Gjøre det selv? Mausermodifikasjoner med håndverktøy.

Til de av dere som nå føler for å spy i tastaturet, jeg beklager.

 

Men jeg har inntrykk av at det fremdeles er forholdsvis mange som bygger seg rifler med Mauser M98 som utgangspunkt.

Det er kanskje ikke så rart da de som regel er billige å få tak i, man risikerer ikke så mye om ting skulle gå feil og man kan lærer mye underveis.

Mange mener nok også at å bruke penger på en M98 grenser til idioti, men for meg er ikke det noe poeng.

Alt innen jakt og skyting koster penger, men for den som liker å gjøre ting selv er det vel selve tilfredsstillelsen av å ha gjort det selv som er drivkraften, mer enn økonomiske utlegg. Mye nyttig verktøy kan man akkumulere seg på veien også.

 

I forbindelse med at jeg gjør ferdig ei Scoutrifle med M98 kasse så skrev jeg et par innlegg om sikringsmontering og ett om modifikasjoner på boltstoppen.

 

Tanken slo meg at jeg kunne lage en tråd (eller hva det nå heter) hvor jeg fylte på med modifikasjoner på M98, så det er altså det jeg er i ferd med å gjøre. Til syvende og sist kan det bli ei hel rifle om motivasjonen holder.

 

Poenget er at disse modifikasjonene kan alle med litt øvelse og håndverktøy gjøre selv. Metodene jeg bruker og beskriver er ikke noen fasit, kun slik jeg synes det passer meg best å gjøre ting.

 

Noen av modifikasjonene er nødvendige for å kunne montere kikkert for eks., og noen er av mer kosmetisk art.

 

Noe av det første jeg vurderer er tilstanden og finish på våpenet og hva jeg vil ha. Skal det være en rat-gun uten krav til fin finish, et så fint som mulig jaktgevær eller noe midt i mellom?

 

Jeg har ei Brasiliansk 1908 kasse laget hos DWM. Dette er i utgangspunktet fine kasser, men denne har små flekker med gravrust enkelte plasser og så et prangende statssegl som ingen kikkertmontasje vil dekke. Noen riper og hakk har den også fått i årenes løp.

 

Med dette utgangspunktet kan dette bli ei OK jaktrifle, så da satser jeg på det.

 

En ganske vanelig modifikasjon er å fjerne styringen for ladeklips så jeg tenkte jeg skulle ta den først, og dermed rant jeg hode stup inn i problemer. På 1908 kassa var styringen for ladeklipset allerede fjernet så jeg måtte finne noe annet.

 

Jeg har ei kondemnert kasse med en løpstubb som n’Tore har kløyvd i to med fresen, og som er hendig å demonstrere patronspill osv for ferske hjemmeladere med. Denne kassa hadde styringen intakt, så jeg tenkte jeg kunne demonstrere bortfiling av styringen på denne.

 

Som de fleste sikker vet er det store variasjoner ute å går når det gjelder hardhet på Mauserkasser, og denne viste seg å være knall hard tvers i gjennom. Første prøvestrøk med fila var som å gli på glattisen. Uansett var planen å ta brorparten på bånsliperen, men etter å ha tatt det og skulle file ned resten så tar fila bare på enkelte partier og på kantene er det naturligvis like hardt. Enden på visa var at jeg måtte slipe hele veien med båndsliper. Og jeg liker egentlig ikke disse moderne elektriske apparatene da de går så fordømrade fort rundt og det er lett å ta for mye.

Men prinsippet blir det samme som å file. På bildet har jeg streket inn ei hjelpelinje i hvitt så den syns bedre på bildet. Ellers risser jeg den inn med rissnåla. Fordelen med denne hjelpelinja er at man har bedre kontroll på om man filer/sliper rett eller ikke.

I og med at dett bare var en demo så fjernet jeg slipemerker kun med 80 korning smergel og påførte kaldbrunering.

 

Så, denne varierende hardheten er noe å tenke på hvis man tenker full nedpussing. Er kassa knallhard bør nedpussingen kanskje revurderes. Et annet problem, eller utfordring heter det vel, er boring og gjenging av slike kasser. Et triks er å slipe av herdesjiktet der hullet skal være, men det løser i grunn bare halve utfordringen da man har et herdesjikt der boret og gjengetappen skal ut igjen også.

Det er å få kjøpt borer i karbonstål til slike kasser så da går boringen greit. Men det skal gjenges også og når det begynner å knirke i tappen er det på tide å tenke seg om. Å brekke en tapp er utrolig enkelt i forhold til å få restene ut.

 

Mitt inntrykk er at kassene på HV mauserne er stort sett harde, mens såkalte kontraktskasser er lettere å ha med å gjøre. Skal man være pirkete så er vel heller ikke HV mauserne kandidater for de fineste riflene i og med den slipte flata på låsekassehalsen.

Som sagt er det små flekker av gravrust og et prangende statsegl på kassa. Dette filer jeg av med en enkeltslått fil holdt 90 grader på arbeidstykket. Jeg mener dette kalles drafiling. Det er effektivt og gir god kontroll.

Hjelpelinjene nå er radien foran og bak på låsekassehalsen. Det viktige er da selvfølgelig å ta like mye over alt og ikke bare der merkene er dypest.

Merkingen vil jeg gjerne beholde, de identifiserer jo produsent og modell. En er avhengig av litt flaks, at merkingen er stemplet dypt nok og at det ikke er dype hakk og merker i området.

Ellers må man også file litt rundt merkene, da spesielt modellmerke på låskassehalsen slik at metallet rundt merket flukter mest mulig med resten.

Når jeg er ferdig med fila begynner pussingen med smergel.

Hvis man har tid og lyst kan jo hele kassa pusses rein for maskineringsmerker, men jeg velger å konsentrere meg om det som blir liggende over stokken og synbart.

 

Der jeg har filt begynner jeg med 80 korning smergel, på resten av kassa 120 korning.

Prinsippet i pussingen er egentlig såre enkelt, man pusser med en korning i samme retningen til alle merker er borte. Så med en finere korning 90 grader på forrige omgang til alle merker etter den grovere smergelen er borte. Og slik fortsetter man suksessivt til du er på den korning og finish en ønsker.

For et finest mulig resultat er det viktig å alltid ha støtte for smergelpapiret. Jeg bruker som regel forskjellige filer, men også diverse trepinner, runde og flate. Poenget er å finne støtte som passer noen lunde med formen på kassa der du pusser.

Et område som avslører deg som en som mener alvor eller en likeglad slask er toppen av venstre vange og overgangene mot låsekassehalsen og tommelsporet. Her er det tre små flater som går over i og møtes i en konveks og konkav bue. Her må man prøve å holde flatene flate og kantene skarpe. Greier man det blir sluttresultatet utrolig mye penere og en kan være fornøyd med seg selv.

Det kan også være fristende å fyre opp Dremelen for å ta overgangene i utkasteråpningen, men som sagt, disse tingene går fryktelig fort rundt og fjerner mye metall på et blunk. Det blir ikke noe pent hvis du får ei flate, så ei dump og så buen i overgangen ved låsekassehalsen eller bakre bru.

 

Her har jeg brukt 120 så 220 og gitt meg på 320 foreløpig. Den skal håndteres en god del mer og da er det ingen vits i å måtte være redd for en for fin finish.

Hvis en skal glassblåse er sikkert 320 korning nok og hvis en vil ha en blank finish er det bare å fortsette med finere smergel.

 

Høyglanspolering gikk vel av moten omtrent samtidig med hvite mellomlagskiver på stokkene, men hvis vi snakker blånering så er en polert overflate mer rustbestandig enn en grovere blåst.

 

Ved sånne mauserprosjekter kan man som sagt også lære en del, også om Mauserens konstruksjon.

Bildene viser først og fremst forskjellen på militære kasser med tommelspor i venstre vange og sivilproduserte kasser med hel vange.

 

Som vi ser er den innvendige brystningen som løpsenden bryster mot ubrutt, bort sett fra kuttet for utdrageren, på den militære kassa. Av produksjonsmessige hensyn er brystningen brutt på sivilproduserte kasse.

 

Denne brystningen ble konstruert sånn av sikkerhetsmessige årsaker og er en del av gassikringssystemet i tilfelle en hylseseparasjon eller blåst tennhette.

 

I tilfelle en gasslekkasje og for at gassene skal kunne komme ut langs bolten og vangen på venstre side må gassen, på den originale designen, gå igjennom hullet til tennåla. Der blir de hindret av gasskjoldet på selve tennåla og blir ledet ut gjennom de to gassevakueringshullene i selve bolten. Derfra går gassen langs vangen til den luftes ut ved tommelutsparringen. Er det enda gass igjen som fortsetter bakover langs bolten blir denne deflektert av gasskjoldet på boltmuffa.

 

Det skal ikke mye fantasi til for å se at den sivilproduserte utgaven har et mye dårligere gasshåndteringssystem. Her er det åpen passasje helt bak til gasskjoldet på boltmuffa.

 

Med de samme kan vi også se på utkastersporet i venstre låseklakk. Bakerst mot bolten er det en liten forhøyning i sporet. Denne forhøyningen er der for å hindre at gass lekker ut bakover langs boltkroppen.

 

Det er ganske fascinerende hvordan Paul Mauser tenkte på alle sikkerhetsmessige detaljer i forhold til en gasslekkasje. Men som kjent er det forskjell på teori og praksis, ikke er det mulig å beregne hvor stor lekkasjen blir og systemet er jo ikke potte tett utenom de designede gassevakueringsveiene heller, så en hylseseparasjon bør unngås så langt det lar seg gjøre.

En begynnende separasjon kan føles fra innsiden av hylsa, går det lenger vil man kunne se bruddanvisningen utvendig også og til slutt ryker hylsa rett og slett av.

Gode laderutiner og inspeksjon av hylsene er viktig for å unngå eksempelet på bildet.

 

Montere kikkertmontasje.

 

Jeg har valgt å bruke montasjer fra S&K, rett og slett fordi jeg synes de er fine, og i hvert fall produsenten skryter av at det er den letteste stålmontasjen.

 

Før en starter å bore og gjenge er det et par ting å ta hensyn til. Plasseringen av basene på kassa og å unngå å bore i skuldra som øvre låseklakk ligger an mot i kassa. Jeg har nemlig sett kasser med et fint halvmånespor i denne skuldra. Ikke ser det veldig profft ut og helt bra kan det umulig være heller.

Bildet viser skuldra som låseklakken ligger an mot.

En enkel måte å lokalisere denne på er å sette i sluttstykket og måle fra bakenden av låsekassehalsen til kanten av låsebåndet til utdrageren på sluttstykket.

Ta ut sluttstykket og ta samme målet, men nå fra kanten av låsebåndet og til bakenden av låseklakken. Trekk det ene fra det andre, legg til 2mm for senter av hullet med gjenger og du har den bakerste posisjonen du kan bore gjennom.

 

Som oftest går dette bra av seg selv, med hullavstand og design på selve montasjen. Men det kan være at en spesiell kikkert skal på, en med kort mellomrør, og da kan man fort glemme det ene i konsentrasjonen om å få til det andre. Er du i en slik situasjon så lokaliser bakerste posisjon for hullet først, prøv montasjen, og går det ikke så må man vurdere å bytte til en montasje med mulighet for forlenging bakover.

Hvis det er snakk om å montere en montasje eller to er det litt galematias å gå til innkjøp av en dyr jig.

En billigere og minst like nøyaktig metode er å bruke montasjen som mal. Det eneste du trenger da er litt superlim, en tilpasset kjørner og et skyvelære.

Først avfetter jeg kassa og montasjene.

Så setter jeg kassa fast i skrustikka og tar en siste test av posisjonen til montasjen og skyvelæret.

Fornøyd med det drypper jeg noen dråper superlim på undersiden av basen og legger den fra meg hvor jeg lett får tak i den igjen. Så plasserer jeg skyvelæret med den faste delen av kjeften mot undersiden av kassa og åpner kjeften nok til at montasjen har plass til å gå under.

Da er det bare å ta montasjen og posisjonere den riktig på kassa og klemme ned med kjeften på skyvelæret. Jeg holder presset i noen sekunder og der er den på plass.

 

Dette høres kanskje noe innviklet ut. Det er egentlig ikke det, men det kan være lurt å øve litt uten lim på montasjen. Poenget er selvfølgelig å få toppen av montasjen parallell med bunnen av kassa. Så har du posisjoneringen i lengderetningen og der kan en jo merke av på forhånd med en tynn tusjstrek, tape eller ta det på øyemål.

 

Så er det samme prosedyre på den andre montasjen.

 

Med begge montasjene på plass kontrollmåler jeg at posisjonen er riktig.

