Jump to content

Våpenkunnskap


Vargen

Recommended Posts

Gassdrevne og gass- assisterte (gas boosted) mekanismer:

 

Jeg var litt stor i kjeften i tråden ""full kraft demper" på salong?" og nevnte at jeg også kunne ta en gjennomgang av gassdrevne mekanismer, men så gikk det i glemmeboken. Vi får prøve oss på en oversikt, selv om jeg ikke har førstehånds informasjon om absolutt alle variantene som finnes. Det vil nok skinne gjennom at jeg har erfaring med enkelte våpensystemer, men bare overfladisk kjennskap til andre. Dersom noen har detaljkunnskap om ting som mangler her, så er det fint om de kan komplettere min viten :)

 

Et gassdrevet våpen kan være så mangt, men hovedprinsippet er at man bruker gasstrykk fra kruttladningen til å drive en mekanisme som har mekanisk låsing av sluttstykkehodet. Hvordan sluttstykket låses kan variere, noen våpen har ”tilting block” hvor låseklakkene vipper eller glir enten vertikalt eller horisontalt ut og inn av inngrep, mens de fleste moderne gassmekanismer har roterende sluttstykkehode som i prinsipp låser på akkurat samme måten som en boltrifle. Enkelte tidlige utgaver hadde andre låsemekanismer, de aller første var basert på Winchester/Browning bøylerepeter mekanismer og jeg tror det finnes noen med Luger-aktig ”knebøy” låsing.

 

Gasstrykket brukes uten unntak for å åpne mekanismen (*), låsing skjer automatisk ved at rekylfjæra skyver mekanismen i lås igjen. Jeg vil primært se på selve gassdriften, og bare i liten grad diskutere låsingen av sluttstykket.

 

En gassdrevet mekanisme er altså i prinsippet en automatisert variant av en eller annen våpenmekanisme som ville ha fungert helt fint som manuelt repetert våpen, dersom man sjaltet ut gassdriften. Moderne utgaver kan enkelt brukes som manuell rett-trekker dersom gassmekanismen er tett eller ikke fungerer, og det finnes til og med fabrikkbygde utgaver med tett gassport for markeder som California hvor ”evil black assault rifles” er forbudt.

Hvordan gassen ledes ut for å drive mekanismen:

Vi bør vel gå tilbake til begynnelsen for å få best mulig innblikk. Den første kjente gassdrevne mekanismen ble, som så mye annet, oppfunnet av geniet John Moses Browning. Visstnok skal han ha lekt seg med å tre en trekloss med hull for kula inn på munningen av ei Winchester-rifle, og oppdaget at munningsblåsten kastet treklossen langt av gårde selv om ikke kula var borti klossen. Noe lignende skjer lett med lyddempere som ikke er festet skikkelig. Browning kunne jo ikke la være å eksperimentere når han hadde oppdaget et slikt fenomen, så han lagde et system med vippearmer og fjærer festet til bøylemekanismen på Winchesteren. En vinklet stålplate foran munningen, festet til en vippearm og forsynt med hull for kula, ble vippet nedover av munningsblåsten og drev mekanismen. Verdens første gassdrevne maskingevær var født- en Winchester bøylerepeter med svartkruttpatroner og et Reodor Felgen-aktig arrangement av hengsler og stålfjærer! Herligheten veide visstnok rundt 6 kilo, og var neppe spesielt praktisk i bruk med høy skuddtakt og lite rørmagasin.

 

Det tok ikke lang tid før systemet var forbedret og utviklet til noe med mer militært tilsnitt, og i stedet for å bruke munningsblåsten boret man et hull under pipa. Vippearmen under pipa ble beholdt, nå med et kort stempel som passet inn i et hull i gassblokka. Vi nærmer oss nå den moderne gassmekanismen, bortsett fra at stempelet og ”sylinderen” står 90 grader på pipa i stedet for å bevege seg parallelt med pipa. Brownings forbedrede, gassdrevne mitraljøse ble produsert som Colt modell 1895, populært kalt ”potato digger”. Kallenavnet fikk den på grunn av vippearmen, som hadde det med å grave seg en grøft i jorda under løpet dersom våpenet var montert for lavt. Det geniale med Brownings design er at kruttslammet fra gassmekanismen blåser rett ut av våpenet, og på grunn av at det ikke er noen vinkel i gasskanalen er det enkelt å rengjøre gassystemet. Dermed var dette våpenet driftssikkert med datidens svartkrutt og blykuler, ammunisjonstyper som er fy-fy i mer moderne og fintfølende systemer.

