Ro i oppflukt - hvor nøye er dere?

Case:

Bikkje - aldri skutt fugl for han

Situasjoner tidligere sesonger - ja, totalt kanskje ti, men jegeren har ødelagt det meste ved å tenke for mye...

Pinlig, joa, men jeg er ubestridt verdensmester i å finne fugletomme områder. Bikkja er faktisk litt trent (men i år har det gått dårlig pga dårlig helse). Uansett håper jeg vi denne høsten kommer opp i en skikkelig situasjon med god tid og kan gjøre mye riktig.

MEN, han kommer sannsynligvis til å rase etter. "RIOS", fuglehundgudens mantra og eneste vei til frelse, har gjort at jeg har mistet et par fugl. Disse fuglene kunne kanskje gjort at han hadde våknet skikkelig og gjort han til en "jaktmaskin" med mer fokus på fugl enn lemen. Med andre ord har teori sannsynligvis ødelagt mye for min praksis. Spesielt i fjor opplevde jeg noen situasjoner. Men når en går der som en boknerd i skogen og tenker på at nå skal alt gjøres etter mantraens rette vei...

Kommer jeg opp i en situasjon, har jeg lyst å skyte. Jeg blir antakeligvis idioterklært, bannlyst og havner i helvete etter en lang reise gjennom skjærsilden om jeg sier noe om dette til verdensmestrene, jeg kjenner jo til noen av dem, men fakta for meg sier sitt...

Og jammen er det litt rart; etter å ha glant på mange, mange Youtube-snutter om jakt med stående fuglehund, kan det virke som om mange ikke bryr seg katta om "RIOS" og knaller i vei over hodet på ei bikkje som virkelig lever opp til begrepet FUGLEhund. De flyr jo like høyt...

Det kan med andre ord se ut til at jeg kommer til å følge "UIOS" - utras i oppflukt og skudd...

Hva ville dere gjort i min situasjon, skutt eller latt være? Hva ødelegger jeg ved å gi blanke i å sette ham? Han vil neppe høre uansett, så jeg ser på det som mer utbytterikt å hente en skutt fugl etter at bikkja har rast ut, enn å stå igjen hes og frustrert etter å ha skreket på bikkja og hatt mer lyst å skyte han enn fuglen...

Et par jeg har pratet med sier at bikkja blir ødelagt av slike situasjoner, men? Hva er deres erfaringer? Med så lite fugl som jeg er i stand til å finne, kan det hende det bare ender opp med en eller to situasjoner i løpet av høsten, og da er det ikke lett å la være når en først opplever en. Og bikkja fortjener snart en godbit...

Bikkjene mine er ikke noe prøvebikkjer, men dem er gode jegere. De sitter ikke når fuglen går.

Men det skal sies at jeg har snakket med mange som har hunder som er rolige. Men når jeg har sett dem så er dem like heite som mine er....

Det er vel ingen hemmelighet (ettersom jeg har skrivekløe og skriver om mine jaktturer her på forumet..) at jeg ikke er nøye med RIOS. Jeg mener det må være opp til hver enkelt jeger. Ønsker man å skyte kun dersom alt stemmer - suverent! Men er man jeger framfor hundemann og ønsker vilt på sekken, må man også "få lov til" å skyte selv om ikke RIOS er oppfylt - selv om noen mener det er en styggedom....

Jeg har alltid ett mål om å oppnå RIOS med hunden når den er ung. Men ser at det er vanskelig, og jeg har til dags dato aldri husket å si "sitt" når jeg har med hagla..... Hunda går etter, jeg skyter lell. Jeg skal kose meg på jakt, ikke ergre meg over at ting ikke sitter. Jakt er ingen dressur-konkurranse. MEN - det fordrer at du har ett øye på bikkja hele tiden... Jeg har avstått noen skudd på grunn av at bikkja er nære. Kanskje to-tre skudd i året. Men det er naturligvis SVÆRT viktig å være nøye med dette! Det går også litt på plassering i forkant av reis etc.

NÅ kan verdensmestrene, fortelle deg og meg Ko-Stens, at å få til RIOS er lett.

Dem om det, jeg har ikke fått det til, og er ikke redd for å si det. Å for å være helt ærlig, så vet jeg at det ikke er så lett. Jeg har nemlig også sett en del filmer - blant annet av profilerte fuglehund eiere med profilerte hunder - som RIOS i beste fall henger i en tynn tråd... Og jeg har sett dommer-kritikker på hunder i Norges-toppen, der de sprekker - og endog går ut av hånd. Nei, jeg gidder ikke skrike meg hes og forbanne hunden for denne ene lille tingen. Jeg skyter med hunden i øyekroken, avstår noen skudd iblant når det er nødvendig, og koser meg på jakt.

I ditt tilfelle, med en hund som ikke helt har fått brikka på plass - sannsynligvis få situasjoner i året, så ville jeg skutt.

Men det er MIN mening. Ingen fasit, bare min ærlige mening.

Mvh Dagl

Dagl :

Jeg støtter hvert ord du skriver!! Det ble mye triveligere i fjellet

etter at vi sluttet å kjefte og fløyte for ting vi allikevel ikke klarte å

gjøre noe med.

Ko-stens:

Jeg har med stor fornøyelse fulgt dine opp og nedturer gjenom flere

år.Du har vært en stor bidragsyter til forumet og fortjener en real

takk for det.

Når det er sagt: Skyt !!!!!!

mvh

Ptarmigan

Hei ko-stens,

For det første, jeg ville ha skutt.

Du skriver om at du sjelden finner fuglerike terreng, jakter du først og fremst i skog eller på fjellet?

Uten at jeg har vanntette tall i min statistikk, så har jeg ofte dobbelt så mange situasjoner med fugl på fjellet, enn i skogen.

Når jeg trener mine fuglehunder, preger jeg de mest på fjellet i de første årene. Der har jeg oversikt og der finner jeg oftere ryper enn skogsfugl i skogen. Trykkende liryper er nært ideelt å trene ferske fuglehunder på.

Trykkende orrfuglkull er også fine å trene på, men er vanskeligere av natur, mener jeg.

Storfugl som løper bortover heia foran hunden, er ikke lett å jakte på for en heit hund.

RIOS bryr jeg meg ikke mye om, men jeg er meget nøye med hvor hunden er når skuddet går. Jeg er heldig med en KHV som er lett å bremse når han "glemmer seg" og løper etter.

Skitt jakt.

slb

Jeg er heldig med en KHV som er lett å bremse når han "glemmer seg" og løper etter.

Hva er KHV?

KHV = korthåret vorsteh

Hadde mistanke om det. Men Korthåret Vorsteh, forkortes med KV! Og strihåret, med SV.

TS. Her var det mye som kan kommenteres. Men, jeg har noe tid. Av det du skriver her og det jeg husker fra tidligere tråder, tror jeg du velger litt feil terreng. Kanskje du må belage deg på å reise litt lengre og helst sjekke om det er foretatt rypetellinger i området. Og hold deg til høyfjellet, til ”ting” begynner å sitte (jaktlyst/søk) for hunden. Men selv i rett terreng/biotop er det ikke bestandig så lett å gå på rett sted, så hunden har sjanse på fugl. Dette kan det ta mange år å lære seg. Og det er spesielt hvis det er lite fugl, at det kreves mer av jegeren og hunden. Det beste for uerfarne, er nok å "henge seg på" en som er erfaren. Da kan en lære mye på noen jaktturer, som en kanskje eller må bruke år på å lære seg selv. Noen lærer aldri.  Men det er timer i terrenget som betyr noe, ikke bøker og YouTube.



Du skriver at ”bikkja” er litt trent. Både fysisk og psykisk? Men det virker som det psykiske kan være for dårlig, etter min mening. Ser andre her ikke er så nøye, men jeg undrer på om de forstår mulige konsekvenser. Det er mye som kan gå galt (eller er uheldig) ved manglende dressur og tilstrekkelig jaktdressur. For meg så virker det som de fleste, som har dårlig jaktdressur i hundene sine, også har halvville hunder ellers også. Eierne har dårlig kontroll.