Beklager dårlig bilde, men med stållinjalen sjekker jeg at montasjene sitter på linje. Med skyvelære sjekker jeg at toppen av montasjen er parallell med bunnen av kassa, og til sist sjekker jeg høydeforskjell. Nå har jeg jo filt og pusset en god del av låsekassehalsen, så som bildet viser er nå den bakre montasjen for høy.

Den vil bli filt ned og tilpasset senere.

 

Jeg har glemt å nevne en ting, og det kan jeg like gjerne ta nå.

Under bearbeiding av kassa bruker jeg en løpstubb som jeg skrur i kassa og som jeg da igjen fester i stikka. Da kan jeg snu og vende på kassa som jeg vil uten å risikere å sette merker i selve kassa. Et utskutt mauserløp er som regel ikke alt for vanskelig å få tak i. Men det kan lønne seg at det ikke er alt for trangt på gjengene, eventuelt be donoren, hvis han er børsemaker, om å justere gjengepartiet så de løper lett. Det er ingen grunn til å stå med hvite knoker for å skru kassa av og på til dette formålet.

En dag, jeg må sikkert ha fått i meg for mye sukker, laget jeg denne jigen for å spenne opp kasser i. Den ble laget av en stubb I bjelke, eller er det H bjelke, jeg vet neimen ikke forskjellen. På denne kan jeg feste kassa med skjefteskruer foran og bak og skruen med plata i midten klemmer bunnen av kassa ytterligere fast mot jigen.

Det tragiske er at etter timer med saging, filing, sveising og boring er det nesten ingen ting jeg får brukt den til.

Men jeg nevner det nå for den gir god støtte til å slå kjørnemerker. Uten denne må kassa enten festes i stikka eller bli lagt an mot et plant og solid underlag for å slå kjørnemerkene.

 

Jeg nevnte tilpasset kjørner. Den er tilpasset i den forstand at den passer til hullet i montasjen. Dette da selvfølgelig for å få kjørnemerket i senter av hullet. Den koster ikke all verden og jeg kjøpte min fra Brownells.

 

Med kjørnemerkene på plass er det bare å gi montasjene et kakk med for eks en plasthammer så kommer de av. Limrester pusser jeg av med samme korning smergel som jeg avsluttet pussingen med.

 

Nå bryter jeg dessverre med forsettet om håndverktøy, men for å kunne bore trengs det en bormaskin. Til mitt forsvar er bormaskina mi et støpejernsprodukt fra Kina med reimdrift, og den er i hvert fall håndmatet.

 

Det jeg gjør nå er nok ikke etter håndbok for maskinister, men jeg fester kassa i ei maskinstikke, sjekker at alt er så rett som mulig og posisjonerer stikka og kassa for hånd, og borer uten å feste stikka til bordet.

Maskinisthåndboka vil nok si at stikka skal festes, dette for at hvis boret hugger vil det dra med seg stikka og arbeidstykket rundt, noe som igjen selvfølgelig kan skade både operatøren og utstyret. Men her er det snakk om 3mm bor og det knekker før det greier å ta med stikka rundt.

Det er selvfølgelig mye raskere å gjøre det på denne måten når fire hull skal bores. Det jeg gjør er å sikte meg inn på kjørnemerket, legger boret lett an og løfter det litt igjen bare for å forsikre meg om at det tar i sentrum. Ellers merker en det ganske lett også hvis boret sklir rundt på kanten av kjørnemerket.

Etter boringen vil stålet i kanten av hullet ha løftet seg litt. Den forhøyningen tar jeg bort og forsenker kanten lett.

Etter at hullene er boret og kanten forsenket er det igjen gjenging. I og med at det ikke er løp i kassa er alle hullene gjennomgående. Da greier jeg meg med en starttapp. Har du løpet i trenger man en bånntapp også for å kunne gjenge helt til bunns i hullet. Det er ingen vits i å ha dypere hull enn diameteren på skruen. Disse 6-48 skruene er 3,4mm så hvis løpet sitter i holder det med et 4mm dypt hull. Det gir rom for fulle gjenger tilsvarende skruens diameter, koningen på tappen og litt rom ekstra så man ikke vrir av tappen mot bunnen av hullet.

 

Det er viktig å gjenge hullet rett. For å hjelpe meg med det bruker jeg en metallkloss med rette hjørner. Jeg tror dette er en kloss som er brukt til å kalibrere måleinstrumenter med. Men samma det, stort sett alt med rett vinkel og som er lavt nok til å gå under svingjernet kan brukes. Som bildet viser har jeg best kontroll i nord-sør retningen, øst-vest blir mer på øyemål, men når tappen først begynner å ta i linje med hullet går resten greit. Det er starten som er mest kritisk.

 

Jeg tar med dette bildet også da jeg regner med at ikke alle har sett låsingen på en Mauser fra innsiden. Dette er også et utmerket hjelpemiddel, (nå skriver jeg så mye om hjelpemidler at dere venter vel bare på å få presentert gåstolen min), når man skal forklare patronspill, diverse stadier av hylsepressing osv. Her kan folk både kjenne og se hvordan det skal være. For stor hylse, skutt i annet kammer går ikke inn og sluttstykket vil ikke lukke. Så kan jeg variere graden av pressing og man kan både se og kjenne graden av motstand på sluttstykke helt til man har presset for mye og får slark i sluttstykket. Forskjellig COL kan også demonstreres.

Sjenialt Egon, og stor takk til n’Tore for fresingen.

 

Det var en kommentar om kvaliteten på bilder. Det kunne gjerne vært bedre, men jeg kan ikke fotografere. For en tid tilbake kjøpte jeg meg en Canon G12 for blandt annet å kunne ta nærbilder. Kameraet sto på AUTO da jeg fikk det, det gjør det enda, og der blir det sannsynligvis stående. Jeg prøver å unngå at blitsen fyrer, da blir det ikke bra, men opplever også at uten blitsen så er det lett for å skygge for lyset når jeg går så nærme som jeg må.

Ellers er bildene lagt inn via TinyPic og etter Jaktlykkes instruksjoner.

Jeg beklager, men er totalt maktesløs i forhold til dette og toer mine hender

 

Tilpasse kikkertmontasjen så godt man kan.

 

Etter å ha fjernet limrester og skrudd på montasjene viste det seg at bakre base var for høy. 0,6mm for å være nøyaktig.

Det enkleste hadde selvfølgelig vært å skimset opp fremre base, men bestemte meg for å file ned bakre base isteden.

 

Det er ingenting feil med å shimse, men jeg tenkte at får jeg det til så blir det penest uten shims. Jeg har gjort tilsvarende før med OK resultat, men det er en del år siden.

 

For slik tilpassing trengs merkefarge for å se hvordan flatene forholder seg til hverandre mens man filer. Det finnes en pasta som heter prøyserblått til slikt arbeid, en gang hadde jeg en tube, nå hadde jeg den ikke lenger. Den dukker sikkert opp en dag jeg ikke leter etter den.

 

Ikke kan det være mange som driver med dette lenger heller, for etter en runde i byens jernvareforretninger hadde jeg ikke greid å oppdrive en tube prøyserblått.

 

Da må man improvisere og etter hvert greide jeg å snakke fruen ut av en brukt leppestift. Jeg synes jeg hørte noe som kunne oppfattes som å sminke en gris når jeg forsvant med stiften, men det var jo ikke på meg selv jeg skulle bruke den, så jeg lot det passere.

Jeg påfører et tynt lag merkefarge på basen og plasserer den på kassa mens jeg prøver best mulig å posisjonere den i riktig posisjon. Så rugger jeg den forsiktig fram og tilbake noen ganger og løfter den av. Merkefagen vil nå smitte over på kassa og tilsvarende bli gnidd av på basen der det er kontakt.

Til å begynne med er det kontakt på det meste av flata, så i starten må jeg bare gå på å file ned så jevnt som mulig over hele basen. Etter hvert visers operatørens evner til å file jevnt ned. Nå blir det flere områder med og uten kontakt. Men dette er da også grunnen til å bruke merkefarge.

 

0,6mm er normalt ikke mye, men når man er nødt til å ende ut på nøyaktig samme høyde som foran, virker det som en liten evighet. Mellom hver påføring av farge, prøving og påfølgende filing skrur jeg på basen og tar mål. Basen skal rett ned og uten å forandre vinkel i noe plan til den flukter med fremre base.

 

Det er ikke fritt for at når jeg står der med harehjerte og tilpasser, så tenker jeg at det er vel ikke helt uten grunn at børsemakere investerer år på skole samt læretid for å kunne utøve yrket på fagmessig måte.

 

Til arbeidet bruker jeg ei flat fil og en halvrunn fil. Om det er det optimale verktøyet for jobben vet jeg ikke.

Dette får meg til å tenke litt over forskjellen på en profesjonell og amatør også.

 

For den profesjonelle er det viktig med riktig verktøy av to grunner. Kvaliteten på sluttresultatet blir bedre og effektiviteten høyere så det kan bli økonomisk lønnsomt.

 

For amatøren vil også riktig verktøy være viktig, men her er det ingen økonomiske hensyn å ta. Og vet man ikke hva som er riktig verktøy, så vet man det ikke, og må improvisere. Så lenge man vet hvordan sluttresultatet helst skal bli vil improvisasjon bare stimulere ”McGyver genet” og det er jo også en bra ting.

Der er jeg nede så nærme som jeg tør å gå. Til slutt bruker jeg litt fin slipepasta, 320 korning, for å mer nøyaktig sjekke anleggsflater. Helst skulle jeg nå ha sett 80-90% kontakt, men jeg er redd for at før jeg oppnår det har jeg filt bort hele montasjen mellom fingrene på meg. Basen ligger an på sidene og midten og ligger støtt på kassa. Jeg kan stramme en og en av skruene uten nevneverdig bevegelse i basen og da tror jeg det blir godt nok. Eventuelt Locktite under montasjene vil også være med å fylle små ujevnheter å gi kontakt over hele flata. Dess uten vil Locktiten også motvirke rust.

 

Den fremre basen ligger godt an på sidene, det burde være omvendt siden jeg har redusert omkretsen på kassehalsen, men slik er det. Jeg prøvde heller ikke montasjen før jeg begynte å file så jeg vet ikke hvordan det var. Men uansett, nå lar jeg det være som det er.

 

Fornuftsmessig er det godt nok, jeg skulle gjerne sett at det var litt bedre, men å la det være slik, som en liten påminnelse om egen utilstrekkelighet, er sikkert ikke usundt det heller.

Her har jeg brukt en 1” bolt for å prøve på ringene. Som en ser og som produsenten poengterer er ringene et kontinuerlig bånd av stål. I basene er det avlange hull som muliggjør justering sideveis og med settskruer inn fra sidene som låser posisjonen. Settskruene er spisset og griper inn i sporene på bunnen av ringene.

Av og til kan de medfølgende skruene være for lange og hindre gangen til sluttstykket. Da må de selvfølgelig slipes av. Jeg legger ved dette bilde av en smart holder for skruene. De er små og korte og ikke så lett å holde i bare fingrene inn til slipeskiva. Selv om det nærmest kan utvikles til noe nær en kunstform å lytte etter hvor små deler lander etter en flyvetur, og også finne dem igjen, så går man lei av den leken. Holderen er ganske enkelt to biter fjærstål, naglet sammen i en ende og med hull for skruen i den andre.

 

Pynte boltstopp

 

Boltstoppen på mauseren virker aldeles utmerket som den er, men hvis en har lyst på et litt annet utseende er det forholdsvis enkelt å gjøre med håndverktøy og litt albuefett.

 

Det er en ting en må sjekke før en går for den siste løsningen og det er at kanten i framkant må være rett. På mange boltstopper er denne kanten rundet og her må der være en rett 90 grader vinkel for å få loddefuga så usynlig som mulig.

 

På nr. to fra venstre er forhøyningen filt ned og nettskjært 30 linjer på tommen.

 

Nr. tre fra venstre har kun langsgående spor på original forhøyning. Dette kan jo passe bra sammen med de langsgående sporene på Chapmansikringen som jeg skrev om for litt siden.

 

Nr. fire er den mest drastiske. Her blir hele forhøyningen filt bort og ei egnet stålplate sølvloddet til boltstoppen. Så blir den filt til fasong og nettskjært.

 

Da er det bare noen detaljer, siste finpuss og finish som gjenstår.

 

Bolt og boltarbeid.

 

Skal det monteres kikkert over låsekassen må hevarmen modifiseres. Før i tiden var det ikke uvanelig å smi om hevarmen så det fikk en lavere profil.

Nå er det mest alminnelige å skifte den ut med et nytt og mer hensiktsmessig.

 

Til det er to metoder brukt, sveising eller sølvlodding. Mange er kanskje skeptisk til lodding i utgangspunktet, meg selv inkludert, av forskjellige årsaker.

 

Mange purister vil si det skal være sveis og det er OK. Det blir litt det samme som enkelte som avskyr aluminium og plastdeler, selv om våpenet fungerer like godt med disse delene.

