Kammeret.no

Svenske undersøkelser tyder på at nesemidd er en av de vanligste parasittene på hunder, forekomsten er økende, og det er grunn til å anta at vi har lignende forhold i Norge. I Sverige og her til lands har det blitt stadig større fokus på denne parasitten, og mange jakthundeiere velger å behandle hunden, enten forebyggende eller terapeutisk, mot nesemidd.

Biologi og livssyklus
Nesemidden er et hvitt/kremfarget middedyr som lever på slimhinnene i bihulene og den innerste delen av nesehulen. Hunnmidden er 1–1,5 mm lang, hannmidden noe mindre. Det er godt dokumentert at midden beveger seg svært raskt, opptil 1 cm/sekund, også ved temperaturer under hundens kroppstemperatur.



PLAGSOM: Hundens nesemidd (bildet viser en hunnmidd) er en parasitt som kan forårsake betydelige problemer. Har du mistanke om at hunden er smittet, bør du ta hunden med til dyrlegen. Skulle hunden ha nesemidd er det imidlertid god hjelp å få. Foto: Bjørn Gjerde, Norges veterinærhøgskole

Det er forsket lite på nesemiddens livssyklus, men det antas at den føder levende avkom, siden det ikke er påvist egg utenfor hunnens livmor. Det er heller ikke påvist nymfestadier hos denne arten. (Nymfe er stadiet mellom larve og voksen.) At nesemidden — ulikt mange andre middedyr — ikke har nymfestadier, er en faktor som gjør at livssyklusen blir kort, og den er derfor i stand til å oppformere seg kraftig på kort tid. Forskere har ikke klart å få nesemidden til å formere seg utenfor hunden.

Smitte og smitteveier
Nesemidden kan krype ut av hundens nese og overleve i en kort periode i miljøet. Den er avhengig av fuktighet og vil dø i løpet av kort tid i tørre omgivelser. I f.eks. vanlig inneklima vil nesemidden dø i løpet av et døgn. I fuktige omgivelser er den, både ved rom- og kjøleromstemperatur, imidlertid i stand til å overleve i opptil tre uker utenfor et vertsdyr. Det norske/skandinaviske klimaet er altså i store deler av året gunstig for midden mht. overlevelse utenfor vertsdyret.



T.V.: PÅ VANDRING: Nesemiddene kan krype ut av hundens snute og overføres til andre hunder direkte (snute-mot-snute). De kan også overleve en stund i miljøet og infisere friske hunder. Foto: Bengt Ekberg, Statens veterinärmedicinska anstalt (SVA)
T.H.: LANGBEINT OG RASK: Nesemidden kan bevege seg i opptil 1 cm/s.

Hunder kan smittes direkte, ved at en infisert hund snuser på andre og overfører larver og/eller voksne midd, eller indirekte, ved at midd i miljøet infiserer friske individer. Bruk av felles hundetepper/-senger, bur, luftegårder, mat-/vannskåler osv. vil derfor kunne øke smittepresset. Behandling med Interceptor vet. (se nedenfor) har imidlertid langvarig effekt, slik at også midd som kommer tilbake fra miljøet, vil bli drept. Det vil derfor neppe være nødvendig å desinfisere hundegården i forbindelse med en behandling.

Nesemidd smitter ikke til andre arter, heller ikke til menneske.

Symptomer og diagnose
En nesemiddinfeksjon vil som regel ikke føre til nedsatt allmenntilstand. Hunden kan derimot vise klare symptomer fra øvre luftveier, spesielt i neseområdet. Er hunden bare mildt angrepet, er det ikke sikkert at eieren legger merke til infeksjonen, men en kraftigere infeksjon kan gi symptomer som

• NESEFLOD: Det renner en klar væske fra nesen. Den økte slimproduksjonen forårsakes av irritasjon av neseslimhinnen.
• REVERSED SNEEZING (eng. "innover-nysing"): Hunden drar inn luft og sekret gjennom nesen, bakover mot svelget. Hunden står typisk med senket hode, og det kan se ut som om den har pusteproblemer.
• KLØE I NESEN: Hunden klør seg på snuten, f.eks. med labbene eller ved å gni snuten mot gulvet.
• NEDSATT LUKTESANS: Hunden har merkbart dårligere luktesans og fungerer dårlig på jakt fordi områder med lukteceller er angrepet.
• NESEBLØDNING: Forekommer sporadisk.