Dessverre så er det mange som tror, at bare de kjøper seg en hagle og stående fuglehund (uansett rase og avstamming), så blir det kjøtt i sekken og mange hyggelige opplevelser. Dessverre så er det ikke så enkelt.

Til et av spørsmålene dine, skyte når det er tyvreis/støkk/overflyvere, o. l. Helst ikke, av forskjellige grunner! Jeg skal kun nevne et par problemer ved det. Det første er, faren for å skyte egen hund! På gitte steder, spesielt med kombinasjonen ”lang reis” og fugl som letter på flatmark, men flyr lavt over en liten haug, så kommer ofte hunden opp i siktelinja. Da hjelper det ikke, om en i utgangspunktet har plassert seg riktig. Dette skjer deg kanskje aldri, men jeg kjenner til flere, som har skutt egen hund. Og sjansen for at dette skjer, er kanskje ennå større, hvis det er flere som jakter for samme hund. Så, hvorfor ta sjansen! Det er en god grunn til, at dette blir strengt bedømt på jaktprøver også. Ikke bare en tullete regel, på prøver!

Det andre er at jakthunder som ikke kan (og respekterer) RIOS, ofte ender med å jage opp all fugl foran jegerne, før eller siden. Skrekkeksempler er de som løper vilt rundt og jager opp all fugl i området 50 – 300 m, fra jegerne. Også foran andre jegere! Udresserte stående fuglehunder er noe dritt, selv om noen kan få litt fugl i sekken med slike også. Dessverre så er det mange slike hunder, fordi jegerne ikke forstår nytteverdien av en dressert hund.

Men det er hjemme, en skal dressere, ikke i fjellet! Så å ”kauke” og skrike unødig på jakt, ødelegger stemming og humør hos både hund og jeger. Kanskje se litt på denne tråden igjen: viewtopic.php?f=7&t=106264 Siste finpuss og kontroll på RIOS, bør sjekkes på tamfugl/duer før jakta.



Det er ikke noe krise om du skyter et par fugler for hunden, som et forsøk på å øke jaktlysten. Men min anbefaling er, at en uerfaren bør unngå dette. Kan bli vanskelig å stramme inn igjen. Så min anbefaling er, få orden på ”en stoppkommando” og tren på dette hjemme. Så må du finne et høyfjellsterreng med fugl, da ”våkner” (jaktlyst) nok også hunden, med flere sjanser. Kanskje du må reise litt lengre, enn Romeriksåsen og søndre Trysil. Og gå ”hele” dager, ikke halve dager!

De fleste som har gode hunder, bruker å ”bo i fjellet” (les: mange hele dager treningsdager) de 2 første høstsesongene. Å ta noen timer, en gang i blant, er for dårlig! Undrer på hvor mange langhelger, også hele uker, jeg har vært i div. fjellterreng, bare for å trene valper og unghunder uten våpen. Igjen - timer i terrenget. Men, ”skitt jakt”.

Da skjønner jeg at jeg må parkere bikkjene mine hjemme neste gang:)

Jaggu godt jeg har eget terreng og at bikkjene bare ødelegger for meg selv i hvert fall..... he he..

Alle er vel enige i at man får igjen for alle de timene man legger ned i arbeidet med hunden, men man kan få mye bra jakt med ei bikkje som ikke er en fullkommen prøvehund også. Syns mange ganger det blir litt for mye fokus på akkurat dette og at man kan ta gnisten for mange som ikke har dette på plass. Du må okke som tenke på hvor du skyter. Hvis du tar høyde for at bikkja alltid er rolig og banker på et skudd så skjønner jeg at det går med noen bikkjer. For premierte prøvehunder sprekker dem også.

Mener det koker ned til at hver enkelt må finne ut hva de ønsker. Skal du ha en som ligger nær 100% så hadde jeg ikke skutt på noe som ikke var en fullkommen situasjon, men hvis du skal jakte så trenger man ikke gå hele veien. Men dette er min mening. Også er det jo sånn at alle har verdens beste bikkjer;) Mine er i hvert fall det:)...

Alle er vel enige i at man får igjen for alle de timene man legger ned i arbeidet med hunden, men man kan få mye bra jakt med ei bikkje som ikke er en fullkommen prøvehund også. Syns mange ganger det blir litt for mye fokus på akkurat dette og at man kan ta gnisten for mange som ikke har dette på plass. Du må okke som tenke på hvor du skyter.

Tja.. det finnes mange hunder på jaktprøver, som sprekker og aldri skulle vært der. At en hund kan sprekke en skjelden gang, er noe annet. Men det blir ikke mange premier, hvis en prøvehund sprekker ofte. Her er det ikke snakk om prøver, men sikkerhet! Og det å få til hunder så en får hyggelige dager i fjellet (som et team) og ikke kun tenke på utbytte. Og det blir normalt mer utbytte også, med dresserte hunder.

Se hvor en skyter. Ja, jeg ser fuglen og bakgrunnen til fuglen. Hadde selv en situasjon på 80-tallet, med en godt dressert hund. Jeg ga resningsordre, hunden ruser frem, fuglen letter, men jeg glemmer å gi "stoppkommando". Situasjonen var som beskrevet tidligere i dag. I det jeg skal trekke av, dukker hunden opp i siktebildet og det var et under at jeg ikke skjøt den. Hunden var dekket av hagleløpet og jeg var fokusert på fugl og bakgrunn. I slike situasjoner, ser en ikke hunden! Og lignende situasjoner, har ført til både døde og skadeskutte hunder for flere.

Jeg skjønner at problemet med skutte hunder kan synes å være størst blant de som TROR de har en hund som stopper, men som ikke stopper lell - av ukjent grunn... De som VET at hunden ikke stopper, de har ett øye på hunden - og så går det bra!

Til et av spørsmålene dine, skyte når det er tyvreis/støkk/overflyvere, o. l.

Nei, dette var ikke ett av TS sine spørsmål.

Les TS sitt første innlegg en gang til. Jeg klarer ikke å se at han beskriver tjuvreis/støkk eller overflyvere. Det han lurer på er om han bør skyte for sin hund i stand - selv om den raser etter når fuglen går opp. Det er såvidt jeg kan se kun RIOS han lurer på, ikke støkk og tjuvreis. Dette er vidt forskjellige ting, og må ikke blandes sammen.

TS må gjerne korrigere meg om jeg har feil. Mitt svar ble gitt under den forutsetning at jeg har forstått TS korrekt.

Jeg kan forøvrig også strekke meg til at TS kan skyte en eller to støkk-fugler, og kanskje overflyvere, dersom jaktinteressen er lav, og for å få opp interessen hos hunden. Men ikke flere. Og aldri skyte på tjuvreis.

Når det gjelder RIOS derimot, står jeg på mitt forrige svar, jeg ville skutt. Kos deg på jakt, ha ett øye på hunden og ha det moro!

Mvh Dagl

Takker for flere gode innspill!

Det er ikke snakk om å skyte på støkk for hunden. Da ser jeg for meg at han tror at støkk er det riktige. Det gjelder kun når vi får en standsituasjon hvor han får beskjed om å reise. Overflyvere skytes det kun på når han er langt unna og ikke ser hva som skjer.

Nå kommer det nok mye an på selve situasjonen, hvor oversiktlig det er, hvor god tid jeg har til å kunne gjøre alt riktig. Det er jo en utfordring i skogen, for der har man sjelden mange tidelene før det er for sent.

Cluet nå er at jeg ønsker at boffen skal få smake litt fjær og kjenne at det er dette han bør gjøre på jakt, og ikk drive med lemen eller andre gnagere. Da vil han kanskje våkne skikkelig og skjønne hva jobben går ut på. Han jobbet jo fint i fjor med flere funn av fugl og gode stander, og han fant også ei røy jeg skadeskjøt og passet nøye på den uten å ta den før jeg tok den selv. Det var i grunn bare prikken over i'en som manglet da.