 

Hevarmsrota på en M98 er ca. 10,8x10,8mm og det gir mer enn nok areal for at en ordentlig utført sølvodding er mer enn godt nok.

I løpet av 80 tallet ble det ombygd i bøtter og spann av Mauser M96 hvor hevarmen ble sølvloddet på uten at i hvert fall jeg har hørt om noen som har løsnet ved normal bruk.

Som kjent har Remington 700 også påloddet hevarm.

 

Selvfølgelig, hvis jobben ikke er ordentlig utført kan det gi problemer.

Enkelte skyttere har også hatt en tendens, gjerne etter å ha foret rifla med ammunisjon av ukjent opprinnelse eller for spreke hjemmeladninger, til å gå på hevarmen med et vedtre eller lignende når de ikke får opp hevarmen på vanelig måte.

 

Da kan selv den best utførte lodding måtte gi tapt, en dårlig sveis også for den del.

Og etter et velrettet slag der hevarmen farer klirrende bortover standplass får børsemakeren som har utført jobben lest teksten om hvilken udugelig fagmann han er. Sånn er det bare.

 

Uansett hvilke metode som brukes er høy temperatur involvert, og det er vel ingen tema innen hobbybørsemakeri som har vært så mye diskutert og hvor det har vært så mye advarsler som ved skifting av hevarm.

 

Hvor høy temperaturen blir, er jo en kombinasjon av tilført varme og tid.

Stål forandrer struktur når temperaturen går over 721 grader Celsius. Så hvis vi går over 721 grader (typisk herdetemperatur er mellom 721-850 grader) og lar stålet avkjøles langsomt, vil det gå tilbake til uherdet form og det er nettopp det en må prøve å unngå.

 

I kald, uherdet tilstand består stål hovedsakelig av reint jern og en forbindelse av jern og karbon, jernkarbid. En del karbon forbinder seg med tre deler jern.

Ved temperaturer under 721 grader ligger de myke jernkornene ved siden av de hardere jernkarbidmolekylene og danner en myk og kornet struktur.

 

Ved oppvarming over 721 grader blir det karbonet som hittil har vært bundet i jernkarbidet, likt fordelt på alle jernmolekylene. Det oppstår da en fast oppløsning.

Ved bråkjøling hindres karbonet i å forbinde seg kjemisk med jernet, og strukturen blir hard og finkornet.

Alt etter ståltype og ønsket hardhet og egenskaper er kjølemiddelet enten vann eller olje. Brukes vann bør det ha en temperatur på 18-20 grader.

 

Som kjent er jo Mausere settherdet. Til forskjell fra seigherding tilsettes karbon til overflaten av stålet ved settherding. Dette for å få et hardt ytre sjikt og en seig kjerne. Herdedybden ved settherding varierer mellom 0,5-2mm og prosessen med karbontilsettingen kan ta fra to til ti timer.

Temaet gjennomherding blir det også advart mot i forbindelse med settherding.

Jeg kan egentlig ikke skjønne at det skal være et problem her på bolten. Så lenge det kun er snakk om eventuell oppvarming og avkjøling uten ytterligere tilførsel av karbon ville jeg ikke tro at herdesjiktet blir dypere.

 

Det som da er viktig å tenke på når en tilfører bolten varme er å ikke la det bli så varmt at stålet går tilbake til sin opprinnelige form. Dette er spesielt viktig for låseklakkene foran på bolten. Men heldigvis er det heller ikke så vanskelig å kontrollere temperaturen her.

Bak på bolten, ved oppspenningsflaten er det verre å unngå varmen, men til gjengjeld er det heller ikke kritisk for sikkerheten. Mer om det senere.

 

Ved buesveising ligger temperaturen i lysbuen på 3000-4000 grader, så hvis man sveiser må man ikke holde på for lenge av gangen ellers blir det fort for varmt.

 

Smeltepunktet eller bindetemperaturen på sølvlodd varierer noe, alt etter legering, men av de typene jeg kjenner til har de en bindetemperatur fra 700 grader og nedover.

 

På sett og vis skulle man da tro at lodding er bedre enn sveising siden man ikke trenger å gå høyere enn 700 grader, men i praksis er det ikke så enkelt å kontrollere temperaturen.

 

Det en stort sett har å forholde seg til er en fargeskala og utrykket kirsebærrødt. Alle har vel en slags formening om hvor rød et kirsebær er, men innenfor en allmenn riktig tolkning av det kan det godt skille 200 grader.

En utfordring til er at i fargeskalaen angis det ikke hvor lyse omgivelsene skal være.

Hvis en går etter fargeskalaen og vil holde seg sikkert under 721 grader er stålet knapt nok rødt, og når du ser tydelig rødfarge er det for varmt.

 

Problemstillingen er at eventuelt normaliserte myke låseklakker kan gi seg noe (set back) som igjen kan føre til for stort patronspill, som igjen, hvis det utvikler seg, kan føre til hylseseparasjon og derfra og ut vet vi ikke helt hva som kan skje.

For en erfaren skytter og hjemmelader vil det neppe gå så langt.

 

Jeg føler meg nesten litt som en forfatter av amerikanske produktadvarsler, men igjen, når det står på tørketrommelen at du ikke skal tørke katten i den, ja da er det gjerne i respons på at noen har gjort akkurat det.

 

Det er greit å ha litt kjennskap til dette, men med ganske enkle forhåndsregler kan i hvert fall farlige tilstander unngås.

Skal en sveise så trenger man gjerne en jig for å sette opp bolt og hevarm i riktig posisjon til man i hvert fall får nestet fast hevarmen.

Til lodding må man også ha en innretning til å holde delene sammen, men det kan være noe så enkelt som en lett modifisert C-tvinge. En bolt til å ta opp varme er veldig greit. Denne varmeavledningsbolten er også hendig å bruke under pussing av bolten. Med enden på denne i stikka har en tilgang til hele bolten.

Ulempen er at den er forholdsvis dyr. Den har naturlig nok samme gjengene som boltmuffa og disse har jo en veldig spesiell utforming. Det ser ut som om de er slått i kraftig vestavind da alle gjengene lener seg østover. Muligens er det gjengene som gjør den dyr, men jeg vil tro at det skulle forholdsvis enkelt la seg gjøre å lage en tilsvarende av ei boltmuffe.

 

Jeg har sveist noen hevarmer, men er ingen god sveiser. (Man blir sjelden det når det går måneder og år mellom hver gang man sveiser noe småtteri.) For meg er sveising klundrete og tidkrevende. Det er lett å smelte bort hjørner, slagg må stadig slipes vekk, jeg bommer på punktet jeg skal sveise og får sveis der jeg ikke ville ha det osv, osv.

 

Derfor bestemte jeg meg for å sølvlodde, selv om det er noe jeg gjør enda sjeldnere enn å sveise, så er klargjøringen og prosessen enklere og mindre tidkrevende. I teorien.

Når jeg lodder på plater på boltstoppen, som beskrevet tidligere, bruker jeg sølvlodd i pastaform og en propanbrenner. Grunnen til det er at det er reinsligere å bruke. Når pastaen er påført og delene klemt sammen slik at overflødig pasta tyter ut, fjerner jeg denne med en q-tip og slipper overflødig søl av sølvlodd og glasshardt flussmiddel som det må renses opp i.

 

Nå tenkte jeg at jeg skulle bruke samme metode på bolthåndtaket. Problemet med meg og sølvlodd på pinne, er at jeg ikke helt har oppfattet når nok er nok. Metoden med pinne er jo, etter at metallet er varmt nok, å holde pinnen mot loddestedet slik at varmen fra metallet smelter pinnen. Kapillærkrefter trekker loddet inn i fugen. Dette har jeg tydeligvis vanskelig for å lære, for når jeg ser loddet forsvinne greier jeg aldri å holde meg fra å dyppe pinnen en gang til, med påfølgende ekstra søl og opprydding.

Men jeg har lært det med kaffe og smultringer. Man dypper bare en gang, ellers ligger halve smultringen igjen i koppen.

 

Bakdelen ved å bli eldre er at man glemmer og jo lenger tabbelista er jo lettere er det å glemme enkelttabber.

Man gjentar tabben og i irritasjon over å oppdage det for sent, forandrer man prosedyren i affekt uten forutgående grundig analyse, og konklusjonen i ettertid er at jeg burde brukt pinne og dobbeltdyppet.

 

Etter at det originale og nye bolthåndtaket var målt, kappet, filt og tilpasset bestemte jeg meg for å bruke pasta og propanbrenneren. Propanbrenneren gir en varme på noe over 1200 grader så jeg mente det skulle være tilstrekkelig.

Men det viste seg snart at her var det mye metall som trakk varme. Det nye hevarmen fikk jeg opp i temperatur, men det var verre med bolten.

Poenget med lodding er jo at begge flatene må ha lik temperatur samtidig for å sikre inntrenging av loddemiddelet og legeringsdannelse.

 

Til slutt gir jeg opp og lar bolten kjøle seg ned. Omtrent da jeg tester forbindelsen med en plasthammer og hevarmen kommer av med et lite diink, kommer jeg på at dette har jeg da opplevd før.

Sånn passe flau over fadesen og mens jeg pusser og rengjør flatene for nytt forsøk får jeg en ide.

Dess større areal dess større styrke. Så dårlig som jeg tydeligvis er til dette trenger jeg så stort areal som mulig. Hvis jeg med nettskjæringsfila filer langsgående spor i rota til hevarmen på bolten og tilsvarende spor i den nye hevarmen må vel arealet økes betraktelig.

En loddeforbindelse blir sterkest dess bedre delene som skal loddes er tilpasset hverandre. Jeg vurderte det slik at hvis jeg filte sporene til samme dybde og de tross alt ble filt med samme fila, burde tilpassingen bli bra nok.

Som tenkt så gjort. Jeg var klar over at loddeskjøten nå ville bli vanskeligere å skjule, men like vel bruker jeg igjen pasta og tørker godt av det overflødige.

Her er det altså kortslutningen skjer uten at det slår meg.

Bilde viser bolt og hevarm med filte spor og bolten klargjort for loddeforsøk nummer to.

 

Som bildet viser beskytter jeg låseklakkene foran på bolten med ei remse håndkle vætet med vann, bak har jeg skrudd i varmeavledningsbolten og smurt på kjølepasta over oppspenningsflata.

Nå tar jeg turen ut i garasjen og fyrer opp oksygen/acetylen brenneren. Med meg har jeg også ei bøtte temperert vann.

Nå går ting bedre og etter at jeg ser flussmiddel og lodd flyte i fuga, dypper jeg bolten i bøtta og rører rundt.

Filtesten viser at bakenden av bolten er hard, så det er jo bra. Så er det en del filing, sliping og pussing igjen.

På den originale hevarmsrota er det tre skråkanter. Disse prøver jeg å få til å flukte på den nye hevarmen også. Den fremre og øverste skråkanten er vel den viktigste. Den går mot skråflata bak på brua som igjen utgjør primærekstraksjonen i systemet. Så er det en liten skråkant oppe og nede bakerst på hevarmsrota. Disse er vel strengt tatt der for å hjelpe boltmuffelåsen forbi ved montering og demontering. Boltmuffa vil også stoppe mot den øverste skråkanten når denne er montert.

Når alt er rent og pusset ned ser fuga foran og bak ut som en haikjeft, riktig nok med symmetrisk og fin tannstilling. Loddet har ikke fylt fuga slik meningen var, så her kommer altså tabben inn. Hvis jeg hadde brukt pinne og dobbeltdyppet hadde jeg overfyllt fuga og kunne pusset den ned jevnt med overflata rundt.

Da hadde den blitt lettere å skjule. Dette er i og for seg kosmetisk, men det er litt irriterende at man skal forsøke å være lur og ender opp med å lure seg selv.

Men hevarmen ser ut for å sitte denne gangen.

Så må bolten med den nye hevarmen tilpasses kassa. Som det fremgår av bildet så går ikke hevarmen helt ned og gods må fjernes fra kassa. Da er det på igjen med merkefarge og fil.

I posisjon skal sporet til sikringen og sporet til styreskinna på toppen av bolten komme på linje. Til å begynne med er dette er greit siktepunkt.

Når det nærmer seg setter jeg på boltmuffa med sikringen, men uten boltmuffelåsen.

På originale boltmuffer er det som regel litt radial slakk. Jeg prøver nå å få låsebolten på sikringen inn i låsesporet på bolten med fullt utslag på boltmuffa i begge retninger.

Når låsebolten går fritt inn i sporet på bolten er bolten på plass.

Hvis en går dypere nå med hevarmen, vil man risikere å måtte løfte litt på hevarmen for å få sikret systemet. Dette er fiklete og bør unngås.