 

Senere har både Browning og andre konstruert et utall gassdrevne mekanismer, fellestrekket for alle moderne varianter er at de bevegelige delene går frem og tilbake parallelt med løpsaksen i stedet for å vippe og stikke ut i alle retninger.

 

Moderne gassdrevne våpen har en gassport i pipa, men noen tidlige utgaver brukte i stedet en ”gas trap” som fanget opp munningsblåsten og ledet den bakover slik at trykket kunne drive et stempel. En ”gas trap” er i prinsippet noe lignende en liten lyddemper, med baffler som fanger opp munningsblåsten og får den til å skifte retning. Danske Søren Bang (passende navn, forresten :D ) har fått æren for å finne opp en variant av gassfella, men systemet fikk liten utbredelse. Bangs gassfelle ble brukt av tyskerne på noen eksperimentelle halvautorifler (G41 M og W) under krigen. De aller første utgavene av M1 Garand hadde også en slags ”gas trap” foran munningen i stedet for gassport, systemet har også blitt brukt i andre våpen men var vanskelig å holde rent og var regnet som lite driftssikkert i felt. ”Gas trap” Garand rifler ble senere ombygget til å bruke gassport, så originale utgaver er sjeldne. Det finnes i dag børsemakere som bygger dem tilbake igjen, og med moderne krutt og korrosjonsfrie tennhetter fungerer det nok greit.

 

I dag er det gassport i pipa som er enerådende. Eldre gassdrevne våpentyper har ofte en justeringsmulighet for å endre størrelsen på gassporten, slik at man kan stille inn mekanismen avhengig av hvilken ammunisjonstype man bruker. De fleste moderne systemer er selvjusterende og skal fungere med det aller meste av tilgjengelig ammunisjon i det aktuelle kaliberet. Det vanligste unntaket er hagler, som ofte må kunne justeres fordi det er stor forskjell på gasstrykket fra lett lerdueammo og tunge jaktladninger.

 

Med unntak av Brownings ”potato digger” med vippearm, så har alle våpen med gassport en 90 graders vinkel i kanalen inni gassblokka for å lede gassen bakover inn i mekanismen. Dette gjør det i praksis umulig å bruke umantlede blykuler, fordi gasskanalen fylles med bly og er umulig å stake opp på grunn av vinkelen. Bortsett fra dette er det forbausende få problemer forbundet med å ha et lite hull i løpsveggen. Dersom stålet er litt mykt og trykket høyt kan porten over tid slites og få større diameter slik at den slipper mer og mer gass inn i mekanismen; justeringsmulighet er da en fordel.

Hva skjer med gassen etterpå?

Noen mekanismer slipper ut den overflødige gassen fra sylinderen gjennom egne hull og ventiler, andre (som M1 Carbine) ”pumper” gassen tilbake til løpet igjen da de ikke har noen andre åpninger i gasssystemet. Når det er ventiler for å slippe ut gassen så åpnes de som regel av at stempelet passerer åpninger i sylinderveggen, omtrent som eksosventilene på en totaktsmotor.

 

 

Hva gassen egentlig driver, og hvordan:

Stempeldrevne gassmekanismer er det mest vanlige, og var blant de første som ble oppfunnet. Gassen ledes fra gassporten til en sylinder, hvor den presser et stempel bakover. Sylinderen sitter vanligvis like bak gassporten, og er ofte maskinert i ett stykke med gassblokka (Gassblokka er den ”klumpen” med stål som sitter rundt pipa over gassporten. Forsiktet er ofte montert oppå gassblokka).