Men, etter første jakttur i høst, var det noe tilbake til gamle synder, så derfor er situasjonen slik den er. Og jeg sitter med en følelse av at teorien, selv om den nok er riktig, kanskje ikke er det helt rette for min del nå.

Jeg sliter med det samme. Bikkja har dessverre fått tak i fugl på egen hånd et par ganger samt gått etter (sprukket?) og fått tak i nyskutt men ikke dau fugl en gang. Dermed er det svært vanskelig å oppnå rios i reelle jaktsituasjoner i dag.

Det snodige og fascinerende er at jeg har rimelig god kontroll under trening med 9 mm startpistol på fugl i samme terreng. Man kan tro bikkja er blitt "haglevant" og skjønner forskjellen mellom jukse-smell og hagleskudd, men mer sannsynlig er jeg mye mere på hugget når jeg ikke skal felle fugl i samme seanse.

Har prøvd å dressere inn rios konsekvent nok til at det sitter, men da merker jeg at det går utover jaktlyst. Bikkja blir rett og slett usikker. Så jeg har valgt å slakke litt av. I det siste ikke engang prøvd å få bikkja i ro for å opprettholde intensiteten under jakt. Men opprettholder dressuren og trener rios (gjerne med startpistol) på "tur"/trening. Jakt er jakt, fuglehundprøver er noe annet.

Uansett tror og mener jeg at det alltid er snakk om førerfeil. Det er jeg som har gjort og gjør feil, bikkja er det ikke noe i veien med. Så det er viktig å prøve nye ting hvis man ikke oppnår det man ønsker med treninga. Og terpe på samme vis uten å oppnå resultater er lite hensiktsmessig.

Bruker sitt på Ryper, men ikke Orrfugl da han ikke går etter når dem flyver av sted. Men nå er det slik at huet koker over av og til, så vi bruker å ha en liten medarbeider samtale før vi drar av sted Han er 4 år og reiser fugl så det meste spruter rundt ham, kjekk å bruke når det er vanskelig å komme til bikkja.

Jeg skjønner at problemet med skutte hunder kan synes å være størst blant de som TROR de har en hund som stopper, men som ikke stopper lell - av ukjent grunn... De som VET at hunden ikke stopper, de har ett øye på hunden - og så går det bra!

 

Det han lurer på er om han bør skyte for sin hund i stand - selv om den raser etter når fuglen går opp. Det er såvidt jeg kan se kun RIOS han lurer på, ikke støkk og tjuvreis. Dette er vidt forskjellige ting, og må ikke blandes sammen.

Jeg vet mine hunder stopper, når de får kommando. Jeg tror ikke! D.vs. så mye en kan stole på et annet individ. Men så langt etter 30 år med stående fuglehunder, har det holdt.

Hvis du tror at du kan følge med hunden (som kommer i 30 - 40 km/t), siste 0,5 - 1,0 sekund før skuddet faller, mens du følger fuglen med hagla, er du vesentlig bedre enn det jeg noensinne kommer til å bli. Eller så har du vært lite på jakt med fluktskyting. Tror jeg måtte ha vært skjeløyd for å klare det.

Ser at jeg glemte å nevne "knallapportering", eller ikke respekt for stoppkomandoen. Men det er ofte en del av samme problemet, dårlig dresserte hunder. Fukuserte mest på skudd i en "tvilsom" jaktsituasjon og glemte å pressisere. Men medisien er det samme, etter min mening. Tren stoppkomando hjemme.

TS. Du kunne jo trent stoppkommando, hele sommeren og før jakta. Nå kan du intensivere treningen hjemme, med opp til 2 - 3 korte økter om dagen. Er du hjemme i helger, kan du trene noe mer.

Forstår ikke hvorfor dere venter til jakta, med slik dressur. Men gjør som du vil for meg.

Jeg vet mine hunder stopper, når de får kommando. Jeg tror ikke! D.vs. så mye en kan stole på et annet individ. Men så langt etter 30 år med stående fuglehunder, har det holdt.

Skjønner jo at det kan ryke noen bikkjer med den holdninga der da;) For alt jeg veit så kan du jo ha Norges beste prøvehund, men ikke fortell meg at det ikke koker over for dem en gang i ny og ne også...

Ikke misforstå. All ære til dem som har stålkontroll på bikkjene sine, man alle får ikke det til.

Geco5 har selvsagt helt rett.De aller fleste hunder,fra jakthunder til

dagens populære "knerotter",mangler det meste når det gjelder

dressur.

NM for fuglehunder kan på en måte like godt være NM for dressører.

En topp dressert fuglehund i aksjon er et fantastisk skue og et mål

å strekke seg etter for oss alle.Men det krever en oppofrelse og

kunnskap som bare de færreste besitter.Jeg er ikke blandt dem.

Det har imidlertid ikke forhindret meg fra å skyte hundrevis av fugl

eller å ha hatt fantastisk mye moro med mine hunder.

Ut fra egen erfaring tror jeg løpet er kjørt for ko-stens hund når det

gjelder RIOS.Det er derfor jeg mener han bør senke både lista og

skuldrene og begynne å ha det gøy!

mvh

Ptarmigan

Interessant tråd dette.

Min erfaring med "stående" fuglehunder er fra jakt sammen med eiere av slike, og begrenset, veldig begrenset. For meg later det til å være to sorter,

De hundene som vaser rundt og skremmer opp alt vilt i en omkrets varierende, noen hunder er ute av syne og man støkkjakter med en hund i nærheten, og de hundene som er litt nærmere og man kan slumpe til å få skremt opp en man ikke ville skremt opp selv, men som er innom skuddhold.

Så er de de hundene som faktisk står (er jo noen ganger de som er ute av syne står også, men det visste man jo ikke før man fikk peilere - med standvarsler...) De står enten til man er nesten der, og så løper de og jager opp fuglene (og løper etter selvsagt..) Og så er det de som står til kommando, og så løper etter... gjerne ut av syne, eller river den eventuelt skutte rypa i filler før man har fått hagla ned fra skuldra. Mens eieren banner og steiker - hunden er en idiot for å løpe, og jeg er en idiot for å skyte, osv.

Den oppmerksomme leser vil forstå at jeg ikke er voldsomt imponert over fuglehunder... (jævla drittbikkjer som løper over hele fjellet og skremmer all fugl til månen ) Men jeg har også sett folk som skjøt en mengde ryper der vi støkkjegere knapt så en - så de virker nok, når de virker.

Spørsmålet, som jeg skulle komme til er egentlig dette:

Hva er "korrekt" gjennomføring, fra både jeger og hund, søk, størrelse, stand, oppførsel før og etter skudd? Hva er akseptabelt, og hva er vanlig?

Når skal stoppkommandoen komme, før det skytes, eller etter - eller skal den egentlig være unødvendig?

så det med stoppkomando, og trening hjemme. Jeg har jo hatt en hund, en kort stund - og jeg likte egentlig den hunden. Vi trente mye på stopp og kom, og hjemme, eller uten viltlukt i nesa så var den nær ufeilbarlig. Kom på kom, tvert, og satt på sitt, (rulla rundt på rull rundt ), gikk fint også, men iallefall, kunne virke som en riktig så veldressert hund...

Med lukt av vilt i nesa så var det OVERHODET INGEN respons på NOE (annet enn det). Det er mulig den hadde stoppa om man hadde skutt den, men jeg er ikke overbevist...

Kan man egentlig trene dette hjemme til fulle, eller må ikke hunden også trenes/vennes til å følge kommando når den er distrahert og har andre ting den heller vil gjøre?

K

Jeg vet mine hunder stopper, når de får kommando. Jeg tror ikke! D.vs. så mye en kan stole på et annet individ. Men så langt etter 30 år med stående fuglehunder, har det holdt.

 

Hvis du tror at du kan følge med hunden (som kommer i 30 - 40 km/t), siste 0,5 - 1,0 sekund før skuddet faller, mens du følger fuglen med hagla, er du vesentlig bedre enn det jeg noensinne kommer til å bli. Eller så har du vært lite på jakt med fluktskyting. Tror jeg måtte ha vært skjeløyd for å klare det.

