiren og returnere dagen etter.
RAMMESAK1:
Jaktfakta:
I etterkant av denne jakten tok jeg kontakt med en av Zimbabwes mest kjente elefantjegere de siste 40 årene, Richard Haarland, Som har mer elefantjakterfaring enn de aller fleste og yter stor respekt innen bransjen. For å diskutere en del detaljer rundt elefant jakt. Og tallmaterialet han sitter på var ganske oppsiktsvekkende.
Den totale elefant bestanden i Zimbabwe er ikke 100% nøyaktig da det ikke har vært noen skikkelig dyretelling på noen år og mange elefanter vandrer over landegrensene, spesielt mellom Zimbabwe og Botswana. Men det er antatt at det er mellom 80-120.000 elefanter i Zimbabwe. Og det anbefalte antallet for en bærekraftig stamme som er i balanse med naturen bør ikke overstige 30-50.000. Disse tallene er basert på hva økosystemet kan produsere av mat for dyrene for at de ikke skal sulte ut og ødelegge for mye av plantelivet slik at naturen kommer i en sunn balanse mellom dyre og planteliv. Og man ser den samme overpopulasjonen av elefanter også i nabolandene. Det blir gitt rundt 500 lisenser til elefantjakt i Zimbabwe hvert år og med en tilvekst på 5% årlig. Det betyr at tilveksten av elefanter er 10 ganger større enn det som blir tatt ut i kvotejakt. Dette er ikke en gang med på å stabilisere situasjonen. Og ødeleggelsene elefanten utfører er formidabel i kraft av beiteskader. Dette er i ferd med å bli et særdeles stort problem for det generelle plante og dyrelivet i denne regionen.
I sin oppsummering i min korrespondanse med Richard Haarland om dette temaet sier han følgende: ”Det er ingen fare for at Elefanten er utrydningstruet i Zimbabwe, og jakte hunndyr er bra for befolkningen i form av en sårt trengt proteintilførsel, og en solid inntekt til landets økonomi. Det er også en utmerket måte å jakte elefanter på, da de aller fleste Profesjonelle jegerne anser det som en av de mest spennene jaktene man kan ha.”
RAMMESAK 2
Jeg fikk som fortalt ovenfor tilgang til denne jakten på en noe ukonvensjonell måte. Noe jeg i utgangspunktet ikke anbefaler da man ikke har noe apparat i ryggen til og ta seg av alle praktiske detaljer ang en slik reise. Jeg anbefaler sterkt og ta kontakt med et etablert jaktreisefirma som driver med dette på heltid og kun dette. Det er verdt de ekstra kronene det er for garantier og referanser. Referanser er til for å brukes. Dvs at man snakker med andre som har reist til samme sted med samme operatør. Et slikt jaktreisefirma har lang erfaring i områdene. De vil også ta hånd om det aller meste av praktiske detaljer som forsikringer, flybilletter, papirer i forbindelse med det og reise med våpen osv osv. De vil også gi gode og nyttige tips om hva som man bør ta med av utstyr, fortøy og klær.
| < Forrige | Neste > |
|---|