 

En ting angående pussing av bolt og innvendig i kassa. Mauseren blir ikke kalt slarkepurke av enkelte for ingenting. Toleransene er designet romslige så her bør man ikke overdrive pussingen. Da blir det bare enda mer romslig og slarkete.

Det er bedre å vente til litt senere i prosessen, når delene er satt sammen, å kjøre noen ladegrep og se etter riper forårsaket av skarpe kanter eller om det er høye områder på for eksempel utdrageren som kniper litt.

Med bolten ferdig pusset og enda strippet for deler er det passe anledning til å sjekke om låseklakkene tar likt mot låseflatene i kassa.

Dette lappeverktøyet fikk jeg en gang av en kompis. Det er forholdsvis enkelt å lage av en løpstubb.

Lapping av låseklakker på en mauser er for meg mer bare en sjekk og eventuellt bekreftelse på om en har kontakt på begge klakkene mot låseflatene og eventuelt bare å ta litt hvis den ene klakken har mer kontakt enn den andre.

Ved lapping av låseklakker er anbefalt kornstørrelse på slipepastaen i området 600-800. Dette tilsier at det er ikke mye gods som skal fjernes.

 

Hvis en lapper før løpet er montert og kamret kan man tillate seg å ta noe mer, er løpet montert må man ta med i beregningen at patronspillet vil øke.

 

Som bilde to viser, vil ikke låseklakkene være i kontakt over hele bæreflata. Dette har med den skrå oppspenningsflata i låsekassa som en ser på bilde til høyre, og som medfører at litt av klakken har overheng ut over denne oppspenningsflata når bolten er i lås.

Det er greit å vite når man sjekker dette da man ellers kommer til å holde på ei stund, for å si det sånn, hvis man vil lappe inn hele bæreflata.

 

At begge låseklakkene bærer er selvfølgelig viktig for fordeling av krefter og symmetri, men å lappe låseklakker på en mauser som presisjonsfremmende tiltak, stiller jeg meg mer tvilende til. I hvert fall for hobbyprosjekt der låsekassa ikke skal gås over av børsemaker, sjekkes og eventuelt rettes.

Å sjekke om låseklakkene bærer kan også gjøres ved å bruke merkefarge, tusj for eksempel, på låseflatene og ta et par ladegrep med avtrekkeren holdt inne

 

Hvis bare en klakk er i kontakt vil jeg heller bytte bolt.

 

Nå er vel dessverre, får jeg si, gullalderen for mausere og mauserdeler så godt som over.

På 80 tallet og utover hadde vi Arsenalet på Hamar og Aaserud i Drammen samt en god del mindre operatører rundt om.

Jeg synes på en måte det er synd at unge våpeninteresserte ikke har muligheten til å oppleve atmosfæren i en butikk som for eksempel Arsenalet.

For meg er lukt minst like viktig for at ting og opplevelser blir husket. På Arsenalet luktet det en blanding av våpenolje, stål og gammelt innoljet nøttetre blandet med et snev av Hoppes no.9.

Vegger var fylt fra gulv til tak med våpen av alle slag, rifler, hagler og håndvåpen i både militær og sivile utgaver. Gulvet var også fylt opp av montre og kasser med våpen og utstyr så en måtte smyge seg rundt alt dette for å se over varene. Prøve og klå kunne du gjøre av hjertens lyst og var det mange kunder i lokalet var det ikke lenge mellom lyden av et ladegrep og et klikk mot tomt kammer.

Og deler var det flust av.

 

Mange av dagens våpenbutikker er fine og gjennomtenkte i forhold til å øke kjøpelysten, men det lukter absolutt ingen ting av en rustfri Tikka T3 med kunststoffskjefte.

 

Etter at utdrager og utdragerklammer er pusset og remontert sjekker jeg funksjonen med en dummy. Er rifla oprativ og bare har blitt pusset er som regel dette i orden. Har man skiftet utdrageren eller for eksempel skiftet kaliber som fra .308 til 6,5x55 må dette sjekkes. En 6,5 er som kjent større i hylsebunnen enn .308 og i verste fall vil ikke hylsa passe inn i støtbunnen.

Da er igjen eneste løsning børsemaker eller skifte bolt med en som passer.

Selve utdrageren må ofte også justeres. Den er designet for å holde patronen på plass, men det trenges ikke hardere trykk enn at den akkurat gjør dette.

Igjen så er det forholdsvis kort vei mellom akkurat passe hold på patronen til den detter ut, så må en fjerne gods så lønner det seg å gå langsomt fram. Det betyr mange ganger av og på med utdrageren og da er tanga på bildet et godt hjelpemiddel. Spesielt når utdrageren skal på igjen.

 

Selve justeringen er å slipe av utdrageren der den ligger an i bunn av utdrager rilla på hylsa. Her også prøver jeg å følge den originale fasongen så godt som mulig. En Dremel med slipestift er omtrent riktig verktøy.

 

Originalt er utdrageren designet for ikke å smette over bunnen av patronen ved ladegrep slik at du kan lade direkte i kammeret og ikke gå via magasinet.

Noen gjør det allikevel og noen ikke. Hvis man har en utdrager dette ikke går på, men av en eller annen grunn vil ha det slik, er det en forholdsvis enkel sak å gjøre ved å forandre litt på vinkelen foran på utdrageren og polere.

Om utdrageren blir like fornøyd av å bli presset så langt ut gjentatte ganger vet jeg dog ikke.

Edited January 13, 2013 by Guest

Skummleste hele greia og sparer tråden din til i morgen når jeg har en bedre anledning.

Denne typen tråder hever standarden på kammeret! Takk Arrowmaker!

Helt enig, elsker sånne DIY tråder.

Wunderbar, elsker hjemmeverksted!

Flott å se og lære av de med S i metallsløyd, der står jeg på vippen mellom Lg og Ng og prøver å karre meg opp en karakter...

For oss trangsynte; er det mulig å be om litt større illustrasjoner når tråden oppdateres?

Skal finlese denne i kveld, mit bier und bretzel

Takk til dere som liker å lese sånt

 

Tråden er oppdatert.

Takk for en kjempeflott how-to!

For en flott tråd. Moro at noen tar seg tid til å legge ut bilder med godt skrevet tekst.

Trodde man hadde lest alt om mauser modding så kommer dette. Meget bra

Håper det kommer mere?!!

Sånne tråder hever standarden på Kammeret

Flott skrevet og mye fine bilder!

Sparer denne til ikveld. Som en annen klok sørlending sa, mit bier und bretzel! Takk!

venstre låseklakk på den snitta kassen hadde crazy dårlig inngrep. Men det er vel normalt å lappe klakkene ved "gjenoppliving" av mausere?

 

forøvrig herlige tråder mr pilmaker. godt med litt frisk luft mellom "hvilken rifle/kikkert skal jeg velge" trådene.

Og vi som er blinde høner, men fortsatt prøver å finne korn, liker dette veldig godt:-D:-D

Denne tråden skal følges nøye! Knallfin tråd.

Veldig bra, arrowmaker. Dette er en av trådene som hever dette nettstedet

Som godt voksen, og på god vei over middagshøyden, kan Kammeret til tider fortone seg som en tumleplass for allvitende fjortiser. Men innimellom kommer det noen perler, som gjør at en holder ut en stund til.

Flott tråd, Arrowmaker!

Kjempe bra tråd! Håper på mere bra info/bilder etterhvert

Uten tvil en høydare av en tråd . Flotte bilder og god lesing Arrowmaker.

Suveren tråd!! Takk

Som godt voksen, og på god vei over middagshøyden, kan Kammeret til tider fortone seg som en tumleplass for allvitende fjortiser. Men innimellom kommer det noen perler, som gjør at en holder ut en stund til.

Flott tråd, Arrowmaker!

 

+ en.

Så artig!

 

Kanskje jeg blir inspirert. Med mitt talent og tålmodighet kan det bli en tråd om hva som kan gå galt/bli stygt.

Takk for hyggelige kommentarer.

 

Det inspirerer til å fortsette.

 

Tråden er oppdatert.

Meget artig tråd altså ! Så fortsett med alle ideer

Da er tråden oppdatert igjen.

Jeg skrev om boltstoppen for litt siden og tenkte at det var bedre å få samlet ting om samme emne i en tråd.

Derfor sløyfes boltstoppen inn nå.

 

Takk til Goatboy for velvillig assistanse.

Takk for en kjempefin tråd!

 

Har sett noen fine nettskjærte hevarmskuler på customvåpen. Er dette noe du kunne komme med tips om tror du?

Hei, og takk for at du liker tråden.

På bolthåndtak må du opp i ca 40 linjer. Og over en buet overflate. Så skal det gjerne være en bord rundt og alle linjene i nettskjæringen må stoppe akkurat på linja.

 

På rette flater der du kan starte med støtte mot en styring er det rimelig plankekjøring.

 

Nei, her må du nok til en av de store gutta.

 

Jeg har vel gjort et forsøk en gang, men selv mora til det bolthåndtaket ville sannsyneligvis ikke ha vedkjent seg det etter at jeg hadde vært bortpå

 

http://www.brownells.com/rifle-parts/bolt-parts/bolt-charging-handles/engraved-bolt-knobs-prod9075.aspx

Takk for god lesning og verdifull informasjon!

Deilig informativ og inspirerende tråd, Arrowmaker!

Det var en smart metode du viste for å få montert basen rett på fremre låsekassebro. Har du noen tilsvarende god metode for å få montert siktebase til framsikte rett (i lodd) over pipa for også?

wow! Stå på, Arrowmaker!

En aldeles uuutmerket tråd!

Det er godt å se at godeste Arrowmaker ikke har lagt Mauserprosjektene på hylla.

@73alfa Hvis du har kikkertmontasjer montert og paralelle med bunn av kassa er det enkleste å vatre opp kasse og løp, sikte over basene og rette inn forsiktet på øyemål etter basene. Utfordringen er kanskje å holde forsiktet i posisjon til du får merket av. Men om du må prøve noen ganger før du er fornøyd gjør jo ikke det så mye. Ikke sikt for lenge om gangen.

 

Andre målemetoder krever mer utstyr. Brownells har en kjekk sak, ser det ut som i hvert fall, men den krever selvfølgelig oppvatring av kassa. http://www.brownells.com/search/index.htm?k=Top+Dead+Center+punch&ksubmit=y

 

Og ellers må jeg bare fortsette å takke for positiv respons på tråden . Det inspirerer til å fortsette.

Puh! Tråden er oppdatert.

 

Ny sikring

 

For å få plass til kikkert, må også sikringen byttes.

 

Det er jo flere typer sikringer til M98. Den kanskje mest brukte og billigste er den så kalte ¼ sikringen. Den gjør for så vidt det den skal, men vanskeliggjør lav montasje av kikkert og kan av og til være litt vanskelig å få tak på oppunder kikkerten. Uten kikkert, på for eks en Scoutrifle står den ut som en sår tommel i sikret posisjon.

 

Så er det M70 type sikringene. De er med tre posisjoner og de muliggjør lav kikkertmontasje. Mer om disse senere.

 

En annen og enklere type er Chapman. Det er en to posisjons sikring som benytter den eksisterende boltmuffa. Det er i hovedsak denne sikringen tråden vil handle om.

 

På papiret er sikringen billig. Kan du gjøre alt eller mesteparten av arbeidet selv, er den fremdeles billig. Må du sette det bort til en børsemaker, som tross alt skal tjene til livets opphold, kan du like godt kjøpe en M70 type sikring og få han til å installere den.

 

For hobbysmeder er Chapmansikringen en artig utfordring. Her er det litt av alt, utgløding, filing, sliping, tilpassing, herding og anløping.

 

Men før en kommer så langt må boltmuffa forberedes. Til det trengs det selvfølgelig en fresemaskin. Fresingen kan gjøres uten jig, men en jig er å anbefale. Nå kjenner jeg tilfeldigvis en børsemaker som både har fresemaskin og en slik jig, så ved eventuell interesse kan informasjon formidles.

Her er jig, freser og boltmuffe før og etter fresing. En annen fordel med jigen er at i bolten som holder boltmuffa til jigen er det et styrehull til hullet som må borres og gjenges i boltmuffa for skruen som sikringsfløya svinger rundt. Da får en hullet i riktig posisjon med en gang. Et spor i jigen forenkler den vertikale opprettinga av hullet.

 

Boltmuffa er settherdet og herdingen må glødes ut før den kan maskineres. Det gjøres ved langsomt å varme den opp til lys rød og la den langsomt avkjøles i luft. Et prøvestrøk med fila sier fort om herdingen er ute eller ikke. Boltmuffa i seg selv er ikke utsatt for noen belastning som tilsier at re-herding er nødvendig.