 

Ser at jeg glemte å nevne "knallapportering", eller ikke respekt for stoppkomandoen. Men det er ofte en del av samme problemet, dårlig dresserte hunder. Fukuserte mest på skudd i en "tvilsom" jaktsituasjon og glemte å pressisere. Men medisien er det samme, etter min mening. Tren stoppkomando hjemme.

Nå henviste jeg ikke til deg direkte - for du har vel ikke skutt noen hund?

Som du sier - så mye en kan stole på ett annet individ - vel, det kan man bare ikke til hundre prosent gjøre.

Men i ditt innlegg over, refererer du til situasjoner der hunder har blitt skutt. Hvor jeger tror han har en hund som stopper - men som sprekker. Eller at jegere låner en hund, tror det stopper og tenker ikke på at den kommer etter. Derfor den noe humoristiske (du så kanskje ikke smile-tegnet?) hentydning.

Kanskje ER jeg bedre enn du kommer til å bli... Jeg har nemlig aldri hatt noen problemer med å vite hvor mine hunder befinner seg før jeg skyter, selv i skog. Om jeg har vært lite med på jakt med fluktskyting - tja, alt er jo relativt. Selv om jeg ikke har like lang fartstid som deg, så har jeg nå jaktet 20-35 dager i året med hunda de siste ti årene, så noen fluktskudd har det jo blitt - både på i skog og på fjell.

Du likestiller tjuvreis/støkk med at RIOS ikke sitter. Jeg mener du tar feil. Søk, stand og behandling av fugl ligger i hundens gener. Mens RIOS er en rent tillært (dressert) egenskap. En hund kan gjerne søke, ta stand og behandle fugl meget godt - selv om eier ikke har lært den (dressert inn..) RIOS.

Dersom eier begynner å skyte på tjuvreis/støkk derimot, DA har man fort ett problem. Men dette er ikke helt det samme. Og det er ikke skudd på tjuvreis / støkk som TS lurer på.

Som M67 påpeker (selv om han nok har vært veldig uheldig med de fuglehundene han har sett.... ), så er viltet hunden er avlet for - i dette tilfelle fugl - den ultimate provokasjon for hunden. For å takle denne provokasjonen, kreves mye dressur, og mye trening - på vilt. Der har Geco5 helt rett. Men TS ikke har tid eller mulighet til dette, og ønsker å gjøre det beste ut av sin situasjon.

Jeg mener at å ødelegge en av få fuglesituasjoner i året med å brøle etter en hund som har gjort alt riktig, bortsett fra RIOS, er å kaste bort muligheter til å få ut det beste av TS sin situasjon.

Man må selv kunne bestemme hvordan man vil jakte med sin fuglehund. Poenget må jo være at man skal ha det trivelig på jakt, både jeger og hund. Om en koser seg med eller uten RIOS må bli opp til hver enkelt.

@M67; Jeg vil ikke si så mye om hva som er korrekt og mest vanlig. Og jeg mener altså at hver enkelt jeger må bestemme hva han anser som akseptabelt av sin hund. Men essensen av en stående fuglehund må jo være at den finner fugl, tar stand og står der til eier kommer opp. Og dette betinger jo at den ikke går større enn at eier finner den igjen... Gjør den ikke det, så ødelegger den mer enn den gir gevinst, og det er etter mitt syn bedre den får kose seg på sauskinnet foran peisen.

Mvh Dagl

Finner egentlig ikke noe galt i noen av innleggene her.

Bare en ting som ikke stemmer helt med egne erfaringer:

Jeg har aldri en eneste gang stått i fare for å skyte hunden.

Det har hendt at jeg har hatt lyst til det,ja,men aldri uforvarende.

Jeg kjenner heller ikke en eneste fuglejeger som har gjort det.

Har ikke engang hørt om det.annet enn i bøker.........

At dette skjer ofte betviler jeg derfor sterkt.

For de som ikke vet det kan jeg røpe en hemmelighet om fugl:

De kan fly!

mvh

Ptarmigan

Var da fælt så mange innspill... Er takknemlig for det.

Hunden min tok flere stand i fjor, men jeg var ikke raskt nok oppi situasjonene, og fuglen trykket omtrent ikke i det hele tatt, så rakk ikke å få gjort ting så riktig som mulig. I tillegg er jegeren bak han en forferdelig kløne...

Den beste situasjonen hadde jeg på en tiur. Den hadde jeg selv støkket først. Hunden søkte ut mot vinden (det var sidevind), og jeg begynte å rusle. Da han var inni skogen et sted, tok jeg noen skritt frem, og der raste tiuren av gårde, ikke langt unna. Den fløy tvers gjennom tett buskas og ble borte. Bestemte meg for å gå etter, kalte inn hunden og ba han søke derfra. Selvsagt forsvant han mot vinden igjen. Passe ivrig, for han snuste seg til der tiuren hadde vært. Etter ca hundre meter, gjennom buskaset, kom jeg til et mer åpent område, mer eller mindre en liten furumo. Stoppet innpå den og ventet til hunden kom inn og passerte meg for å ta mot vinden igjen. Ypperlig jobbing egentlig. Etter ti sekunder ble det stille. Dum som jeg var, lurte jeg på hvor fort fjotten egentlig løp, for jeg hørte ikke bjella lenger... Å se på Astroen tenkte jeg ikke på, selvsagt, og stand, nei... Tok et par skritt frem, og der raste tiuren ut mot venstre, med vinden, fra bare ca ti meter unna. Opp med hagla, men fikk ikke skuddmulighet pga en trestamme jeg stod omtrent inntil, men klarte å ta den igjen rett forbi stammen, og der ser jeg bikkja - i spikerstand, sannsynligvis synsstand da det var helt åpent der. Tiuren føk èn meter over hodet på han, så det kom aldri noe skudd fra meg. Tenk om jeg hadde brukt øya og hatt trua på han BITTELITT! For øvrig løp han ikke etter heller. Så han gjorde jo absolutt alt riktig der, synes jeg. Og nok en gang var jegeren fullstendig talentløs... Men, dette er det nærmeste vi to har kommet å få fugl. Så det er jo håp her. Kanskje ikke for jegeren, men... Fikk i hvert fall bekreftet at han (har) jobbet bra og har tatt solide stand. Det jeg aldri har fått opplevd er en situasjon der jeg gir reisningsordre, med unntak av noen duetreninger (hvor det har funket der og da).

Utover høsten sluttet han å løpe etter når fuglen stakk, annet enn å rote litt rundt inntil ca 20 meter unna setet. Rakk altså ikke å få en situasjon jeg kunne fått maks ut av. I høst har jeg vært et par ganger i skogen/fjellet, og han har tatt noen stand, dessverre tomstand, slik at jeg ikke har fått sett om han reiser etter. En gang støkket han og dro etter ca 50 meter, men disse løp han nok bare rett på uten å ha dem i nesa, for vindretningen stod feil. De hadde nok akkurat landet der, for han tok tomstand bare 70 - 80 meter unna det stedet rett etterpå.

Med andre ord, ting tyder veldig på at han tar greit stand om fuglen også er til stede. Håpet er selvsagt at det neste gang er fugl der og at jeg kan komme innpå for å få gitt reisningsordre. Han har i hvert fall ingen problemer med akkurat det. Usikkerhetsmomentet er om han blir på stedet eller raser etter, etter reisningskommandoen. Det tok delvis slutt i fjor, men nå er det et nytt år. Treffer vi på fugl etter kort tid, vil jeg anta at det blir litt sirkus, for da er han heit i toppen. Det beste er om det skjer etter en liten stund, når han har fått løpt fra seg litt. Da jobber han også bedre og litt roligere.