En helt sikker diagnose kan stilles bare ved funn av midd i hundens nesehule og/eller bihuler. Det finnes i dag ingen enkel og god metode metode for å stille diagnosen. En rekke metoder kan tenkes brukt av dyrlegen for å forsøke å påvise nesemidd: neseskylling, få hunden til å inhalere irriterende gasser (ev. narkosegass) eller undersøkelse vha. optiske instrumenter. Dette er tidkrevende og dyre metoder, som krever at hunden må legges i narkose før å undersøkes. I tillegg er metodene usikre; nesemiddinfeksjon kan ikke utelukkes bare fordi nesemidd ikke kan påvises.



I NESEHULEN: Middene angriper neseslimhinnen, der luktecellene befinner seg, og hunden får nedsatt luktesans og rennende nese. Fra nekropsi (obduksjon av hund). Foto: Bengt Ekberg, SVA

Hunder utvikler heller ikke noen god immunitet mot nesemidd, så man har ikke klart å utvikle immunologiske tester — diagnostiske tester basert på blodprøver — for denne parasitten.

Diagnosen på levende hunder må derfor stilles klinisk, altså på mistanke om infeksjon og etter en samlet medisinsk vurdering av symptomer og sykdomshistorie. Ved mistanke om nesemidd skal man derfor alltid oppsøke dyrlege, som også vil undersøke hunden for å finne ut om symptomene kan skyldes andre forhold, f.eks. allergi eller andre infeksjoner.

Behandling
Inntil for ca. et år siden fantes det ikke noe godkjent preparat mot nesemidd hos hund. Det var derfor vanlig å bruke generelle antiparasittmidler, bl.a. injeksjonsvæsken Ivomec vet. og påflekkingsvæsken Stronghold vet. I dag finnes det imidlertid et preparat som er godkjent for behandling av nesemidd hos hund: Interceptor vet.

Interceptor vet., som gies i tablettform, er et middel som f.eks. i USA lenge er brukt i behandling mot hjerteorm (Dirofilaria immitis) og hakeorm (Ancylostoma caninum). Preparatet har store sikkerhetsmarginer og er meget effektivt mot nesemidd. Forsøk har vist at enkelte hunder kan få forverrede symptomer etter at behandling er satt i gang. Dette skyldes sannsynligvis at de døde middene blir liggende og irritere slimhinnen i nesehulen og bihulene. Reaksjonen er forbigående, og det er viktig at tablettkuren fullføres selv om hunden skulle få en slik reaksjon.



FØRSTEVALG: Interceptor, som gis som tablettkur, er det eneste middelet som i dag er godkjent mot nesemidd hos hund. Det er viktig å fullføre hele behandlingen selv om symptomene skulle avta før kuren er avsluttet. Foto: Novartis

Interceptor vet. er reseptpliktig. Tablettene har kjøttsmak, og en full kur består av tre behandlinger med 7–10 dagers mellomrom. De tre behandlingene bør gjennomføres selv om hunden skulle bli bedre før kuren er avsluttet. Middelet kan gies til alle hunderaser ned til to ukers alder, og også drektige og diende tisper kan behandles. Sikkerhetsmarginen hos collier, collie-beslektede raser og collie-blandinger er mindre enn hos andre raser. Interceptor vet. anbefales ikke til alvorlig svekkede hunder eller hunder med nedsatt nyre- eller leverfunksjon.

Ved mistanke om, eller påvisning av, nesemidd, skal alle hundene i huset behandles. Mistenker man nesemidd, er det viktig at man kommer seg til dyrlege raskt, både for å utelukke annen sykdom og sette i gang ev. behandling. Som ved andre infeksjoner er det en fordel å starte behandlingen så tidlig som mulig og begrense smittespredning. Det anbefales ikke å gi forebyggende behandling mot nesemidd til symptomfrie hunder.



_____________________
© Kammeret.no 2008. Takk til prof. dr. med. vet. Nils E. Søli (Norges veterinærhøgskole), prof. dr. med. vet. Bjørn Gjerde (Norges veterinærhøgskole) og dr. med. vet. Bjørnar Ytrehus (Veterinærinstituttet) for faglige innspill.