 

Selve innfestingsmetoden for skruen til sikringsfløya kan gjøres på i hvert fall to måter. Jeg har valgt å friborre hullet på innsiden av boltmuffa og gjenget hullet på toppen av boltmuffa. Da må også hullet i sikringsfløya friborres. Skruen som følger med settet er 6-48. Så da trenger du gjengebor # 31 (2,98mm) og fribor # 29 (3,39mm).

 

Med sikringsfløya på plass i boltmuffa blir det et halvmåneformet hull der den originale sikringen satt. Dette er i og for seg kosmetisk, men jeg synes det blir penest om dette hullet tettes. Om en får utført fresearbeidet hos en børsemaker kan han dreie en plugg som passer trangt i dette hullet, borre og gjenge gjennom både muffa og pluggen og la den sitte i under fresingen. Slik kan man spare en god del filing og tilpassing. Men som tilhenger av å utnytte ressursene har jeg valgt å bruke originalsikringen til dette. ( Litt korttenkt er også en brukbar beskrivelse.) Sikringen ble glødet, selve fløyen kappet av, resten installert i boltmuffa og så boret og gjenget.

 

Som det fremgår av bildet så består sikringen av en plugg og fjær også. Pluggen skyves fram og låser bolten når sikringen er på og fjæren skyver pluggen fri og tilbake når sikringen tas av. I pluggen er det boret et eksentrisk hull til fjæra. Et tilsvarende grunt hull må bores i boltmuffa som et sete til å holde fjæra på plass når sikringen er installert. Det er ikke godt å få et bilde av dette, men hvis man kikker inn i hullet ser man en åpning nederst der pluggen går fram å låser i boltens låsespor. Øverst i bunnen på hullet er det nok gods til å borre et grunt 4mm hull. Montert blir fjæra liggende utenpå enden av sluttstykket, og selv om den ikke har så mange steder å gå er det greit at den holder seg på plass.

 

Da skal jeg prøve å få ”endene mine på rekke”, å gå gjennom resten av installasjonen slik jeg gjør det.

 

Først starter jeg med å fjerne eventuelle grader fra fresingen på boltmuffa. Er det grader eller skarpe kanter på sikringsfløya fjernes også disse.

Sikringsfløya skal passe inn uten slark opp/ned. Har du hatt en god operatør på fresemaskina glir den rett inn. Slark er ikke ønskelig, så glir den ikke rett inn er den forhåpentligvis for trang. Hvis så er tilfelle fjernes det gods til fløya glir på plass. Jeg liker helst å ta gods fra boltmuffa, men er det ikke snakk om mye kan det sikkert pusses litt av sikringsfløyen også uten at det er noen krise. Dette gjøres best med nålefiler og smergel.

 

Når sikringsfløya går inn så hullet i den og boltmuffa er på linje setter jeg i en 6-48 skrue fra innsiden. Jeg har funnet ut at det lønner seg å skaffe noen ekstra skruer til dette.

Skruen som følger sikringen har neddreid hode og spor for flat trekker.

I og med at denne skruen må ut og inn en god del ganger før sikringen er ferdig tilpasset er det bedre å jobbe med en skrue med sekskantspor og hode.

 

Når sikringsfløya glir inn i sporet og med skruen på plass, vil den ikke svinge. På boltmuffa til venstre har jeg merket av gods som må fjernes for at sikringsfløya kan svinge og på bilde til høyre er det fjernet gods nok til at den kan svinge.

Her kan det lønne seg å gå forsiktig fram, det er ikke nødvendig å fjerne mer gods enn nødvendig for at sikringsfløya kan svinge fritt. Om det betyr mange repetisjoner med prøving og filing/sliping får så være.

Snart butter også sikringsfløyen i det merkede området på bilde til høyre. Først butter enden av fløya i nedre kant av den vesle skrå flata. Her fjerner jeg bare gods fra sikringsfløya.

Så må hele det merkede området files ned slik at sikringsfløya får svingt helt over. Poenget her er at spissen på sikringsfløya, den som vender mot deg når du nå ser på den bakfra og som skal løfte vekk spennstykket, må svinge til litt over midten av senterlinja.

 

Når det er gjort svinger jeg sikringsfløya mot avsikret, altså fremover. Her har jeg igjen merket av området, på bilde til venstre som må fjernes for at spennstykket skal passere fritt. På bilde til høyre er godset fjernet. At det ikke ser helt patent ut skylder jeg på kameravinkelen. (Jeg tenkte jeg skulle rasjonalisere litt på billedbruken og avbilde to muffer samtidig.)

Uansett, poenget er å fjerne gods til spennstykket glir fritt med sikringen i posisjon av eller forover. Penest blir det hvis en ikke fjerner mer gods enn nødvendig og følger kurven i boltmuffa. Det går stort sett bra hvis man tester med spennstykket underveis.

En Dremel med slipestifter og sliperondell er greiest til denne operasjonen.

 

Mer kosmetikk. I og med at linjene i boltmuffa består av buer og kurver synes jeg det blir penest å lage en kurve på sikringsfløya også. Derfor filer jeg en kurve der hjørnet nede til høyre er på sikringsfløya.

Så gjenstår nettskjæring. Her skal jeg ikke nettskjære som sådan, selv om en godt kan gjøre det om lysten er der, men jeg velger å kun skjære langsgående spor for å få bedre tak i sikringsfløya. Fila jeg bruker til dette har vel 22 linjer på tommen.

 

Som regel prøver jeg alltid å spenne opp mot et rettholt for å styre fila langs når jeg begynner å file. Dette er ikke så lett med denne sikringen så det blir på frihånd og øyemål. I og med at kurven som skal files er ganske skarp er det viktig å ikke prøve å file til full dybde med en gang. Jeg legger ut ett og ett spor til hele flaten er dekket og går over flere ganger til full dybde.

Det er også viktig å holde fila i 90 grader mot arbeidstykket og det sporet man filer ellers vil neste rad med tenner på fila starte et spor i en annen vinkel enn ønskelig.

 

Når sporene er på riktig dybde runder jeg av kanten, topp og bunn, på det filte området.

 

Med sikringsfløya ferdig tilpasset og formet kan den herdes og anløpes. I følge fabrikanten er den laget av et verktøystål som skal herdes på 815º C, og anløpes på 204º C i en time. Dette er vel ganske standard for legert stål, men uten herdeovn blir herdetemperaturen litt usikker da den må bedømmes på farge. Til avkjøling bruker jeg automatgirolje.

 

Mens sikringsfløya anløpes i steikeovnen begynner jeg å file på pluggen som skal i hullet over sikringsfløya.

 

Bildet til venstre viser den originale sikringsfløya til ferdig produkt.

Med selve fløya kappet av setter jeg den på plass i boltmuffa og sikrer det hele med en skrue fra innsiden. Som en ser av bildet så er gjengehuller helt inntil flensen på boltmuffa og derfor er det enklere å ha skruen i fra innsiden foreløpig.

 

Så skal flensen og pluggen files ned til de flukter med boltmuffa. Det er ikke så store flata å legge an fila på så det er fort gjort å file skeivt. For å unngå det filer jeg en flate først på toppen, sjekker at den er rett og fortsetter så med flater rundt der godset skal bort. Da er det mye lettere å ha kontroll på om en filer skjevt enn om en prøver å file inn radien med en gang.

 

Når grovfilingen er gjort, tar jeg ut skruen og monterer den fra toppen. Nå skal jeg splitte pluggen. Boltmuffa er gjenget fra toppen, pluggen er gjenget, og ved å sette skruen fra toppen vil alt holde seg mer i ro under sagingen.

En annen og like viktig ting er å justere lengden på skruen. Den bør ikke være lenger enn tykkelsen på bolten i pluggen eller den gamle sikringen om du vil, ellers vil du få et meget interessant problem etter at pluggen er splittet og skruen kuttet. Spesielt hvis skruen er montert fra innsiden og enden på den ligger rett under toppen på boltmuffa. Er skruen så mye for lang at enden stikker ut nok til å få tak i den, er det for så vidt ok.

 

Jeg sager ned til bunnen av kuttet i boltmuffa. Så tar jeg ut skruen og tar ut pluggen. En tang må gjerne til da den kan henge i grader.

Gradene blir fjernet og den biten som ikke skal være med lenger blir kappet av ved bunnen av sagsporet. Så setter jeg pluggen tilbake, med skrue for at den skal stå i riktig posisjon, og risser langs overkanten av sporet i boltmuffa. Jeg kommer ikke skikkelig til med rissnåla mi så jeg bruker ei spissere dubbingnål fra fluebinderutstyret.

 

Ut igjen med pluggen og nå kan jeg file ned til strekene jeg laget med dubbingnåla. Når jeg er på streken kan jeg begynne den siste tilpassingen og forsøke å få inn den nye sikringsfløya.

På så korte flater har jeg dessverre en tendens til å bikke fila litt foran og bak, noe som medfører at det blir litt høyt på midten. Men når jeg tangerer strekene på hver side begynner det å nærme seg og ved å gå sakte fram og prøve sikringsfløya i sporet, går det seg til. Etter som sikringsfløya begynner å entre sporet vil høye partier avsløre seg som blanke flekker og kan pusses ned.

Den siste tilpassingen gjør jeg med skruen som følger settet. Skruen kappes på lengde og rundes av i tuppen.

Så kappes pluggen av på lengde slik at den flukter med kanten på sikringsfløya, og det er det.

 

Før fjæra og pluggen som låser hevarmen blir installert i boltmuffa sjekker jeg om pluggen passer i låsesporet på sluttstykket. Siden låsebevegelsen på denne er ut og inn kan det lønne seg å brekke kanten på låsesporet og runde kanten på pluggen. Jeg fjerner også maskineringsmerker fra bakenden av pluggen med et fint bryne og polerer lett.

 

Det er litt plundrete å montere sikringen med alle delene. Låsepluggen har som sagt et eksentrisk hull der fjæra går. Dette og fjæra må ligge opp i boltmuffa. Så må en sørge for at fjæra treffer setet som ble boret i boltmuffa. Riktig montert vil ikke fjæra komme i kontakt med sluttstykket.

Så er det i med sikringsfløya og pluggen som tetter hullet. Disse delene må holdes på plass mot fjærtrykket. Jeg bruker så en pinsett til å holde skruen og får den på plass i hullet fra innsiden. Med litt plunder og heft er alle hull på linje og skruen kan skrus helt inn.

 

Så prøver jeg boltmuffa på sluttstykket uten boltmuffelåsen. Den skal gå fritt helt til den stopper mot rota på hevarmen.

Det er lurt å prøve dette uten boltmuffelåsen da den, litt over en halv omdreining fra stopp mot hevarmsrota, begynner å klatre på oppspenningssporet og siden subbe mot enden av sluttstykket til den smetter i lås.

Hvis nå låsepluggen i den nye sikringen er for lang er det også i dette området den vil begynne å subbe mot enden av sluttstykket. Derfor er det greit å ha bare en ting å forholde seg til om gangen.

Er den for lang og subber, ikke tving den videre. Demonter og juster.

 

Når en jobber med mausere er det lurt å ikke ta noe for gitt når man skifter deler. Ofte går det helt greit og andre ganger ikke. Det er vel derfor produsentene som regel også legger ved et notat om at børsemakerarbeid kan være nødvendig for installasjonen.

 

Så setter jeg i boltmuffelåsen, monterer denne på sluttstykket og prøver i låskassa for å sjekke at låsingen av sluttstykket går greit.

Da kan jeg montere og justere alle delene for sikringen. Som sikkert alle vet så sikrer mausersystemet tennmekanismen ved å løfte denne av og bakover slik at det ikke er fysisk kontakt mellom avtrekker og spennro.

 

Hvis en har planer om å skifte avtrekker kan det være lurt å gjøre det samtidig med ny sikring. Om man velger å ikke gjøre det må en være klar over at man muligens må justere relasjonen mellom sikring og avtrekker igjen.

Det er fullt mulig å få et brukbart avtrekk av det originale også, men det har definitivt sine begrensninger i forhold til et for eks Timney og andre med samme konstruksjon.

Originalavtrekket er et trykkpunktsavtrekk med to humper oppe på avtrekkeren. Senere sivilproduserte Mausere har ofte direkteavtrekk som kan bli ganske bra. På den på bildet har jeg montert en skrue, i brønnen til returfjæra, som fungerer som ettervandringstopp.

Det gir en betraktelig bedre avtrekksfølelse ved et relativt tungt avtrekk.

 

På enkelte nye avtrekkere har jeg opplevd at avtrekkerhaken har vært for høy, så høy at den har vært i kontakt med sluttstykket og hindret gangen på dette. Så nå tester jeg alltid klaringen her ved skifte av avtrekk. Det enkleste er å måle ned til avtrekkerhaken på avtrekket som skal byttes. Skift avtrekker og ta samme målet igjen på det nye.