Så det jeg egentlig lurer på er om jeg skal vræle "sitt" i stedet for å skyte når han reiser fuglen. Sannsynligvis vil jeg ha maks fokus på han akkurat da, før jeg leter etter fuglen, og da er det for sent i 90 % av tilfellene. Det er ikke mange tidels sekundene man har, rett og slett.

Gjør han akkurat som etter boka, er jo det perfekt. Det kan jo faktisk skje, men vi har nå ikke vært i slik situasjon enda. På duetrening har det gått bra, men det var i fjor... Året har langt fra gått etter planen, så nå er tanken først og fremst få skutt en fugl for han. Går alt riktig, perfekt, men jeg tviler jo litt da. Selvsagt har jeg alltid et øye på hunden, og jeg har alltid vært litt treig i vendingen når fuglen har reist når jeg har vært alene på støkkjakt. Vil gjerne se hva som drar av gårde. Derfor ender 90 % av turene mine uten fangst. Men jeg vil heller dra hjem med noen opplevelser rikere uten skogsfugl enn å ha skutt en ugle eller noe slik.

Å skyte når hunden støkker selv, uten stand, eller at han løser ut uten kommando, blir aldri aktuelt. Da vil han i hvert fall tro at han gjør ting riktig selv, og dermed har jeg kanskje en hund som jakter på egenhånd... Pratet med en for tre år siden. Han hadde med seg sønn og hund. De fikk aldri noe når hunden var med, for han bare støkket og reiste etter. "Vi er to jaktlag", sa han, "bikkja og oss". Slik vil jeg ikke ha det!

Så kan en jo saktens lure på om jeg burde hatt fuglehund eller ikke. Slik det er nå, burde jeg nok ikke hatt det pga lite tid til trening. Slik var det ikke da jeg fikk han, og han bor nå engang her, så da får jeg prøve å gjøre det beste ut av det nå.

Skal i skogen på lørdag, og da håper jeg at vi får en bra situasjon, og forhåpentligvis i en myrkant hvor fuglen har planer om å fly ut i åpent lende. Da kan jeg kanskje rekke å vræle på bikkja og skyte og få gjort det heeelt etter boka!

Når det gjelder grunndressuren, ser den ut til å sitte greit. Vi trener endel innendørs, om ikke annet. Kjedelig å bo i et byggefelt, for avstandssitt er verre å trene på. Det satt i fjor, faktisk. Innkalling har gått bra, også med håndbevegelser. Han kan med andre ord det meste. Men så var det det da, når man skal blande inn en sprell levende fugl...

Jeg kjenner heller ikke en eneste fuglejeger som har gjort det.

Har ikke engang hørt om det.annet enn i bøker.........

Kjenner med absolutt sikkerhet to herrer som har skutt bikkja si fordi den har gått etter. Men de liker veldig dårlig å snakke om det......

En sjelden gang er det en fordel å se hva en skyter på............

mvh

Ptarmigan

Det er en ærlig sak å synes RIOS er vanskelig. Det er utvilsomt å tung jobb å komme i mål med dersom man ikke besitter erfaring og fasiliteter. En klassisk situasjon på organiserte fuglehundtreninger er mannen som nærmest har bestemt seg for at RIOS er en umulighet. Denne mannen blir både overasket og flau når 12 åringer, husmødre og nybegynnere ser ut til å ha full kontroll på sine hunder.

En tid med selvransakelse og ydmykhet står for døren.

Som nevnt er RIOS vanskelig, akkurat som det er vanskelig å transplantere hjerter og lande en jumbojet. For de som kan dette er det kun å trykke på de riktige knappene til riktig tid (ser at "knappene" kan misforstås i forhold til strømhalsbånd men det er absolutt ingen antydning i den retning).

RIOS dreier seg mye om det mentale hos fører/jeger. Koker det i hodet på jegeren, koker det også i hodet til hunden. Utover de rent dressurmessige grepene som må taes så er det viktigste at jegeren faktisk blir trygg og avslappet i situasjonen. Å legge fra seg hagla hjemme kan være en lønnsom investering.

For en erfaren jeger/skytter vil aldri hunden være i faresonen selv om den skulle sprekke i situasjonen. RIOS er ganske enkelt en nødvendighet for å unngå å ødelegge en jaktsituasjon. En hund som ikke kan roes i situasjonen vil jage opp all fugl i nærheten. En hund under kontroll kan plukke en og en fugl i samarbeid med jegeren.

Å få til en hund dreier seg om små og store målsetninger. Og det krever faktisk ganske mye av deg. Du får ut det du putter inn. Hunden gjør det den tror du forventer.

Det er bare å brette opp ermene og gyve løs på utfordringen, det er utrolig hva man kan lære av 12 åringer og husmødre.

TS. Du kunne jo trent stoppkommando, hele sommeren og før jakta. Nå kan du intensivere treningen hjemme, med opp til 2 - 3 korte økter om dagen. Er du hjemme i helger, kan du trene noe mer.

 

Forstår ikke hvorfor dere venter til jakta, med slik dressur. Men gjør som du vil for meg.

Jeg er helt enig.

Jeg har selv kun hatt en stående fuglehund(en Langhåret Vortseh), så jeg har begrenset erfaring med egne stående fuglehunder, men jeg har hatt en del andre jakthunder i tillegg.

Jeg mener at ro i oppflukt er viktig.

Jeg hadde overhode ikke problemer med ro i oppflukt overhode, men måtte jobbe litt mer med å få slutt med knallapportering.

Noe var vel min skyld som gjorde bikkja vel overheit ved å felle my fugl for den i ung alder, men vi fikk da på plass dette også rimelig greit, selv om han til tider kunne hyle litt og riste i hele kroppen mens han satt og ventet på apportordre

Etter min mening er dressur noe man først og fremst gjør utenom jaktsesong, og da er det vanligvis ikke så vanskelig å gjøre siste finpussen når jakta foregår.

Dersom du synes det er veldig vanskelig å få stopp på bikkja bare med en komando, bør du la den søke med lang line etter seg som du står på når hunden skal støkke opp fuglen.

Så bør den etterhvert lære seg å stoppe bare på kommando.

Idag har jeg en Svensk Hvit Elghund på 5 måneder, som jeg passer på å dressere til enhver tid og med spesiell fokus på det som trengs når jeg skal jakte med den.

Det er ikke når jeg er i skogen på jakt, jeg begynner med grunndressur.

For litt over en uke siden var jeg vitne til noen fuglejegere på Ringebufjellet mens jeg var på reinsjakt.

Jeg både ristet på hodet og ble rimelig sint der jeg satt ca 1 km unna dem i luftlinje og så og hørte på dem mens de holdt på.

Det var roping og skriking på hundene uten like og skyting i hytt og pine på diverse avstander.

Både ved støkk og for stand.

Han ene hadde sansynligvis en unghund, som løp med ei lang orange line etter seg, som han skreik og kjeftet på omtrent hele tiden, og ved et tilfelle ropte han inn hunden, og når den da endelig kom inn til han, dengte han hunden, så jeg hørte den skreik og hylte 1 km unna.

Han hadde trengt å hørt noen velvalgte ord og gjort en MYE bedre jobb med hunden før jakta begynte.

Luksus Lungemos skriver:"hund under kontroll kan plukke en og en fugl i samarbeid med jegeren".

Nettopp!Og her er vi ved noe av hele poenget med RIOS: Det er en fordel for jakten og utbyttet!

Ikke for unngå å skyte hunden.

Jeg skulle ønske mine hunder hadde kunne dette,det er dessverre ikke tilfellet.

Særlig når jeg jakter alene ,hadde det vært en kjempefordel med en djerv reiser som i tillegg

respekterte hver fugl.Akk ja.....

Men igjen,jeg må bare få det ut: Alle disse skutte hundene tror jeg ingenting på.

Jeg tror det er noe far sier til barna som lurer på hvorfor den kjære gamle vennen ikke

er med hjem fra heia.Så vandrer historiene sin egen vei etter det.

Lettere for alle å forholde seg til enn at far har skutt den med vilje...