”Long stroke” stempel: Langt stempelslag må ikke forveksles med lang stempelbevegelse; mange våpen har stempler som er fast i sluttstykkebæreren og beveger seg langt, men på de aller fleste moderne design blir stempelet bare drevet av gasstrykket i en liten del av den totale vandringen. I et våpen med langt stempelslag blir derimot stempelet presset bakover av gasstrykket i en stor del av bevegelsen, mye lengre enn diameteren på stempelet. For at ikke dette skal gi alt for stor kraft og skade mekanismen, er gassporten plassert helt framme ved munningen og den har liten åpning. ”Long stroke” gassmekanismer bruker altså lavt gasstrykk over langt stempelslag og relativt lang tid for å gi passelig kraft til å drive mekanismen. De er oftest justert til å bare så vidt drive ladebevegelsen, og er ofte følsomme for endringer i trykk-kurven. Eksempelvis tåler ikke en M1 Garand moderne jaktammo med tunge kuler og langsomtbrennende krutt, da dette gir alt for høyt trykk framme ved gassporten. Et annet problem med slike mekanismer er at man må ha lange og tunge ”operating rods”, overføringsstag som fører kraften fra stempelet som sitter helt framme ved munningen og bakover til sluttstykkebæreren. Lange og tunge bevegelige deler er ikke heldig for presisjonen, og gjør våpenet unødig tungt og dyrt. Dersom man skulle komme til å skyte moderne jaktammo i en Garand så er det ofte ”op rod” som bøyes da den ikke tåler kraften; lange stag er altså en svakhet.

”Short stroke” stempel: Så vidt jeg vet brukes dette i alle moderne gassdrevne våpen med stempelmekanisme (alle konstruert etter andre verdenskrig, tror jeg). Stempelet kan godt være festet i sluttstykkebæreren og ha lang bevegelse (som i AK-47), men det drives bare av kruttgassen den første centimeteren eller så og fortsetter videre på grunn av sluttstykkebærerens massefart. Noen systemer lukker gassporten når stempelet har beveget seg en viss lengde, andre åpner en eller flere ventiler slik at gasstrykket slippes ut når stempelet har beveget seg litt.

 

Khalashnikovs berømte mekanisme har for eksempel noen langsgående spor og/eller hull boret i bakre del av sylinderveggen (det er flere varianter av Khalashnikov; de jeg har hatt fingrene i hadde spor i tillegg til hull), slik at gasstrykket lekker forbi stempelet bakover og ut gjennom hullene når stempelet har bevegd seg langt nok til å eksponere disse sporene. Mekanismer med kort stempelslag bruker relativt høyt gasstrykk over kort tid og kort vandring for å oppnå tilstrekkelig kraft; de kutter så ”kraftbruken” før det kan oppstå skade på mekanismen. De har som oftest gassporten plassert lengre bak på pipa enn våpen med ”long stroke”, gjerne omtrent midt på.

 

De mest moderne systemene (som H&K 416, nylig innkjøpt av det Norske forsvaret) er i prinsippet like Khalashnikov, men har stempelet separat fra sluttstykkebæreren. Stempelet stanser her sin bakoverbevegelse raskt, og kraften overføres til sluttstykkebæreren av en tynn og lett stålstang. Dette gjør det mulig å ha lette bevegelige deler, med lett våpen og reduserte vibrasjoner som resultat. Sluttstykkebæreren fortsetter bakover under egen massefart, mens stempelet og stempelstanga blir igjen og returnerer framover under kraft fra en egen, liten fjær. Dette isolerer også varmen i stempelet fra sluttstykkebæreren; Khalashnikov bruker et langt og tynt parti på stempelets integrerte stempelstang for å redusere varmeoverføringen men får ikke eliminert den helt.

