Jump to content

Nomina sunt odiosa

Members
  • Posts

    287
  • Joined

  • Last visited

  • Days Won

    3

Nomina sunt odiosa last won the day on January 27

Nomina sunt odiosa had the most liked content!

About Nomina sunt odiosa

  • Birthday 12/30/1986

Recent Profile Visitors

The recent visitors block is disabled and is not being shown to other users.

Nomina sunt odiosa's Achievements

Rising Star

Rising Star (9/17)

  • Dedicated Rare
  • Reacting Well Rare
  • 10 years in
  • First Post
  • Collaborator

Recent Badges

49

Reputation

  1. DFS har laget plakater for stillinger. Plakater om stilling og teknikk - Det frivillige Skyttervesen (dfs.no). Som @M67skriver er det ikke så mange som setter kolben i skuldra (innenfor skulderleddet) lenger, dette fremgår noe uklart på DFS sin plakat om stående skytestilling. Med unntak av akkurat det mener jeg at plakaten gir et godt utgangspunkt for å bygge ei god ståendestilling. Det vil alltid være behov for individuelle tilpasninger. I den forbindelse vil jeg anbefale å be om hjelp av en erfaren instruktør/ståendeskytter. Med et godt utgangspunkt er veien til suksess kortere! Jeg mener det er ganske mye støtte å hente i reima på stående I en optimal verden, med en bevegelig kropp og et fleksibelt frigevær, bygger man ei robust og stabil ståendestilling uten reim, men for mange vil reimen spille en ganske avgjørende rolle for å lykkes på stående i DFS (nåja - det er bare min påstand).
  2. Jeg testet meg under en intensiv treningsperiode for noen år siden, og hadde et blyinnhold i blodet på 1,1 umol/L. Jeg informerte styret i skytterlaget, og bad meg med på et styremøte for å presentere risikofaktorer, særlig for barn og kvinner. Det ble gjort strukturelle forbedringer med ventilasjonen, samt at det ble iverksatt et strengere renholdsregime, iht. DFS sin veileder. Jeg kan ikke si at jeg kjenner noen innendørsbane som har høy nok luftstrøm, og nok undertrykk i rommet, til at man kan si at det er optimalt for utøvere som trener hver dag/flere ganger hver dag. Jeg er redd for at temaet er underkommunisert. Skytterne burde i det minste få opplæring i risikofaktorer, renhold og personlig hygiene.
  3. Årets toppjakttur i Sverige er over. Det. Ble. Kaldt. Vi kom frem sent torsdag kveld. Stakkaren som måtte sitte i baksetet hele turen hadde underveis fått på seg både ekstra par sokker, dunjakke og lue, da varmen fra japanerens varmeapparat glimret med sitt fravær, i takt med at kvikksølvet på gradestokken sank. Vel fremme ved en svensk stuga viste gradestokken -27. Som seg hør og bør ble resten av kvelden tilbrakt i kringvern rundt kartet, hvor de mest ambisiøse ruter ble inntegnet. Neste morgen viste gradestokken -22 ved hytta, og stemningen var god. Veldig god. Vi hadde skikkelig trua på at vi skulle få se det myteomspunnede topp-fenomenet, når tiuren sitter helt i topp, som perler på ei snor. Vi har sett det før og drømmer om å få se det igjen. Som førstemann til å bli sluppet av bilen fikk jeg god føling med det vi her hjemme kaller «klassisk overtenning». Det var mørkt, og det var kaldt. Veldig kaldt. Jeg fikk på sekk og ski, og stakk hodet inn i bilen rett før de dro videre. Der viste gradestokken -27. Et par kilometer lengre ned i dalen var det nede i -31. Etter å ha stått "midt i buksa" noen minutter for å vente på lyset, innså jeg at jeg måtte gå for å holde varmen. Det "luktet" fugl i dokk lang vei. I alle fall ettersom solen så vidt gav tegn til dagslys og skytelys. På den første store myra som var langs ruta tok jeg opp en tiur som lå godt begravd i snøen. At det var kaldt ble stående i parantes. Tærne var plutselig varme og planen om å ta på en genser til ble borte like fort som den kom. Tiuren ble nok veldig desorientert i oppflukten, og den hadde åpenbart ikke lokalisert hvor jeg var, og hvor jeg kom fra. Den fløy rett mot meg og la inn en stor bue da den antakelig oppdaget at dette ikke var riktig fluktretning. I fint haglehold fikk vi nesten øyekontakt før den