Det er jo pussig at det ikke har vært noen skandaler med halvblindede bikkjer med avskutte

bein og ører som har kommet seg til folk??? Da skulle vi nok hørt fra dyrebeskyttelsen !

Får alle disse hundene,som springer fortere en fuglen flyr,en real fulltreffer hver gang?

Ligger alle sammen døde på stedet?

Det er ikke sikkert det er så lett å ta livet av en stor hannhund med rypehagl,men hvis en ikke

ser hva en skyter på er det tydeligvis ikke noe problem.Eller??

Tilbake til emnet:

Jeg mener ko-stens ikke skal rope en eneste kommando hvis bikkja har funnet fugl til ham.

Prøv heller å få skutt fuglen.Det er din del av jobben.Bikkja vil like det!

mvh

Ptarmigan

Nok en gang, takk for innspill! Mye fornuftig å lese her.

Dagen i dag gikk med til å ikke finne fugl egentlig... Vi var i et område som skulle ha bra med fugl, og vi fant jo noen få, men det blåste mye, var knusktørt og full sol fra første sekund. Ikke akkurat ideelt. Det var vel egentlig ganske umulig for hunden å finne noe som helst. Vi gikk en runde på ca fire og en halv time. Etter kun få minutter støkket vi en orrhane. Dit hadde ikke han rukket å komme enda, så litt kjedelig det, men sånn skjer. Noen minutter senere begynte han å oppføre seg merkelig og komme med noen underlige lyder, nesten en blanding mellom klynking og bjeffing. Så kjapt at her var det noe i treet, for han sirklet rundt og så opp. Kom borttil, og joda, ei jerpe raste ut over hodet på meg. Børsa til skuldra og trakk av. Meeen, greit å avsikre først kanskje...

Etter det skjedde det lite. Faktisk veldig lite. Jeg støkket en orrfugl etter en god stund, da jeg ikke ventet på hunden. Kjedelig igjen. Klønete, egentlig. Men jaggu er det rart det alltid skjer når hunden er langt unna. Vi gikk nå videre og tok en pause. En tiur lettet litt unna, men da gikk vi i kraftig medvind. Fant ikke igjen den.

Ellers skjedde en, nesten, reprise av jerpesituasjonen. Hunden fant to orrhaner i et tre, helt ytterst på en tange på ei myr, og var passe fortvilet over at de ikke ville lande i munnen hans... Den ene forsvant i god tid. Den andre satt, men reiste før vi kom på skuddhold.

Og det var vel det.

Det positive oppi det hele var at han hele tiden søkte fint, med litt kontaktbehov for meg. Dessuten lot han fugl være fugl da de reiste.

Det ble altså ikke noe "rios" i dag, bare "rio" et par ganger...

Det nærmer seg!

Tror du kan handle inn rømme og tyttebær.

mvh

Ptarmigan

Jeg slenger meg på tråden med noen spørsmål om egen hund.

Har en KV som nå er halvannet år. Vi har trent ufattelig mye i sommer og tidligere i vår, ved blås i fløyte setter hun seg ned på 200 meter. Men når hun har rype i nesa driter hun fullstendig i dette. I tillegg er hun en støkkmaskin av dimensjoner! Men dette er på rypejakt, fått anbefalt av flere blant annet fuglhundskolen at man må starte treningen av unge hunder på fjellet, for da har man kontroll på hunden. Problemet er bare at på fjellet søker hun ut til 300 meter og jeg mister all kontroll over bikkja. Ikke missforstå hun søker som en gud og hun finner vanvittig med fugl, men hun støkker alt og 90% av gangene har hun ikke ordentlig stand.

Historien er en annen i skogen, der søker hun mye trangere (100 meter), har ett flott søk og tar stand.

I går var jeg ute på ettermiddagen for å se om vi fant noe. Plutselig hørte jeg ikke bjella lenger og gikk i retningen der jeg så henne sist. Da hadde hun antagligvis hatt stand i noen minutter allerde. Jeg ser hunden på 50 meters avstand og smyger meg innpå, når jeg nærmer meg og er på ca 10 meters avstand skal jeg akkurat til å gi reiskommando før hun tjuvreiser. Standen var skrått imot meg og jeg hadde ingen måte å komme bak hunden på før hun tjuvreiste. Det jeg ikke viste var at fuglen var mellom meg å hunden. Hun hadde jo ventet i mange minutter, reiste hun fordi hun viste jeg ville støkke fuglen? Jeg vet at jeg ikke skal skyte på tjuvreis men gjorde det. Fuglen på skrått mot meg, jeg skyter så fjæra fyker men fuglen flyr videre. Bikkja er rimelig oppspilt nå men holder seg i ro og sjekker for gjenliggere. Jeg er mer optatt av den skadeskutte fuglen. Jeg får med meg bikkja på ettersøk og etter 15 min kommer bikkja apporterende. (svært stolt på dette øyeblikk da fuglen hadde kommet seg 200 meter avgårde fra der jeg lette)

Hun er eksemplarisk på avstandsitt på trening men på jakt driter hun fullstendig i dette. Jeg har langline på henne for å ha mulighet for å ta tak i den på jakt så hun ikke tjuvreiser men kommer aldri så langt. I skogen holder hun alltid standen til jeg er på en 10-15 meters hold, men da gidder hun ikke lenger.

Noen forslag på hva jeg skal gjøre? Skal jeg fortsette å jakte på rypa eller er det meningsløst? Hun har hatt endel skogsfuglarbeider som har vært svært bra i år, men visse familiemedlemmer (mor) er ikke så stødig med hagla så dette ble hennes første skogsfugl.

Hvordan få henne til å holde standen til jeg er hos bikkja?

@Ko-Stens; ser ut til at du får en hund som skjeller på fugl i trær. Det er absolutt verdt å ta med seg! Uflaks med vær og andre ting denne gangen forstår jeg. Men ihvertfall kontakt med fugl. Bare å være ute så mye du har anledning til.

Mvh Dagl

Har alltid uflaks med vær eller noe annet jeg, Dagl! Verdensmester i utur... Der og da har jeg lyst å kaste hagla i myra og reise hjem og aldri mer dra på jakt igjen (sannsynligvis ville jeg fått en diagnose om jeg hadde vært åtte år eller noe slik), men det går som regel over etter en stund. Nå sist hadde jeg skikkelig trua, men så sviktet været. Eller rettere sagt vinden. Det må jo alltid være noe! Men, neste gang, når depresjonen er over, har jeg trua igjen. Sånn har jeg alltid vært. Før eller siden, rundt neste tre, sitter en fugl som ikke har skjønt at jeg er forfulgt av uflaks, og da...

At han plutselig skulle bli treskjeller, leke spets, var overraskende! Har imidlertid hørt at noen bretoner har gjort slik, men fjotten min har aldri vist tegn til det før. Sannsynligvis var det på grunn av vinden som rusket rundt og kanskje drev lukta ned. Det var i det minste en morsom opplevelse, for spetsjakt har jeg alltid syntes må være noe av det heftigste innen fuglejakt. Så for min del kan han gjerne fortsette slik til evig tid! Neste gang skal jeg avsikre hagla før jeg trekker av og...

Spørsmålet, som jeg skulle komme til er egentlig dette:

Hva er "korrekt" gjennomføring, fra både jeger og hund, søk, størrelse, stand, oppførsel før og etter skudd? Hva er akseptabelt, og hva er vanlig?

Når skal stoppkommandoen komme, før det skytes, eller etter - eller skal den egentlig være unødvendig?

 

så det med stoppkomando, og trening hjemme.

 

Med lukt av vilt i nesa så var det OVERHODET INGEN respons på NOE (annet enn det).

 

Kan man egentlig trene dette hjemme til fulle, eller må ikke hunden også trenes/vennes til å følge kommando når den er distrahert og har andre ting den heller vil gjøre?