 

Den store fordelen med stempeldrift er at mye av varmen og kruttslammet blir sluppet ut ved gassylinderen, i stedet for å ledes bakover inn til sluttstykket. Noen slike mekanismer er blitt nærmest myteomspunnet berømte for sin evne til å fungere uansett hvor mange skudd man skyter uten puss; en H&K 416 skal visstnok kunne skyte over 20000 skudd (!) uten puss, uten at kruttslam i mekanismen blir noe problem. Jeg har selv skutt med en G36 som har samme type gassdrift, og etter 1000 skudd var sluttstykket fremdeles reint med en anelse originalt, gjennomsiktig grønt lagringsfett på. Jeg overdriver ikke her: mekanismen var rein innvendig, med unntak av noen få uforbrente kruttkorn og ørsmå spor av messing på de delene som hadde vært i kontakt med patroner.

 

Ulempen er at man ofte må ha flere bevegelige deler enn for den neste typen vi skal se på.

 

”Direct impingement”:

Noen gassdrevne våpen sies å ikke ha noe stempel, kruttgassen virker direkte på sluttstykket og/eller sluttstykkebæreren. Det mest kjente våpenet med slik ”direct impingement” er M16 og dens sivile halvbror AR15. Svenske Ljungmann AG42 hadde et lignende system, men med en annen type låsing. Jeg har aldri sett innsiden av en AG42, og vil derfor ikke forsøke meg på noen detaljert forklaring av denne.

 

I AR15 systemet ledes kruttgassen fra gassporten bakover inn i låskassa gjennom et langt, tynt stålrør. Enden på dette stålrøret havner inni en del kalt ”gas key” som er festet på sluttstykkebæreren, og som går utenpå bakre del av gassrøret når sluttstykket er låst i fremre stilling. ”Gassnøkkelen” er simpelthen et slags vinklet stålrør med flens, som leder gassen videre inn i sluttstykkebæreren og ned til et hulrom hvor sluttstykkehodet sitter. Her slippes gassen ut bak sluttstykkehodet, slik at den forsøker å presse sluttstykkehodet framover og sluttstykkebæreren bakover.

 

Sluttstykkehodet er forsynt med stempelringer for å tette mot veggene i hullet i sluttstykkebæreren, så en AR15 har i realiteten et stempel og en sylinder. De heter bare noe annet, og gjør andre oppgaver i tillegg!

 

Sluttstykkehodet kan jo ikke bevege seg lenger fram, så trykket presser sluttstykkebæreren bakover inntil et lite hull i siden av sluttstykkebæreren eksponeres når det passerer ringene på sluttstykkehodet. Gassen slippes så ut gjennom dette hullet, som munner ut gjennom utkasteråpningen på låskassa. Omtrent samtidig har gassnøkkelen gått så langt bak at den går klar av gassrøret, og gjenværende trykk i røret slippes ut i låskassa uten å drive noen ting. Sluttstykkebæreren har nå fått tilstrekkelig massefart til å fortsette ladebevegelsen på egenhånd. Sluttstykkehodet med låseklakker roteres av en slags kam-utfresning i sluttstykkebæreren, slik at det er låst når skuddet avfyres og låser opp når sluttstykkebæreren har beveget seg litt bakover.

 

En av fordelene med direkte gassdrift (muligens den eneste fordelen?) er at man slipper unna med færre deler, og dermed et noe billigere våpen. Ulempene er relativt mange.

 

Det tynne, lange gassrøret kan være vanskelig å holde reint. Med moderne rustfritt stål i røret og rentbrennende krutt skal røret ikke behøve å pusses innvendig, men det vanligste problemet som krever børsemakerarbeid på militære M16 varianter er visstnok at folk har prøvd å pusse gassrøret med piperenser og har satt fast piperenseren.

 

Et annet problem spesielt for M16/AR15 er at gassnøkkelen er skrudd fast i sluttstykkebæreren og kan finne på å løsne, slik at gassen lekker ut mellom gassnøkkel og sluttstykkebærer i stedet for å drive mekanismen. Skruene skal være nitet fast, men kan løsne litt likevel. Dersom en AR begynner å trøble er gassnøkkelen det første jeg ville ha sjekket, sitter den lealaust på sluttstykkebæreren? Det andre jeg ville ha sjekket er stempelringene på sluttstykket. Disse har noen små gliper som ikke må være linet opp med hverandre, ellers lekker gassen forbi. Sistnevnte problem finnes det noen ”sømløse” ringer å få kjøpt for å kurere for godt.

