Barn på pistolbanen

Hei!

Tenkte å introdusere dattera for hobbyen min.

Hun blir 6 i år, for ung?

Planen er ikke at hun skal prøve våpnene, men bare være med:)

Er det upassende?

sikkerhet, øreklokker og kos på banen er da flott for en 6 åring stå på, min datter har vært med fra hun var 5.

Det blir kanskje noe kjedelig for barnet å bare stå og se på at andre skyter? Jeg ville ikke tatt med noen på skytebanen uten å gi dem tilbud om å skyte. Du innser selvsagt at du ikke selv kan skyte når du har med barn, dersom du ikke får hjelp av en annen voksen til å holde oppsyn med barnet.

La dem skyte litt, det er stas. Bare stå og se på er kjedelig.

husk at lue og klokker kan gi barnet ubehagelige opplevelser. Skjedde med sneipenm in. Det smalt høyt når han hadde klokkene utenpå lua.

Ha en ekstra voksen til å passe på, det har vi hvis det er med barn. Og dønn faste prinsipper. En gang var det en som reiste seg fra benken for å plukke hylser mens folk skjøt. Det hadde nok gått helt fint, han ville "bare" plukke hylser bak skytterene. Men regelen var at alle som ikke skyter sitter på benken, eller så er det inn i skytterhuset for å høre på tørr børseprat og drikke lunken saft. Regelbruddet har ikke gjentatt seg. Risikoen er liten, men konsekvensen er stor. Det må man lære fra børjan. Og at poden/vesla skal få prøve en .22 e.l. er selvsagt.

Øreklokker og skytebriller som passer? Påpasselig og pålitelig voksen som er klar til å gripe inn øyeblikkelig om feil begås? En baneleder/skyteleder som er komfortabel med arrangementet? Hvis ja på alle, Skyttere Ild!

Dattera mi på 6år har såvidt prøvd pistol når hun var 5år.

Men jeg er MYE mer komfortabel med å la såppas små barn skyte rifle. En kort pipe kan fort veives i feil retning, man må ha hånden rett ved våpenet for å kunne bryte inn tidsnok.

For min del ble det da bare anspent og nervøst, rett og slett litt meningsløst. La de minste barna skyte rifle er mitt råd, ikke se for mye opp til hvordan de gjør det i USA.

Er litt enig med MorganKane.

Har igrunnen nokså mye erfaring med barn og våpen (2-3 år som ungdomsleder i skytterlag + egne unger), og når de er så små, og i tillegg ikke har erfaring fra tidligere, så vil de glemme seg. De kommer til å glemme seg.

Med rifle, så er det både tungt og tregt å peke i feil retning, og en kan lett arrestere tilløp før de blir farlige, og de kan rekke å arrestere seg selv.

En stund med rifle, og vane på finger, peking, og på å la våpen ligge i fred når de ikke skyter, så er pistol "greit", men selv da (og for voksne ikke våpenkyndige faktisk verre) har de lett for å peke hit og dit. Det er så utrolig lett.

Faktum er at en (skytteren) må ha MYE mer fokus for å unngå å peke med pistol enn med rifle.

Klart det går, men jeg tror ikke jeg ville dratt 6-åringen inn på en pistolbane med flere skyttere, iallefall ikke for å skyte, og iallefall ikke uten en viss tilvenning med rifle.

Rifler er jo heller ikke ladd igjen med en gang de er avfyrt, og de skytes stort sett liggende med støtte av så små barn.

Klart det går, men fokus, fokus, fokus, og jeg tviler igrunnen på utbyttet, for de fleste barn iallefall. Akkurat som MorganKane sier.

K

Nå har vi vært på banen å det gikk over all forventning

Hun prøvde ikke våpna for eneste 22 jeg har er Gsp med et svært lings skjefte. Fikk innføring i regler, plukket hylser å springe fram å lappe skive. Hun syntes det var kjempe gøy

Har ei datter på 9 som viser interesse for pistolskyting. Har hatt ho med på luftbanen og skutt luft med en lp50 siden ho var 8. Ho treffer også "svarten" med jevne mellomrom . Ho synest det er kjempegøy

Rifler er jo heller ikke ladd igjen med en gang de er avfyrt,

Du vet, det fins andre rifler enn Sauer 200 STR

Men dette løses meget enkelt ved å ta kun ett skudd i magasinet. Ellers er jeg enig i det med peking osv. Vanskeligere å kontrollere 10cm enn 50cm.

Du vet, det fins andre rifler enn Sauer 200 STR

Jeg har sett andre våpen enn 200STR Det jeg mente var at de fleste pistoler lader seg selv, mens de fleste rifler ikke lader selv.

K

Nesten litt morsomt å tenke på at jeg nok har flere selvladende rifler enn pistoler. Hos oss har vi faktisk flest enkeltskudds og repeter pistoler.. Halvautopistolene er i et klart mindretall.

Ungene har vært med på skytebanen og har skutt selv siden de var 3-4år. I begynnelsen luftpistol og pistol/rifle i 22lr.

I 2014 ble det ny norsk rekord i metallsilhuett luftrifle junior.

Det er viktig å introdusere ungene for skyting tidlig, men det hjelper selvfølgelig å ha god tilgang til skytebaner og ha en familie som er litt intr.