Stikker avtrekkerhaken høyere opp i hullet i tangen kan en prøve å sette inn et strippet sluttstykke. Når den større diameteren bakerst på sluttstykket glir over avtrekkerhaken kan man følge med i kikkehullet på siden av avtrekkerhuset og se om avtrekkerhaken beveger seg. Det skal den da helst ikke gjøre. Har du ikke avtrekkerhus med kikkehull kan man bruke merkefarge på sluttstykket.

Om det er litt bevegelse i avtrekkerhaken er det ingen krise, men bevegelsen bør definitivt ikke være så stor at avtrekkerhaken berører avtrekkeren. Ikke før spennroa tvinger den ned på avtrekkeren.

Hvis det skjer må høyden på avtrekkerhaken reduseres. Da kan du enten shimse mellom tangen og avtrekkerhuset, eller slipe ned avtrekkerhaken.

 

 

Slagfjæra er ganske stiv, så til å begynne med så setter jeg sluttstykket sammen uten slagfjær. Med låst sluttstykke presser jeg på spennstykket med fingrene og ser etter relasjonen mellom spennstykke og sikringsfløy.

Hvis sikringsfløya kan svinges helt over i sikret posisjon uten å berøre flate B på spennstykket, må det fjernes gods fra spennroa, flate A.

Og omvent, hvis sikringsfløya treffer flate B lenge før den har svingt helt over, må det fjernes gods fra flate B.

For å finne ut ca hvor mye gods som må fjernes måler man fra enden av spennroa og inn til et punkt på boltmuffa.

 

Altså, med spennstykket presset mot avtrekkerhaken og sikringsfløya svinger fritt uten å berøre flate B. Ta et mål som beskrevet med spennstykket og spennroa i kontakt med avtrekkerhaken.

Så, med sikringsfløya svingt over til sikret posisjon frigjøres avtrekket og spennstykket skyves forover til det er i kontakt med sikringsfløyen. Ta nytt mål. Differansen er omtrent det en må fjerne fra flate A.

 

Eller. Med spennstykket og spennroa i kontakt med avtrekkerhaken, ta mål. Trekk så spennstykket tilbake og sving sikringsfløya til sikret posisjon. Hold spennstykket i kontakt med sikringsfløya og ta nytt mål. Differansen er omtrent det en må fjerne fra flate B.

 

Når jeg begynner selve tilpassingen benytter jeg en svakere slagfjær. Jeg har ei fjær som jeg mener er fra en 1911 og som er passe slakk i fisken. Grunnen til dette er at sluttstykket må demonteres og monteres ganske mange ganger og da tar ei slakkere fjær mindre på både meg og delene som tilpasses.

 

På disse Chapmansikringene har jeg vel uten unntak måtte fjerne gods fra flate B. Ganske mye også, opp mot 3mm.

Selve sikringsfløya svinger inn over flata på tennåla så en trenger ikke å fjerne gods lenger ned på spennstykket enn dette.

Mauserkasser produsert før og under krigen er settherdet. Dette gjelder selvfølgelig spennstykket også, bort sett fra at det kan virke som om de er harde hele veien gjennom.

Det er noe dritt i forhold til å fjerne gods, men en fordel i forhold til at man slipper å tenke på re-herding av flata som er i kontakt med sikringen.

 

Jeg bruker Dremelen med slipestift og kappeskive til å fjærne mesteparten av godset. For å rette opp flata bruker jeg diamantfil. Hvis en greier å fjerne gods herfra med ei vanlig fil er kanskje stålet i mykeste laget. Da kan man enten prøve med et nytt spennstykke, eller re-herde med settherdingspulver. Brownells har dette.

 

Igjen er det bare å fjerne gods og prøve til sikringen løfter spennstykket tilbake 0,4-0,6mm. På slutten bruker jeg den originale slagfjæra for å være sikker på at det jeg måler er riktig. Jeg legger meg også opp mot 0,6mm klaring for jeg lager et grunt vertikalt spor med kappeskiva som spissen på sikringsfløya hviler i. Da slippes jo spennstykket ørlite fram også. Dette sporet tjener til å holde sikringsfløyen ytterligere på plass i sikret posisjon. Kantene på sporet skrår og polerer jeg.

 

Treposisjons M70 sikringer er ferdige fra produsent og det er relativt lite arbeid involvert i å montere disse.

Det er mange produsenter, i prinsippet virker alle likt, men det er noe forskjellig utføring av selve boltmuffa så her er det bare å velge den man synes er penest.

 

Her lønner det seg også å begynne uten boltmuffelåsen og bare sikringsdelene montert. Låsepinnen kan være noe for lang og må kortes inn til muffa går fritt helt inn.

Så må det merkes av og freses et nytt spor i bakkant av sluttstykket for den nye låsepinnen.

Metoden her er å bruke en merkefarge på enden av sluttstykket, montere sluttstykket med boltmuffe, men uten sikringsdeler, og risse av posisjonen til låsepinnen med en lang spiss ting. Dubbingnåla virker fint her også.

En 2,3mm karbonstålfres i Dremelen er grei til å frese dette sporet. Selve sluttstykket er hardt så man må ha en karbonstålfres for å få tak.

Med høy hastighet, godt tak i Dremelen med begge hender og kroppen lent mot arbeidsbenken, brekker jeg først av kanten for så å rette opp fresen og arbeide meg ned til full dybde.

Underveis må låsepinnen prøves i sporet og også med boltmuffa montert på sluttstykke.

 

På disse sikringene skal det slipes ei skråflate på høyre side av flate B på spennstykket, (Sett bakfra) som da sikringsfløya skal svinge inn på og løfte tilbake spennstykket. Produsentene oppgir fra 20 til 30 graders vinkel på denne flaten. Denne flaten lager jeg også med Dremel og et slipehjul holdt på flasken. Diamantbryner fra et knivslipesett er fint til å eventuelt rette opp og siste finish tar jeg med et medium fint bryne.

 

Når dette er gjort og virker, kan sluttstykket monteres ferdig og sikringsfunksjonen testes og måles. Målene utføres på samme måte som på Chapmansikringen.

Men på disse sikringene, sikkert på grunn av at skråflata som er slipt av på flate B, så tar som regel ikke sikringsfløya tak. Da må det fjernes gods fra flate A, selve spennroa.

Når dette er gjort slik at spennstykket løftes 0,4-0,6mm tilbake kan kantene på spennroa brekkes slik at de ikke graver seg inn i siden på sporet i tangen ved ladegrep.

 

 

 

Underbeslag/magasin

 

Da er vel låsekasse og bolt omtrent ferdig og turen er kommet til underbeslag og tilbringer.

Som bildet viser er dette et underbeslag med hengslet lokk.

Jeg nevnte Arsenalet som en god kilde til mauserdeler og dette underbeslaget kom derfra. Dette er det siste jeg har, tror jeg. Jeg fant det igjen for en tid siden på en plass der ingen skulle tru at mauserdeler burde være og jeg hadde trodd at jeg kvittet meg med det siste for mang år siden. Funnet av dette utløste også umiddelbart gamle minner og et snev av dårlig samvittighet.

Saken er at jeg på den tiden var i et miljø med mange våpeninteresserte. Å bygge om mausere var en av hovedinteressene. Her var det blant annet finmekanikere fra forsvarsdivisjonen ved Raufoss og børsemakere. Miljøet var uten sjalusi, tips og triks ble fritt delt. Deler og verktøy ble byttehandlet etter behov. Her var det mye å lære og er det enda av de jeg fremdeles har litt kontakt med.

 

Så, når Arsenalet fikk inn disse underbeslagene ble de jo umiddelbart populære.

Arsenalet var tydeligvis overbevist om at de var laget av gull og priset der etter. De solgte dem over disk, fremdeles dekket av lagringsfett. Det tok jo ikke lang tid før en oppdaget at dette lagringsfettet dekket over tilløp til gravrust (stålmark) på en del av disse underbeslagene, der metallet hadde vært i kontakt med stokken.

 

Denne oppdagelsen ga grunnlag for prisforhandlinger. Etter hvert hadde jeg noen slike underbeslag.

Kilden tørket brått inn og beholdningen min minket også.

Jeg må ha blitt tystet på, for en dag kom en kompis fra miljøet oppom, fortalte at han var i ferd med å bygge rifle og hadde hørt at jeg muligens hadde hengslede underbeslag.

Jo jeg hadde ett, det siste. Selv om jeg ikke hadde noen konkrete planer for det, var det jo vanskelig å gjøre seg av med det.

Men han hadde minst like lyst på det som jeg hadde liten lyst til å kvitte meg med det.

Etter mye forhandlinger der jeg klagde, søyt og beint fram grein, ble vi enige om pris.

 

Når jeg så etter flere år fant igjen dette underbeslaget kom jeg på denne episoden. Klaginga og grininga mi var nok medvirkende til å drive prisen opp, og hadde jeg visst at jeg hadde ett til, kunne han jo ha fått det noe billigere. Derfor snevet av dårlig samvittighet.

 

Men, men, handel med mauserdeler er knallhard business.

 

Siden rifla vil bli kamret for 30-06 var jeg litt i tvil om jeg skulle bruke dette underbeslaget på grunn av magasinlengden. Den er, på det vanelige for mauser, 84mm. Alternativt har jeg et underbeslag fra en Husqvarna 640 og der er magasinlengden 85,5mm. Standard patronlengde for 30-06 er jo 84,8mm, men det er sjelden den blir ladet så lang. En rask sjekk i ladedata fra Norma, Lapua og Hogdon viser at total patronlengde for det meste ligger på 81-82mm selv med de tyngste kulene. Hogdon oppgir de lengste patronene på 83,8mm.

 

Så da får det bli hengslet underbeslag da. Dess uten har de fleste brosjer friflukt tilsvarende patronens standardlengde, så da blir det vel ikke så galt.

Med hengslet underbeslag er man jo langt på vei til en ordentlig sivil ombygging.

Lokket bygger ikke ut over sidene på magasinbrønnen og er en ekstra jålete er slike lokk å få tak i. De er en forholdsvis smal sak å tilpasse.

Det som gjenstår for et helt sivilt utseende er å sveise igjen hullene til låseskruene og gi avtrekkerbøylen en litt finere fasong.

 

Disse hullene fyller/sveiser jeg med gass da det gir meg bedre oversikt og foregår i et tempo som hjernen min greier å følge med på.

Her har jeg merket opp avtrekkerbøylen med hjelpestreker før sliping Med en sliperondell sliper jeg en kurve til den flukter med hjelpelinjene på siden og bak på bøylen.

 

Når det er gjort filer jeg sidene av bøylen til det går ut i null i bunnen av kurven og omtrent midt på hullet for utløseren.

Så prøver jeg å få en svak runding utvendig ved å begynne å file ned på kanten og arbeide meg inn mot midten.

Resultatet blir omtrent som dette, litt rundere i kantene enn det strenge kantete militære.

De fleste kjenner sikkert til funksjonen til den originale medbringeren, men jeg tar det med siden det er en ganske vanelig modifikasjon.

For å minne stressede soldater på at nå er det tomt, sperrer medbringeren for sluttstykket ved tomt magasin. Mange vil ikke ha det sånn og da er løsningen å slipe ei skråflate som vist på medbringeren til høyre.

 

 

Funksjonering og komponenter.

 

Når man først har mauseren i deler er det jo en god anledning til å studere virkemåte på systemet og enkeltkomponenter.

 

Jeg nevnte litt om eventuelle gasslekkasjer lenger opp i tråden, så jeg gjentar ikke det nå, men legger ved to bilder som viser delene som er involvert i å avlede kruttgasser. Det er

luftehullene i bolten, flensen foran på tennstempelet og gasskjoldet på boltmuffa. På bildet til høyre kan det skimtes en forhøyning nede og bak i utkastersporet i låseklakken. En ser den som en mørk firkant. Jeg har nevnt den før også, men denne unnselige forhøyningen er også en patentert del av gasshåndteringssystemet. Den skal tette mot låseflaten i kassa når bolten er i låst posisjon.

 

Den tverrgående forhøyningen på tennstempelets flens passer i et korresponderende spor i bolten kun når bolten er låst. Så før bolten er i lås er tennstempelet fysisk forhindret i å nå tennhetta på patronen.

Det jeg ikke har bilde av er sikkerhetsklakken på undersiden av bolten, rett foran hevarmen. Dens oppgave er, i tilfelle låseklakkene skulle ryke, å stoppe bolten fra å fyke bakover å treffe skytteren.

 

Mauser M98 mekanismen spennes omtrent ¾ ved åpning. Når hevarmen løftes begynner oppspenningsflata på denne å tvinge spennstykket bakover. Når hevarmen er løftet helt opp vil delene ligge som på bildet i midten. Nå har også boltmuffelåsen låst boltmuffa i denne posisjonen ved å smette inn i låsesporet på bolten.