Tror du har noe dårlig erfaring, med stående fuglehunder. Men de fleste stående fuglehunder, som brukes på jakt, har etter min erfaring og mening både manglende dressur og erfaring. I tilegg kommer gener/raser - ikke alle hunder blir bra jakthunder, spesielt for uerfarne folk. Og rutinerte hundeførere, visste normalt godt hvor hunden var, før vi fikk GPS også. Og det er fremdeles noen som går uten, bl.a. jeg. Kan likevel være en utfordring i skog (uoversiktlig terreng), hvis søks mønsteret er uforutsigbart. Da er det å leite og hunden skal jo holde standen, til jegeren kommer. 

En jeger med god fuglehund, behøver ikke skyte mer fugl, enn en lokalkjent god støkkjeger. Vet om støkkjegere, som er veldig effektive. Grunn til at jeg gikk over til hund på 80-tallet, var at det hendte jeg ikke fant igjen skadeskutt fugl i skogen. Var da åpen for alle hunder som kunne apportere. Tilfeldighet at det ble stående fuglehunder. Kanskje flere burde skaffe seg kun en apporterende hund, eller en "støtende" fuglehund. Noe enklere å få til.

Stående fuglehunder krever mye av eieren, det være seg psykisk og fysisk trening og ikke minst av tid. Alt fra grunndressur, jaktdressur, distraktsjons trening hjemme og på tamfugl. Videre til trening i fjellet, for å gi hunden erfaring med lukter, terreng og for å sjekke om dressur sitter. (Dernest hjelpe til med søket i begynnelsen, hvis behov). Hvis ikke dressuren holder, hjem og tren mer. Og uten hjelp/bekjente som kan dette, er det ikke sikkert en får til hunden.

Er ikke så lett å trene stående fuglehunder. De skal være selvstendige (i søket), men i GOD kontakt med fører. Og dette er en "balansegang". Litt for "stram" (litt robot) dressur, så tørr ikke hunden å gjøre noe selvstendig (les; slå ut tilstrekkelig). Og litt for dårlig dressur, så jakter hunden for seg selv. Spesielt når den er et stykke, fra eier/fører. Da er det manglende respekt for eier/"flokken" og hunden jakter for seg selv.

Med god kontakt mener jeg - hunden skal kunne se eier/fører fra terrenget, helst min. hvert 3 - 4 min. Og følger eier med, så ser også han/hun hunden! Og hvilke avstand dette kan gi, kan jo være forskjellig fra åpne fjellvidder, til kupert terreng/skog. For jegere er jo også dette noe forskjellig hva de ønsker, om de kun tenker på god kontakt med hunden (og hunden får med seg lite terreng), eller om de ønsker jaktprøve søk. I skog/uoversiktlig terreng, mener jeg hunden ikke bør slå ut mer enn ca 100 - 150 meter til hver side, for jaktbruk. På snaufjellet kan da hunden slå ut 3 - 400 meter til en side, hvis hunden jakter for eieren og ikke for seg selv. For erfarne hundefolk, er det lettere å "stramme inn strikken" på en hund, enn det motsatte. Så å få en stort gående hund til å ”slå mindre ut”, er normalt bare en dressur sak. Men å få en "skopusser" til å gå stort, er nesten umulig! Selv om noen slipper seg litt lengre ut, etter noen års erfaring.

Gjennomføring. Hopper rett til stand. Folk kan ha noe forskjellig praksis, men jeg nevner hva jeg og de fleste av mine bekjente gjør. Når hunden har og holder standen, skal jo jegeren nærme seg forsiktig og helst noen meter på siden for hunden (men litt bak) før reisningsordre blir gitt. På "reis ordre" skal hunden reise friskt, så ikke fugl småløper til siden og gjemmer seg. Det ideelle etter min mening, er rask rykkvis reis, for å unngå at hunden reiser unødig mange fugl første gangen. Hunder som reiser forsiktig (bl.a. smygere), presterer sjelden fugl og jegeren tror ofte, at det er ”blind”/tom stand.

Mine hunder starter som en "kanon kule" og går til de får "stopp kommando". Bare unntaksvis har enkelte av dem stoppet, av seg selv. Stoppkommando må gis så snart fugl letter og ikke etter skudd. Jeg har tidligere nevnt sikkerhet, selv om dette normalt ikke er et stort problem. (Men veterinærer plukker hagl relativt ofte, på steder med mange jakthunder). Men en hund som stopper på kommando (eller uten), kan ta opp gjenliggere, opp til flere ganger. Og ”kjøttjegere” kan da plyndre hele kull. Greit å ta forsyne seg av kullet, hvis det er bra med fugl. Men å ta hele kullet, mener jeg er en utting. Selv om jeg har mulighet til å utrydde kullet, lar jeg alltid noen være igjen. Tar det heller som trening. Og går videre til neste kull. Hvor raskt hunden skal stoppe. Hunden skal reagere på stoppkommando og redusere farten raskt. Noen setter seg så ”grusen spruter”. Til jaktbruk, så må det likevel unngås at hunden tar opp mer fugl enn nødvendig, i en reis. Så etter kommando, bør ikke hunden kunne stoppe på få meter.

Etter reis og RIOS (stand, reis, ro i oppflukt og skudd) skal hunden på kommando, utrede området for gjenliggere. Og er det mer fugl, bør den ta ny stand. Og så gjentar en foranstående, til det ikke er mer fugl i dette nærområdet (for et kull). Først da, skal/bør hunden apportere felt vilt. Noen terper så mye på ”ro i oppflukt” og skudd, at en del hunder automatisk stopper/setter seg. Krever normalt mye trening på tamfugl.

Kort om dressur. Mange mener de har ok dressur og sammenligner kanskje med soffahunder, turhunder og andre typer jakthunder. Det går ikke ann å sammenligne! For en stående fuglehund, er en ”stoppkommando” alfa/omega, likeså innkalling. Og hunden må på trening reagere spontant, på stoppkommandoen (enten det er stå, sitt, eller ligg). Og ikke bare under ”lineføring”. At hunden ”aller nødigest” setter seg, eller må ha flere kommandoer, er ikke tilfredsstillende, eller for å gå videre i treningen. Fungerer lineføringen perfekt, kan en gå videre til løs-trening hjemme og distraksjonstrening hjemme. (Gjerne også distraksjonstrening i andre miljøer). Men mye kan kontrolleres og trenes videre på tamfugl. Trening på duer, vaktel og ”quail”. Senere på trening i fjellet. Holder ikke dressuren på et av disse nivåene, ”gå tilbake” og terp mer.

Jeg slenger meg på tråden med noen spørsmål om egen hund.

Har en KV som nå er halvannet år. Vi har trent ufattelig mye i sommer

 

Hvordan få henne til å holde standen til jeg er hos bikkja?

Min mening og tips, kan du lese i svaret som jeg i dag sente til M67.

Justering av bl.a. tyvreising, er samme medisin. Dressur.

Men skal kommentere en ting. Tviler på at Fuglehundskolen fortalte deg, at du skulle trene dressur i fjellet. Dressuren må gjøres hjemme og på tammfugl! Grunn til at vi anbefaler å starte i fjellet (i stedet, for skogen) for valper/unghunder, er IKKE at en har bedre kontroll dressurmessig! Men bedre oversikt over hunden og hva den gjør og ikke gjør. Dermed så kan tiltak settes inn og justere hunden. Normalt med dressur hjemme.

Virker som du har en bra hund, selv om den er litt udressert. Så få til dressuren, så har du en god hund. Lykke til.

Har alltid uflaks med vær eller noe annet jeg, Dagl! Verdensmester i utur...

Det er vel ikke utur, når du ikke trener hunden din! Og du jakter jo ikke! Er du er på jakt (en sjelden gang), så jakter du noen få timer om dagen. Det er lyst dobbelt så lenge! Godt jaktvær, er sjelden fint turvær, selv om en også under litt dårlige forhold også kan få fugl. Så litt vind, regn, snø og litt tåke, er også bra jaktvær.

Har fulgt litt med deg de to siste årene. Og på meg så virker det som du ikke jakter mer (les; timer i terreng) med hunden din, på en hel sessong, enn andre får til på KUN en helg! I tillegg setter de av tid (ferie - 1 til 2 uker) for jakta og bruker de fleste helger på høst og ettervinteren på jakt.