 

I tillegg blåser jo gassen mye kruttslam og varme bakover inn i låskassa, slik at våpenet ”eter og driter på samme sted”. Sluttstykket blir raskere varmt enn på stempeldrevne våpen, og det hoper seg opp med kruttslam inni våpenet. Dette er nok ikke noe reelt problem i de fleste situasjoner, men hvis man ikke får pusset (eller ikke gidder å pusse) etter hver 500 skudd så kan man fort få forkilinger. Avdelinger som skyter mye full auto har også rapportert om mye brekkasje på de bevegelige delene pga varmgang, sammenlignet med stempeldrevne våpen.

 

For en konkurranseskytter er nok disse problemene helt irrelevante; ingen sivilister behøver et våpen som kan gå 20000 skudd uten puss uten forkiling.

 

Gass-assisterte mekanismer:

Dette kalles ofte også ”gas boosted”, og beskriver våpen som drives både av rekylkraft og gasstrykk. Dette er svært uvanlig på sivile våpen, men er relativt vanlig på beltematede mitraljøser og maskingeværer som behøver litt ekstra kraft for å få riktig skuddtakt og/eller for å kunne trekke et tungt ammobelte uten å få forkilinger. Slike våpen blir vanligvis i militær nomenklatur kalt rekyldrevne, men har altså en slags kombinert drift.

 

I tillegg brukes en variant av prinsippet på noen lyddempede automatpistoler.

 

På mitraljøser er den vanligste måten å få ”drivhjelp” av gasstrykket å fange opp munningsblåsten i en form for ”gas trap”, vanligvis integrert i flammedemperen, og bruke trykket til å presse pipa bakover. Pipa skal jo rekylere allikevel, og brukes derfor som en slags kombinert stempel og stempelstang.

 

For oss nordmenn er det mest kjente eksempelet MG-3. Flammedemperen har et bakre kammer, som fremre pipeleie passer inn i som et stempel. Det er en rad med huller rundt siden av dette kammeret, og når fremre pipeleie er i fremre stilling tetter det for disse hullene. I det kula passerer framover ut av munningen og mot åpningen foran i flammedemperen, slipper det ut kruttgass under høyt trykk forbi kula. Kula tetter delvis mot ”kulehullet” i flammedemperen et lite øyeblikk, og kruttgassen blir i tillegg turbulent slik at den bruker noe tid på å slippe ut framover. Trykket bygges dermed opp inne i flammedemperen, og presser mot fremre pipeleie slik at pipa trykkes bakover. Når pipeleiet har beveget seg litt bakover åpner det for hullene i siden av flammedemperen, så trykket slippes raskt ut og pipa kan gå framover igjen.

 

Et tilnærmet identisk system brukes på gamle Vickers og Maxim mitraljøser.

 

Når man skal skyte med ”rødfis” løsammunisjon i MG-3 brukes en ”rekylforsterker”, som simpelthen er en flammedemper som er tett i front. Våpenet drives da utelukkende av gasstrykk, som bygges opp i rekylforsterkeren og presser pipeleiet bakover.

 

Et spesialtilfelle, som mange nordmenn har vært borti, er rekylforsterkersatsen til 12,7mm Browning mitraljøse. Dette våpenet er konstruert for rekyldrift (av den samme J.M. Browning som fant opp det første gassdrevne våpenet), men når man skal skyte kortholds ”blåplast” eller løs ”rødplast” er det lite eller ingen rekylkraft å hente. Da setter man på en spesiell pipe som har en flens og noen gassporter rett foran overrøret, samt en stor koppformet gassylinder som går utenpå pipa og skrus fast i overrøret. Flensen på pipa fungerer da som stempel inni den store sylinderen. I det blåplast-kula passerer portene i pipa slipper gassen ut foran flensen på pipa, inni gass”koppen”. Trykket presser flensen (og dermed hele pipa) bakover, inntil flensen har beveget seg langt nok til å eksponere noen hull i veggene på koppen. Trykket slippes da ut til siden, og ladebevegelsen fortsetter under massefarten til pipe, låseramme og sluttstykke. Ved blåplastskyting er altså 12,7’en bygget om til gass-assistert drift. Skal man skyte rødplast må man i tilegg skru en propp-aktig ”rekylforsterker” inn i munningen, våpenet er da rent gassdrevet.