Boltmuffa er positivt låst i denne posisjonen og vil ikke kunne bevege seg uten at boltmuffelåsen bevisst blir presset inn. Jeg har inntrykk av at flere og flere har for vane å fjerne bolten under transport av våpenet og da er en slik form for låsing grei å ha.

Bildet til høyre viser låsesporet i bolten.

Dette låsesporet blir delt mellom sikringen og boltmuffelåsen.

 

I oppspenningsbevegelsen vil det være mye friksjon mellom disse delene. Først og fremst mellom spennstykket og bolten. I gjengeforbindelsen mellom bolt og boltmuffa, mellom spennstykket og sporet dens i boltmuffa og også mellom boltmuffelåsen og bakenden av bolten. Den største friksjonen er nok mellom spennstykket og bolten. Harde deler skaper mindre friksjon enn myke, og derfor er det viktig å beholde hardheten i disse delene. Jeg nevnte vel i delen om sikringsinnstallasjon at boltmuffa ikke trengte å bli re-herdet. Den eneste grunnen jeg ser er eventuelt for friksjonsredusering i gjengepartiet.

 

Litt godt smøremiddel på disse delene skader jo ikke heller. Jeg synes det er veldig vanskelig å kjenne forskjell på effekten av forskjellige smøremidler. Derfor har jeg lett for å bruke Pro-Long. Fremstilt i Norge, og det eneste smøremiddelet jeg kjenner til som kommer med bekreftende testrapport om friksjonsnedsettende egenskaper fra SINTEF.

 

Jeg hørte også om en som fordømte seg på at det ble lettere å sykle på jobb etter at kjedet var smurt med Pro-Long, så da må det vel virke da.

 

Når bolten så føres fremover vil støtbunnen på bolten ta tak i en patron som igjen blir ført opp under utrageren og styrt inn i kammeret.

 

Når bolten nå er fremme igjen vil boltbuffelåsen presses inn mot bakre bru på kassa og frigjøre bolten for rotasjon.

Spennroa på spennstykket vil komme i kontakt med avtrekkerhaken og boltens låseklakker vil starte og gli mot skråflatene i låsekassa. Den ene skråflata vises på bildet rett under utdrageren. Dette er den siste 1/4 delen av oppspenningen.

 

Systemet er klart for avfyring, tennstempelet henger nå kun i spennroa og avtrekkerhaken og har ellers fri vei fram til tennhetta.

Jeg unnlater å beskrive selve avtrekket. Det er nevnt litt om det lenger opp i tråden og er vel en del som oftest blir skiftet ut.

 

Låsesporet bak på bolten er nå også i posisjon under sikringsfløya og våpenet kan sikres ved at sikringen løfter spennstykket og spennroa klar av avtrekkerhaken.

 

Framme i kammeret ser det nå omtrent slik ut.

Bildet viser hvor mye av patronhylsa som er eksponert på M98 systemet med patronen i kammeret. Det viser også grunnen til at det må være slik. Forhøyningen på bolten, på motsatt side av utdrageren, er støtte og styring for hylsebunnen under mating opp fra magasinet og også når hylsa blir dratt ut.

 

100% omkranset hylsebunn er jo brukt som argument for sikkerhet av blant andre Remington på deres modell 700. De greide jo det, men ikke uten å radikalt forandre designet på både utdrager og utkaster.

 

Paul Mausers Tyske patent av.7 februar, 1898 beskriver et system der styrekanten er fjernet og en fordypning i løpsenden er maskinert ut for å gi klaring for utdrageren. Derved bli hylsebunnen tilnærmet omkranset av bolten.

 

Systemet ble brukt på Costa Rica Modell 1910 og på flere serbiske og jugoslaviske mausere. Men det ble vurdert til å ha flere ulemper enn fordeler og ble ikke tilpasset M98 konstruksjonen.

 

Et av ankepunktene var at det gikk ut over funksjonssikkerheten ved mating opp fra magasinet og også ved utdragning og utkast.

 

M98 har jo det vi kaller kontrollert mating, og nytten av det er jo mye diskutert. Moderne rifler har som regel en form for vippeutdrager, der utrageren vipper ut og inn over hylsekraven. En sånn vippeutdrager er ingen moderne oppfinnelse. Paul Mauser benyttet disse på for eksempel belgisk mod. 89, spansk mod. 91. Den ikkeroterende utdrageren kom som en forbedring i 1892.

 

Personlig har jeg litt problem med å svelge argumentene for kontrollert mating i selve mateprosessen. For meg er kontrollert utdrag og utkast av hylsa viktigere.

 

En annen ulempe var at løpskifte komplisertes ved at man måtte maskinere ut plass for utdrageren i forhold til det enkle systemet på M98 med helt flat løpsende.

 

Her vises styresporet og leppa i utdrageren rett bak selve utdragerkloa. Det kan vel skimtes på bildet og poenget er å vise skråkanten foran på leppa. En tilsvarende skråkant er det foran i styresporet.

Funksjonen til leppa og skråsporet er å forhindre utdrageren i å bli presset utover å miste taket hvis hylsa av en eller annen grunn binder i kammeret. Dette er et dønn solid system, og hylsekraven ryker før utdrageren.

Selve utdrageren kan bevege seg en liten millimeter (0,8mm på bolten jeg målte på) for at skråkanten på leppa kan gå klar i styresporet og vippes ut ved demontering.

 

Om hylsa henger vil hevarmsrota styre mot skråkanten bak på låsekassebrua og tvinge hylsa løs. Dette er grunnen til at jeg anbefalte å ikke forandre på vinkler og skråkanter på selve hevarmsrota ved bytte av hevarm.

 

Når alt er normalt, vil fjærpresset fra boltmuffelåsen ofte være nok til å trekke hylsa fri fra kammeret.

 

Hvis vi nå går bakover med hylsa trygt posisjonert mellom utrager og støttekant vil etter hvert utkasteren komme ut på jobb, treffe hylsebunnen og kaste ut hylsa omtrent så langt som hastigheten på bolten tilsier. Så vil boltens bevegelse bakover stoppe da venstre låseklakk treffer den kraftige kloa i boltstopperen.

Boltstopperhuset rommer både selve boltstoppen og utkasteren, og utfører således to funksjoner i en del. Dette er en meget snedig konstruksjon, som i hvert fall jeg lar meg fasinere av.

Bildet til høyre viser delene og jeg tar dem i rekkefølge fra toppen. Øverst er huset med selve boltstoppen stikkende ut.

 

Så har vi fjærene. Det er to stykker i en enhet. Den indre og svakeste fjæra presser utkasteren ut i sporet til venstre låseklakk slik at hylsebunnen treffer denne.

Den ytre og sterkere fjæra holder boltstopphuset i posisjon mot låsekassa og fungerer som støtdemper for utkasteren.

Underst på bildet er det to varianter av utkastere. Den øverste med avlangt hull er Paul Mausers design og som muliggjør støtdempingen.

Den underste er også Paul Mausers design men fra sivil etterkrigsproduksjon og viser hvordan snarveier i produksjonen også kan gå ut over andre funksjonsdetaljer.

 

Dette er muligens ikke en så stor sak, men tanken bak er å dempe slaget av hylsebunnen mot utkasteren ved harde ladegrep. Jeg tenker også at det kan være en fin funksjon der rifla er kamret for kraftige patroner med tilsvarende tyngre hylser.

 

Når hylsebunnen treffer utkasteren vil denne gli bakover i det avlange hullet og ytterkanten på utkasteren treffer den ytre fjæra som så gir litt etter.

 

Til sist skruen som holder det hele på plass.

 

Da tror jeg at jeg har fått med det meste.

 

Jeg lar meg i hvert fall imponere av Paul Mausers M98. Ikke minst hvordan den er satt sammen og hvordan grupper av deler gjør flere funksjoner.

For eksempel tennmekanismen og boltmuffa. Delene holdes sammen av fjærtrykk og en ¼ omdreining av spennstykket.

Boltmuffa med boltmuffelås og sikring som deler låsespor i bolten.

 

Boltstopperhuset som også inneholder støtdempet utkaster.

 

Så kan virkelig en 115 års gammel konstruksjon være så bra at den ikke kan forbedres?

Kan Paul Mauser virkelig ha nådd toppen av boltrepetermekanismer med sin modell 98?

 

Det kan saktens diskuteres, men jeg vil si, tja, hvorfor ikke.

Folk fikk da til ting før vår høyteknologiske tid også.

 

Pyramidene i Egypt ble bygd for 4500 år siden.

Katedralene i Europa, og Trondheim for den del, ble bygd for 1000 år siden og er vel noe av det ypperste vi har sett av byggekunst og utsmykning.

 

Så sett i det perspektivet ser jeg ikke på det som noen umulighet at det ypperste av boltrifler ble bygd i 1898.

 

( Jeg må få montert løp, det blir neste kapittel)

Edited January 16, 2013 by Guest

denne tråden likte jeg!

 

det spøker for krigs mauser`n som står i skape nå merker jeg

Dere som leser i tråden finner vel ut av det, men jeg føler like vel for en liten oppklaring.

 

På grunn av mitt nylige og pågående ordgyteri ble plassen i første posten fyllt opp. Siste oppdatering der er om bolt og boltarbeider.

 

Meningen var så å fylle på med en tråd om sikringsmontering, men den ble det altså ikke plass til.

 

Fremtidige oppdateringer vil da komme inn og fortsette under sikringsmontering.

 

Det blir da et uønsket gap mellom postingene mine, dog fylt med trivelige kommentarer, men umulig å gjøre noe med av tekniske årsaker.

Kongetråd! Sånn liker jeg å følge med på.

Bøyer meg i støvet! Feinsmecker.

Er det noen som vet om "dansk" avtrekk til mauser fremdeles er å få kjøpt?

Bøyer meg i slipestøv og stålspon for pennføring, billedporno og morofaktor!

 

Mvh

 

35 VRM

Meget god tråd, burde ikke denne bli sticky?

Arromaker deler av sin kunnskap og ferdighet på en eksemplarisk måte.

For en knakene fin tråd Arrowmaker.

Har bare en ting å si her: OMFG Klampetrapp..

Fantastisk bra tråd

Her kommer jeg til og følge med

Igjen må jeg takke for oppmuntrende kommentarer

 

@35 VRM Jeg har fulgt med på tråden din Prosjekt Helstokk. Komplimentet tas imot med takk og returneres

 

Tråden er oppdatert.

Tråden er igjen oppdatert.

intr intr bra skrevet og med gode bilder, må innom å se litt. stå på da dette var positiv og lærerik lesing

Som sagt før:

 

Lærerikt og meget interessant!

Dette må ein kunne si er skikkelig godt håndarbeid.

F*EN! Nå fikk jeg plutselig lyst på en bedriten mævser igjen, for de er jo litt artige å mekke på. Blæh!

Kjempetråd. Blir spart på og kommer til å taes fram med jevne mellomrom for å hente inspirasjon til et innkjøp av et "prosjekt".

Mange takk for all den tid du har brukt på dokumentasjon.

En liten oppdatering.

 

Stokk og stokkarbeid.

 

Nå blir det litt fram og tilbake. Det er enklest å tilpasse underbeslag og låsekasse før løpet er montert.

Da gjør jeg det først, monterer løpet, og fortsetter så med stokken.

 

Et firma i USA har et forunderlig problem. De averterer med at de har for mange høyt graderte stokkemner. Med en pris på rundt 2000 kroner er det vanskelig å motstå selv om man ikke har sett treverket på forhånd.

 

 

Det er vanskelig å vise på bildet hvor mye figur det er i treverket, men stokken til venstre, en claro valnøtt, er full av ”fiddleback” i hele kolben og også gjennom hele fortreet.

 

Jeg fikk med en stokk i europeisk valnøtt også, som vist til høyre. Den har bra med mørke ”røykstriper” hele veien fra ende til ende, så dette ble jeg fornøyd med.

Dette blir stokken til denne rifla.

 

Europeisk valnøtt (Juglans regia) blir solgt under mange navn, engelsk, fransk, kaukasisk osv alt etter hvor treet har vokst.

 

På Mauser M98 har jeg lært at man begynner med underbeslag/magasin først.

 

Først prøver jeg underbeslaget, ser hvor langt det går og prøver å få et inntrykk av hvor det kniper.

 

Så er det til med merkefargen igjen, først der jeg tror det kniper og så etter hvert, er hele underbeslaget svart.

En plasthammer er hendig til å dunke lett på underbeslaget for å sette klarere merker etter merkefargen.

 

Når underbeslaget så skal ut av stokken igjen er vitsen å prøve å løfte det ut så rett som mulig. Dette er ikke alltid like enkelt, men hvis man bikker litt på underbeslaget vil det som regel smitte av merkefarge på steder hvor det egentlig ikke er trangt. Hvis man så fortsetter å fjerne tre på disse stedene ukritisk, vil man ende opp med gap mellom stål og tre. Områdene jeg synes dette er verst er i buene foran og bak på magasinet.