Men en må forvente at enkelte ganger, så finner en ikke fugl selv etter mange timers gange. Kanskje hele dager går, uten at en ser, eller kommer innpå ryper. Jeg stiller meg også undrende til jaktsted, det finnes nok bedre steder å jakte rype og hvor det er mer av dem.

Og jeg gjentar! Det er timer trening og timer i terreng, som gir uttelling og erfaring. Hverken du eller din hund får sjanser og erfaring, her på internett.

Nå har jeg et liv utenom jakt og da...

Jeg kan ikke bare forlate alt jeg må gjøre hjemme og gå på konstante egotripper landet rundt for å finne passe områder hele høsten. Jeg har jobb og familie, som koster både tid og penger. Da må jeg prioritere dem først og ikke bruke alt jeg eier og har til å betale og reise på jakt der jeg har hørt det er bra. Jeg må ta til takke med det som finnes innenfor et par, tre timer. Dette året har gått stort sett i dass, mest pga helse, som gjør at jeg ikke orker mil etter mil, time etter time. Når jeg har tid må jeg gå på jakt der og da. Er det fugl i nærheten, finner hunden den. Det har han vist før. De to turene jeg har rukket i år med hunden, har vært på åtte og fire timer. Den siste turen ble kort pga "obligatorisk oppmøte" i følge fruen. Dessverre har helgene ruslet av gårde til konfirmasjoner og andre programforpliktende ting. Er man fadder, reiser man ikke på jakt den dagen, feks. Så enkelt er det. Det er uansett bedre med noen få timer enn ingen. En får tross alt gjort endel på de.

Om to år slutter jeg kanskje som lærer (har bindingstid pga studier). Kanskje en får litt mer tid til overs da...

Div edit...

ko-stens. Du har spurt om råd og fått det. Også noen kritiske betraktninger, men ment som konstruktiv kritikk. At at du aldri har tid, til verken å trene hund hjemme, eller i terreng og jakte er også greit. Men, skyld da ikke på uflaks, eller hund! Skyld på deg selv. Uansett jakt (eller andre ting), må en trene for å bli god. Å kjøpe en stående fuglehund, må planlegges og det må settes av tid (dvs.prioriteres) trening både hjemme og borte. Du har hatt 4 hele sommere, til å trene RIOS.

Som lærer er det kanskje ikke så lett, å ta ut ferie på høsten. Men nå har du høstferie! Og holder ikke helsa, er det også greit. Men de fleste har forpliktelser og med med en slik hund, er det viktig å planlegge og prioritere. Dette er ikke en bil du kan prøvekjøere når som helst og forvente at alt skal fungere. Her må det trenes, fra valpen kommer i huset. Og det må brukes mye tid, hvis en skal få en god hund. Tror nok også du trenger noe erfaring i terrenget.

Gi ikke opp, du får gjøre det beste ut av situasjonen. Og sett litt pris på naturen du er ute i, hunden (med manglende erfaring) og ikke tenk så mye på felt vilt. Blir du sur, frustrert og fortvilet, påvirker det også hunden. Gjør heller turene til noe koselig, eks. tenn bål, stek pølser og la hunden få ei pølse også. Lag litt kos ut av dette. Du overlever sikkert uten (mange) felte fugl. Men skal du få en brukbar hund, må det prioriteres noe anderledes.

Lydighets trening tar deg 10 min hver dag. Har du ikke 10min til hunden din hver dag. Så ikke ha hund. Ingen problem å trene inn sitt i oppflukt.. om du trenger tips og råd. Så kan du sende meg en pm.

Hvor har jeg skrevet at jeg ikke har tid til lydighetstrening? Han gjør stort sett alltid det jeg kommanderer han til. Det hele saken gikk ut på var om jeg skulle skyte eller ikke om hunden raser etter fordi jeg ikke er sikker på om han faktisk hører etter når vi er i en virkelig situasjon, som vi f... aldri har fått til pga et eller annet fjas, om det er lite fugl der, dårlig vær, eller jeg er klønete... Når jeg ser på Youtubesnutter og hører om andre hunder, virker det som om de aller fleste gir en god dag i det i stedet for å konsentrere alt om hunden og heller la fuglen fly fremfor å gjøre det bittelitt feil.

Jeg konkluderer med at jeg har lyst å skyte samma f... Vi er på få jaktturer. De få jaktturene vi er på, går for det aller meste skitt fordi vi ikke har funne fugl eller vært uheldig med andre faktorer. Det betyr at jeg vil prøve å utnytte situasjonen som best jeg kan, rett og slett skyte for å la han få kjenne smaken av seier. Verre enn det er det ikke. Nå, etter å ha sett han være borti fugl tre ganger (to tilfeller som "spets" sist og et tilfelle med to fugl uka før jakta startet), så har han ikke løpt etter når de har reist. Ting tyder på at han kanskje blir på stedet, men det vet en jo ikke. Det skal jo ikke være mulig å komme borti en "perfekt situasjon".

Men, en får prøve videre. Kanskje skyter jeg samma f., som jeg sier jeg har lyst til, ellers lar jeg være. Det får omstendighetene rundt sjansen avgjøre. Å skyte i full støkk gjør jeg ikke. Det må være en standsituasjon hvor jeg kommer oppi den og får gitt reisingsordre.

Tror du må vri fokus litt, Ko-Stens.

Du sier du begynner å bli lei og utålmodig. Det er aldri noen god forutsetning.

At enkelte feller 10-15 fugler i året mens du får en annethvert år... Det henger veldig ofte sammen med antall timer i skogen. Hør med de som feller 10 fugler i året hvor mange dager, og timer om dagen, de har på jakt. Se hvor mange år du bruker for å "samle" like mange dager, og finn ut hvor mange år du bør bruke på de samme 10 fuglene. I tillegg må du legge til at disse som jakter mye skaffer seg mye erfaring på kort tid- både jegere og hunder. Om du tar meg som ett (dårlig..) eksempel, så har jeg de siste tre årene jaktet 83 dager, og skutt tilsammen seks ryper og fem skogsfugl. Fellingsprosenten (promille...) er skremmende lavt, som du ser. Jeg har nok ikke særlig mer flaks enn deg, men jeg har flere dager på jakt. Så du må finne igjen tålmodighets-kremen, og smøre deg godt. At du er utålmodig må ikke gå utover hunden. Jeg vet at det er irriterende når hunden graver etter lemen istedet for å slå ut i søk. Og selvsagt forsøker man å få den til å slutte og søke istedet. Men hva kan en egentlig forvente av den?

Faktisk er jeg enig med Geco5 i en ting. Nyt naturen. Ta det som en tur. Legg selvsagt turen til steder der du mener å kunne finne fugl, gå i noenlunde riktig vind osv. Men ikke forvent all verden. Legg lista lavere. Det er ingen krise om det ikke blir fugl i fryseren iår heller. Tenn bål, grill pølser, nyt sola eller regnet. Ta naturbilder (så har du noe igjen for turen å vise kona... ) og kos deg på tur sammen med bikkja. Ikke irriter deg over feil hunden gjør. Plutselig "skjer det". Og hvis ikke, så har du og hunden fått mosjon (og kanskje noen fine bilder å henge på veggen... er svært ofte min "trøst"....).

Ikke missforstå, Geco5 har mye rett i det han skriver, og han har helt tydelig greie på hunder og dressur.

Jeg er bare uenig i at man må vente til at alt sitter 100%, det mener jeg må være opp til hver enkelt. Og spesielt i din situasjon. Om hunden finner fugl, tar stand som den holder til reis-kommando gis, så mener jeg at du kan skyte fuglen.

Men det viktigste er at du og hunden har det fint sammen.

Mvh Dagl

Jo mer du skyter når han følger/jager jo mer belønner du dette.

Hunden blir til det du gjør den til.. her er rypene så sky. At de fleste er tatt med rifle..