 

Den siste varianten av gass-assistert drift er kanskje den sivile skyttere har størst sjanse for å stifte bekjentskap med. Når man setter en tung lyddemper på en rekyldrevet pistol, blir ofte rekylen dempet så mye at våpenet ikke fungerer. Man må ta ladegrep for hvert skudd. Løsningen er en spesiell type lyddemper med innebygget rekylforsterker; B&T Impulse dempere er vel de mest kjente med dette systemet. Rekylforsterkeren fungerer ved at munningsblåsten fanges opp i demperen, og trykket virker på en teleskoperende del av demperen som i prinsippet er et stempel og en sylinder. I motsetning til flammedemperen på en MG-3 sitter ikke lyddemperen fast i ramma på våpenet, men lyddemperen har nok masse og treghet til at gasstrykket likevel får noe å arbeide mot. Kraft er som kjent lik motkraft, så trykket forsøker å presse lyddemperen framover og pipa bakover. Resultatet er gass-assistert rekyldrift.

 

 

Spørsmål og kommentarer?

 

* ”Gas delayed blowback”, som på H&K P7, er bare gass-bremset og har ikke mekanisk låsing av sluttstykket. Disse våpnene faller utenfor min definisjon av gass-drevet, og ble diskutert i posten om rekyldrevne og masselåste våpen.

Edited by Guest
Link to comment
Share on other sites

  • 4 months later...

Hepp

 

Jeg løfter dette emnet litt, det var veldig interessant. Jeg har nemlig prøvd å søke etter emnet som var nevnt nederst:

 

...ble diskutert i posten om rekyldrevne og masselåste våpen...

 

men det var ikke til å finne. Noen tips for å finne dette?

 

 

/Stålhode

Link to comment
Share on other sites

Enkelt forklart, men fortsatt veldig informativt.

 

Når det gjelder Søren Bang sine våpen så ble lignende systemer brukt på flere halvauto rifler som USA testet før og sammen med Garand bygd av flere forskjellige børsemakere i og utenfor USA, men systemet ble aldri noen suksess. (Ref. Hatchers Notebook Bang's originale design ble tested ved Springfield Armory i 1911)

Link to comment
Share on other sites

For øvrig er det i ettertid avdekket en mulig feil i ovennevnte post om rekyldrift; en bruker her på Kammeret har testet Benelli Inertia-system med fastspent våpen og fant ut at det fungerte utmerket (mens min teori stemte for fritt opphengt våpen).

 

Hvordan dette kan stemme vet jeg ikke, og jeg har for tiden ikke tilgang på en slik Benelli så jeg får ikke forsket på det selv. Enten er det litt svikt i systemet slik at bevegelsen starter "internt" selv om kolbe og låskasse står i stein, eller så må det ha vært nok svikt i høvelbenken våpenet ble spent fast i til at rekylbevegelsen fikk nok fart på seg. Uansett så er det tydelig at denne mekanismen klarer seg med en meget liten rekylbevegelse, kanskje så lite som en millimeter eller to.

Link to comment
Share on other sites

  • 2 years later...

Hei!

 

Jeg har en Franchi Fast Black, som fungerer på nøyaktig samme måte som Benelli sin Inertia-mekanisme. Jeg har skutt med og plukket fra hverandre både Benelli og min egen Franchi, og det er så vidt jeg kan se bare formen på låseklakkene og plasseringen av rekylfjær/rekylfjærstang som er forskjellig på de to våpnene.

 

Min Franchi fungerer ikke med fast bakgrunn, når rekylkappa er tatt av. (Anbefales ikke å prøve, det ble merker på kolben :roll: )

 

Det er imidlertid korrekt at hagla bare trenger et par millimeter bevegelse for å lade om.