Jeg prøver å unngå dette ved å visuelt inspisere disse områdene. Holde stokken opp mot lyset med underbeslaget i, og se etter lysstriper mellom stål og tre.

 

 

Etter noen repetisjoner er underbeslaget i bunn av utfresningen i stokken. Det er en fordel at det nå er såpass trangt at det sitter fast når stokken blir snudd og tilpassingen til låsekassen begynner.

 

 

Bilde til venstre viser hvilke verktøy jeg brukte for å få på plass underbeslaget.

Dremel med fres, to små rasper og ei flat skrape.

 

Dremelen bruker jeg hovedsakelig i kurver og synes den er lettvinn og grei. Men, den må brukes med forsiktighet. For det første går det fort og den fjerner treverk tilsvarende fort. En bakdel også, i forhold til et treskjærerjern, er at du har dårligere oversikt over arbeidsstedet. Det blir gjemt bak fresen og du vet egentlig ikke hvor mye du har tatt før kuttet er ferdig.

 

Jeg synes Dremelen virker bra for meg, men jeg holder den i tohåndsgrep og forsøker å støtte kropp og armer så godt som mulig mot arbeidsbenken eller et hvilket som helst stødig objekt i nærheten.

 

På flate områder er det lettere å bruke et flatt treskjærerjern eller en skrape. Det er veldig vanskelig å bruke Dremelen på lange flater uten å ende opp med en bølget linje.

 

De små raspene bruker jeg til å fjerne tre mellom magasinet foran og hylsa for fremre skrue.

Som en ser på bildet av underbeslaget må det her files en skråkant i stokken.

Disse raspene er like i begge ender. Den buede raspen kutter også på kanten så der har jeg slipt bort tennene slik at jeg kan arbeide trygt helt inn til siden.

 

Bilde til høyre viser flere skraper og jern jeg gjerne får bruk for når låsekassa skal ned i stokken.

 

 

For å få låsekassa ned riktig og på plass brukes styrepinner som igjen styrer i skruehullene på underbeslaget.

 

Siden bildet av låsekassen er oppe.

Utfordringen med å jobbe på våpen er at du har ikke råd til å gjøre mange feil. I hvert fall ikke hvis en forventer et brukbart sluttresultat.

Så når ting begynner å gå lett og en er blid og fornøyd, så pass på, da er katastrofen, stor eller liten, rett rundt hjørnet.

 

Filingen på låsekassehalsen medførte at jeg måtte slå inn registreringsnummer på nytt. Dette gjorde jeg med tallstempler og på frihånd. Til hjelp brukte jeg ett lag maskeringstape der nummeret skal sitte. Dette gjør at stempelet er lettere å holde i ro og unngå at det glir. I underkant av denne tapen tar jeg tre lag tape til å støtte og få alt på linje. Avstanden må jeg ta på øyemål.

 

Etter et par vellykkede siffer føler jeg nå at jeg har god medvind. Etter et vellykket tredje siffer øker medvinden ytterligere noe som igjen medfører at det siste sifferet lener seg lett forover i medvinden. Og det er verre enn det ser ut på bildet. Nå ser jeg at etter at bilde er lagt inn synes dette dårlig, men sånn er det.

 

Vel, vel da fortsetter jeg med å få låsekassa ned i stokken.

 

Disse stokkene er frest for small ring, så det meste av arbeidet med å få kassa ned er i dette området.

Prosedyren er den samme, sverte, prøve og skrape. Her lønner det seg også å se an litt i radiene foran og bak på låsekassehalsen. Hvis en ikke får løftet kassa helt rett ut vil det sette seg sverte her uten at det kniper.

 

Det lønner seg også å vise litt tilbakeholdenhet med å skrape helt opp til kanten. Så lenge kassa går dypere i stokken, lar jeg det stå igjen litt øverst til jeg ser at det virkelig tar der.

Jeg vet ikke om det kommer godt frem på bildet, men hakket i kanten skyldes at kassa satt litt trangt og når jeg la press på den kom den flyvende ut og landet på kanten. Heldigvis er ikke hakket dypere enn at jeg vil berge kanten.

 

På låsekassa er det eneste stede jeg bruker dremelen er her i radien fremme på låsekassehalsen. Jeg ville også ha brukt den i radien bakerst på tangen, men der viste det seg å være klaring nok.

 

Legg merke til den serraterte låsemutteren på spennhylsa til dremelen. Den gjør kort prosess med skarpe kanter og ellers alt du ikke har planer om å fjerne.

Når en bruker dremelen lønner det seg å sjekke på forhånd hvor langt ut en må sette fresen og om en eventuelt i det hele tatt kommer til.

 

Etter en del skraping og fresing ser det omtrent slik ut og kassa bunner i stokken.

Verktøyet til å gjøre dette var Dremel, flat og halvrunde skraper.

 

Med sånne halvfabrikat stokker er man prisgitt produsenten. Når man tilpasser underbeslag og kasse så må man gå til bunns i utfresningen med begge deler. Det er jo det eneste fastpunktet man har.

Når kassa bunner i stokken sitter den litt dypere enn øverste kant på stokken. Dette er greit at man har litt å gå på for å pusse og forme stokken rundt for eks utkasteråpningen.

På denne stokken blir underbeslaget liggende litt for dypt. Det bør ikke være kontakt mellom kassa og magasinboksen, men det blir det her.

 

Bak justerer jeg dette med lengden på hylsa som skal inn rundt bakre skjefteskrue og foran med en klatt beddemasse. Fremdeles ligger det dypt nok til å pusse ned så stokken vil flukte med underbeslaget.

 

Montere løp.

 

Strengt tatt heter det vel pipe, men jeg er så vant til å kalle det løp at jeg fortsetter med det.

For et gjør det selv prosjekt burde jeg ha kjøpt et løp med kort kammer.

 

Men nå har det seg sånn at jeg har et nytt løp fra en Browning M78 (Miroku) som n’Tore har tilpasset og kamret for meg. Dette løpet er åttekantet og jeg har lyst til å bruke det, både for de åtte kantene og også for det økonomiske.

 

Hvis en vil kamre løpet sitt selv er det en forholdsvis enkel affære.

 

Man trenger brotsj med forlenger og tolker og en god skjæreolje.

 

Først må det nye løpet tilpasses i låsekassen. Det er ikke alltid at gjengestykket passer helt på lengden og da må det justeres.

Er gjengepartiet for langt vil det bli et gap mellom brystningen på løpet og enden på kassa når løpet bunner mot den innvendige brystningen i kassa.

Det peneste er om brystningen på løpet ligger inn til kassa, så er det slik, kan man vurdere å file av enden på løpet.

 

Da lønner det seg å bruke merkefarge igjen, så man ser at fila tar jevnt over hele løpsenden. Her blir det mye merking og prøving.

Hvis en ser ved prøving at en ikke får løpsenden til å bære over hele flata på den innvendige brystningen, når brystningen på løpet ligger an mot kassa, kan man alltids vurdere å file litt ekstra av løpet og la det bryste mot enden på kassa.

 

Og skulle gjengestykket være for kort, kan man ta noen filstrøk av fronten på kassa til løpet bunner mot brystningen i kassa.

 

Er man i tvil om filinga kommer ut av kontroll så er det best å velge den metoden som gjør at man bryster mot urørte flater.

 

Jeg foretrekker at løpet bryster mot den innvendige brystningen. Det var sånn Mauser designet det, og jeg innbiller meg at det har noe med gasstetning og integritet å gjøre at man har hel ved her.

Men jeg vet det er flere som foretrekker å la løpet bryste mot enden på kassa, så i praksis er det nok ikke så farlig om det blir her eller der.

 

SAAMI (Sporting Arms and Ammunition Manufacturers Institute), har gitt toleransene for kammertolker.

 

I utgangspunktet er det to tolker, “GO” og “FIELD”, hvor da bolten skal lukke på en “go” tolk, men ikke på en “field” tolk.

Forskjellen i lengde, toleransen, på disse tolkene er for en kraveløs patron som 30-06 0,254mm.

 

Dette synes de fleste i bransjen er for mye og introduserte en ”NO GO” tolk der toleransen er kuttet ned til 0,152mm. Denne tolken er altså ikke standardisert, slik jeg forstår det, men målene vil nok ligge ganske nært dette fra de fleste produsenter.

Tolken blir målt fra bunnen til et punkt på skulderen som kalles datumlinjen.

 

Det er som regel ikke mange tidels millimeter som må brotsjes. Man kan få en indikasjon ved å prøve tolkene før man begynner, men det er vanskelig å ta noe eksakt mål.

Da blir det å brotsje litt, ta ut brotsjen og prøve med tolkene.

 

For hver gang brotsjen er ute er det viktig å fjerne all spon fra kammeret og brotsjen. Spon i kammeret kan gi feiltolking, og spon på brotsjen kan feste seg mellom kammervegg og et av skjærene og lage en fin ring i kammeret.

 

Det beste er å bruke en helt strippet bolt, og ikke bruke makt for å lukke bolten.

 

Sånn ser det ut når kammeret er ferdig med ”go” tolken i. En kan også kjenne om en har noe vandring på bolten i lengderetningen med bolten stengt. Er det ikke det er en ”spot on”, men om det føles litt vandring kan en enda være innafor.

0,152mm er ikke mye, så det er bedre å prøve et par ganger mer enn en for lite.

 

Og slik ser det ut med ”no go” tolken i et ferdig kammer.

 

Tilbake til stokken.

 

Med løpet montert i kassa fortsetter jeg med å få det ned i stokken. Som tidligere nevnt er det lettere, hvis mulig, å tilpasse kassa først for så å ta løpet.

Åttekantet løp har jeg ikke lagt inn før så det ble en ny erfaring.

 

Etter å ha lagt løp og kasse i stokken så sjekket jeg at løpet ligger noen lunde rett og med lik avstand ut til kantene på stokken. Så tok jeg en blyant, med mykt bly, som jeg har delt inn til midten et lite stykke opp fra spissen, legger denne inn til flata på løpet og tegner inn ytterkanten av løpet på stokken.

 

Stokken har jo en ½” løpskanal så fra kantene av denne og ut mot streken skar jeg en skråkant så likt med skråkantene på løpet som det lot seg gjøre. Til dette brukte jeg et flatt treskjærerjern.

 

Med den undre linja på skråkanten som dybdemål, tok jeg dremelen og freste ut mot streken for å danne de vertikale eller rette sidene. Små bølger og ujevnheter rettet jeg så med en rett skrape.

 

Flatene på løpet er 7mm på det smaleste, så jeg måtte lage ei ny skrape til formålet. Jeg tror det kalles skavjern, et jern med halvrundt blad og avrundet tupp for å hule ut ting med. Uansett, jeg hadde et sånt et som jeg slipte ned på bredden, rettet av foran og brynte ny egg.

 

Her er det modifiserte skavjernet, verktøyet som ble desidert mest brukt og bilder av progresjonen.

Det gikk utrolig smått. Av og til måtte jeg minne meg på at sola skal brenne i rundt fem milliarder år til, så jeg hadde egentlig god tid.

 

Da var endelig løpskanalen ferdig også, og det ser ut til å passe bra.

 

Dette er verktøyet som stort sett har blitt brukt til å legge inn løpet.

Dremel med fres, flat og halvrund skrape, rasp og pinne med sandpapir. Denne pinnen er egentlig tre blandepinner som følger beddesett, limt sammen med superlim. Jeg måtte ha tre stykker for å ha noe å ta tak i. Så tosidig tape og sandpapir limt fast på dette igjen.

 

Som man ser blir det skavet av mye spon med all skrapingen.

Edited January 26, 2013 by Guest

Det der var noen flotte stokker!Gleder meg til å se stokken få olje på seg og virkelig vise frem hva som bor i treverket.

Ser forøvrig ut som du er greit oppsatt med DIY verktøy også Verktøy kan man aldri få for meget av

Sant nok, når man absolutt skal prøve å gjøre det meste selv, har det lett for å hope seg opp med verktøy Nå har jeg drevet litt med stokkarbeid så jeg har en del til det, også verktøy som skjelden og aldri blir brukt.

 

Min siste ervervelse i så måte er en rørbøyer. Jeg måtte skifte rør på en oljefyr og det irriterte meg sykt at jeg ikke greide å bøye dette glødede røret pent. En bøyer ble innkjøpt til en ublu pris og jeg har bare sett sånne i bruk før. Etter litt trening ble det OK, men jeg kan ikke se for meg neste gang jeg får bruk for det verktøyet

Da har jeg oppdatert tråden... igjen.

Fantastisk fin flott tråd. Du får noen fantastiske resultater og klarer tilogmed å dokumentere det i "kampenshete"

Vet av egen erfaring at ikke er lett

-Takk for en flott tråd.