Hos oss lar vi unga sitte på en krakk, og med pistolen (.22) på ei skumgummipute. Litt vanskeligere å veive når man sitter i én retning. Vi har (bank i bordet) ikke hatt noen uheldige opplevelser. Ofte er de eldste verst, for de tåler ikke å bli snakket til

Word, tlfkis

Med tanke på sikkerhet, og barns oppfattelse, så må man(alle) begynne et sted. Jeg ville ikke ha følt meg trygg om jeg stå i skytebås på bane, med et lite barn ved an av sidene rundt meg, om en mor eller far til barnet, eller annen kyndig person fra skyttermiljøet stå rett bak barnet, og kunne kontrollere evt bevegelser og peking i ikke sikker form, ville det vært noe annerledes. Har selv en datter på 12 år, det har gått litt i luftgevær, og hun har litt interesse for det. Hun har vært med på haglebanen, og vært leirdue utkaster, ifm trening på sport, har hun trykket ut leirduene, det og falt i smak. Men hun har enda ikke skutt med hagle eller rifle. Men vært med endel på rifletreninger. For å si det slik, alle vil selvsagt bare det beste alltid, men jeg er redd at det er så fort gjort, og gjøre noe som er irreversibelt, når man først glemmer seg ut, kan konsekvensene bli fatale. Jeg har derfor en meget forsiktig tilnærming til dette.

Høres vettugt ut med forsiktig tilnærming Generaldfeld.

I allefall ikke slenge seg på en pissekonkuranse om å la barna skyte tidligst mulig*. Langvåpen før kortvåpen synes jeg er en grei filosofi m.t.p sikkerhet og trivsel. Tror ungene synes det er mer morsomt at forelder eller hvem det måtte være står avslappet bak med hendene i lomma og likevel har full kontroll, enn to never rett over skuldrene.

Og når jeg var liten pjokk, var hull i papp ikke akkurat kjempespennende, så sikkert lurt å finne fram noe mer visuelt som kan knuses eller gi lyd.

Selv synes jeg også det er er helt greit å ikke nødvendigvis skape noen "mini me", men la de heller kaste snøball bak klubbhuset om de heller vil det. Man kan godt tryķke holdninger og oppdragelse ned over ørene på småtassene, men å messe på sine egne interesser synes jeg blir litt drøyt.

*) ok, har har jeg syndet selv når det gjelder det der..

Morgankane, du er inne på veldig mye fornuftig! Selv ble jeg opplært med et luftgevær som 8-9 åring, uten annen opplæring/formaning om ikke å peke under noen omstendighet på noe levende vesen! Ellers har jeg vokst opp med skarpe våpen, hvor jeg ble gitt tillit, og fikk ta meg ut. Men, skrekk og gru, ja, ingenting gikk galt, men samtidig som jeg fikk den tilliten tidlig, så jeg også hvor farlig dette er, og det sitter i ryggraden min!

Dette må ikke bli som Morgankane sier, et kappløp mellom ens barn om hvor flinke og tidlige de er. En plass begynner alt, med en tilnærming, tilpassing, interesse, kunnskap og behandling. Mange ganger har jeg lyst til å ha med datteren min på mange ting som er skytter relatert, men i hodet mitt maler flere scenarier. Selv med en million formaninger, er det så lite som skal til før noe kan skje, jeg får mareritt bare ved tanken. Nok å gå bort 2 meter, og barnet snur seg, har fått påstått klikk, snur seg rundt etter hjelp og trykker...

Det som sitter i meg har ikke noe med dette og gjøre, men som et eksempel på hvor lite som skal til. Jeg skulle på revejakt for noen år siden, jeg har rutiner på alt når det gjelder våpen og detaljer, når bilen er parkert, opp med kofferten, sjekke våpen, tomt selvsagt, inn med 4 patroner, ut og på med sekken, ladegrep, og sikring på. Trodde jeg. Gikk til stedet jeg skulle poste, etter en stund hvor lite skjer, hadde jeg en uvane av noen ganger og finne et "sikkert" mål, sikte på det og av og til trykke av. Jeg ble siktende i bakken, zoomet og fokuserte, og trykket av...og som alle har skjønt, skuddet gikk! Jeg fikk slikt sjokk at jet nesten mistet hørselen bare av skrekk! En vanvittig ubehagelig følelse!

Så lite skal til! Og jeg, som sjekker alt alltid, mange ganger! Dette kunne jo aldri skje meg...

Jeg kommer ikke til å glemme hvor lett det er å tro, man skal vite, alltid!

@mwigg3:

Ta med deg jenta på banen. La henne teste å skyte litt også!

Bare vær veldig bevisst på sikkerheten, dere må snakke om våpen og oppførsel med det, du må stå ved siden av eller rett bak, så både hun og alle andre vet at du griper inn ved behov. Kanskje du skal holde pistolen sammen med henne de første skuddene så hun venner seg til rekylimpulsen. Dere kan også lade med et og et skudd til å begynne med, da har du kontroll.

Til de som sier noe om at papp kan være kjedelig for barn; det er jeg helt enig i! Derfor; når jeg har med meg mine barn på banen (kun når de selv ber om det - og vi drar stort sett utenom organisert skyting) da tar vi alltid med noen ballonger i tillegg til papp. Henger opp en 5-6 stykker i en hyssing og så bruker de den tiden de trenger for å poppe dem. Det er knall som selvanvisere, de får umiddelbar tilbakemelding om de traff og det er rett og slett moro!!

Gode holdninger til våpen og skyting kan nesten ikke læres for tidlig er nå min påstand, men du må gjøre jobben litt skikkelig

Lykke til!

Luftpistol og bordtennisballer, lære håndtering og ser ting skje utenom hull i papp

Var eneste jenta i flokken min som syntes det var kjedeligt, hun ville heller kjøre snøskoter hun. (4 år)