 

Det fungerer omtrent slik:

 

Når sluttstykket er i fremre stilling, låser sluttstykkehodet i løpet, og sitter helt fast. Da er løp, skjefter, låsekasse og magasin samt avtrekkermekanisme en fast enhet. Sluttstykkebæreren er imidlertid løs, bare holdt på plass av rekylfjæren, som presser den fremover, slik at sluttstykkehodet låser. Sluttstykkehodet er holdt på plass i sluttstykkebæreren av en låsepinne, som tillater sluttstykkehodet å bevege seg frem og tilbake. Et spor i sluttstykkehodet gjør at bevegelsen frem og tilbake også dreier sluttstykkehodet. Sluttstykkehodets bevegelse inn i sluttstykkebæreren stanses av en kort, svært kraftig fjær. Den kan komprimeres, og sluttstykkehodet kan presses ytterligere et par millimeter bakover, men det krever stor kraft. Dess lengre inn i sluttstykkebæreren sluttstykkehodet blir presset, dess mer må det rotere.

Sluttstykkebæreren er forholdsvis tung.

Når skuddet går, presses hylsa mot sluttstykkehodet, som er låst i løpet. Kraften, rekylen, overføres derfor til hele våpenet, slik at det beveger seg bakover.

Sluttstykkebæreren er imidlertid, som nevnt over, løs i forhold til resten av våpenet, og blir på grunn av sin høye masse og massens treghet, inertia, hengende igjen. Når sluttstykkehodet og resten av våpenet beveger seg bakover, mens sluttstykkehodet motsetter seg denne bevegelsen, blir den korte, svært kraftige fjæren, inne i sluttstykkebæreren, komprimert. Etter som rekylen avtar, kommer et punkt hvor kraften som er lagret i fjæren og akselerasjonen av sluttstykkebæreren blir større enn rekylen og massens treghet. Da vil den komprimerte fjæren kaste sluttstykkebæreren bakover. Rekylen og rekylbevegelsen avtar stadig, mens sluttstykkehodet akselererer. Maksimal hastighet inntreffer etter en millimeter eller så.

Sluttstykkehodet er da i bevegelse bakover, raskere enn resten av våpenet, som beveger seg stadig langsommere. Sluttstykkebærerens bevegelse bakover fører til at sluttstykkehodet roterer, hvilket gjør at sluttstykkehodet ikke lengre låser i løpet. Sluttstykkehodet blir da trukket ut av sluttstykkebæreren, og utdrageren tar med seg tomhylsa.

 

Dette systemet regulerer seg selv, slik at tyngre ladninger, med dertil hørende kraftigere rekyl, krever mer komprimering av den kraftige fjæren, før den lagrede energien overkommer den kraftige rekylen. Hardere rekyl og mer komprimering av den kraftige fjæren, fører også til at sluttstykkehodet blir presset lengre inn i sluttstykkebæreren, hvilket igjen medfører mer rotasjon og hardere låsing i løpet. Lette leirduepatroner vil på sin side føre til svært liten rekyl, og den lagrede energien i fjæren blir akkurat nok til å lade om. Det blir altså mulig med høyere skuddtakt med svake ladninger, enn med kraftige.

 

Dette kan sees tydelig på denne videoen:

 

" target="_blank" target="_blank

 

I og med at hele prinsippet for mekanismen er at selve våpenet beveger seg, mens sluttstykkebæreren blir stående stille, så er våpenet følsomt for ekstra vekt. Derfor kan den ikke benyttes i systemer hvor det blir montert tungt ekstrautstyr, som nattsikter, lommelykter etc.

 

Håper dette bidrar til å oppklare noe omkring Inertia-mekanismen til Benelli/Franchi/ATA.

 

Med vennlig hilsen

 

swr

Link to comment
Share on other sites

  • 11 months later...

Jeg fant to veldig enkle informasjons videoer som viser oppbyggingen og virkemåten på ei rifle. Den første videoen viser prinsippene i ei boltrifle med avtrekk osv. Video nr. 2 viser hvordan de forskjellige typer halvauto rifler fungerer.

 

 

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

×
×
  • Create New...