svingte innover en av myrsnipene. Jeg gikk ut på myra for å få oversikt, og tok ut en kompasskurs. Med den kulda tenkte jeg at den helt sikkert setter seg på topp ganske tidlig, men på den andre siden er det ikke sikkert den har sett en så forkledd kar og et så morgentrøtt tryne på ei stund, så det kunne kanskje gjøre at flukten ble noe lengre. Min erfaring er at de ofte sitter innen 700m, så etter 400m begynte jeg å speide og bruke god tid. Jeg bestemte meg for å saumfare terrenget og retningen, da jeg tross alt hadde slikt å gjøre i -27, med avtalt avhenting klokken 15:00. Her var det i alle fall riktig fugl, ett eller annet sted. Etter ganske nøyaktig 600 meter fant jeg den. Den satt på bakken, og jeg tok den opp på ca. 100 meters hold. Den ville rett og slett ikke sitte i topp. Antakelig fordi det ikke var noe varme å få fra sola enda. Jeg gjorde et nytt forsøk på å finne den, men nå i et mye vanskeligere område, og jeg fant den aldri igjen. Resten av denne dagen gikk med på å holde varmen og å skremme opp orrfugl fra dokk. Dagen etter ble tilbragt i et nytt område for meg. Gradestokken hadde steget opp til -22 og forholdene var lovende. Med så snøtunge furuer på alle kanter burde det være mulig å finne en tjäder. Jeg gikk i toppen av et enormt hogstfelt og speidet med kikkerten (10x). Og der. En uforklarlig flekk som ikke passer inn i de naturlige konturene av skog og snø. Med støtte fra skistavene ble jeg såpass mistenksom at jeg måtte ned med rifla. Og ganske riktig, med 30x forstørrelse kunne jeg være sikker på at det var fugl. Aller helst en orrhane. Langt, langt unna. Jeg brukte god tid med speilkompasset og fikk tatt ut en god kurs. Veien til skuddhold medførte å krysse både hogstfelt og plantefelt, og jeg gikk hele tiden nedover. Dette gjør at man fort mister oversikten, og kompasset er "alt jeg har". Etter ca. 400m fant jeg en liten åpning som gjorde at jeg fikk se fuglen på ny. Denne gangen kunne jeg fastslå at det faktisk var tiur. Spenningen stiger ca. 10 hakk, og pulsen øker. Jeg kjenner på fallhøyden. Det er en deilig følelse, synes jeg. Etter nye 200m var det på tide å planlegge den siste ansmygningen, og å finne et "vindu" å skyte gjennom. På ca. 300 meters avstand tok jeg av skiene og utbedret kamuflasjen. Etter ca. 10 meter forstod jeg at dette var ALT for tidlig. Jeg stod med snø opptil skrittet, i kanten på et gammelt hogstfelt. Det var håpløst å smyge 100m her. Tilbake, og på igjen med skiene. På ca. 250m kom jeg i kanten på ei skogstripe, og etter denne var det myr frem til fuglen. Jeg skjønte at skuddet må tas fra denne skogstripen. Etter flere turer frem og tilbake, med forsiktig sidevegs forflytning, fant jeg igjen fuglen. Den nappet furunåler og samlet varme i solen. Den så upåvirket ut. Jeg jobbet lenge med å finne et "vindu" mellom kvist og grener for å være sikker på å ha fri kulebane. Det kan være vanskelig å beregne når kvistene er nære og forstørrelsen i kikkerten høy! Etter vel mye frem og tilbake i bunnløs snø fikk jeg ei glenne akkurat stor nok til at jeg var fornøyd. Jeg gikk frem og nådde kanten av skogen. Avstanden fikk jeg målt i halvt stående, og apparatet viste 190 meter. Nede på sekken fant jeg godt anlegg i all snøen, og med børsa ett knepp under nullstilling var jeg trygg på treffpunktet. Og da blir det stille. Jeg ligger helt i ro, puster og gjør meg klar. Jeg tar meg selv i å nyte synet litt i kikkerten før jeg tar av sikringa. Og da, etter en liten tids stillhet, endrer fuglen adferd. Den stivner til og strekker hals. Så lener den seg rolig fremover… og så smeller det! Heldigvis var jeg såpass klar og såpass på at jeg fikk presset et raskt og godt skudd. Den flotte fuglen gir tydelig skuddtegn, og lyden av "gjenslaget" gjorde meg ganske trygg på at dette gikk bra. Det jeg tror skjedde denne gangen, og fenomenet har jeg sett før, er at fuglen hadde observert en jevn lyd over tid. Lyden av at jegeren går rolig på ski. Fuglen vet at det er langt unna og den observerer, samtidig som den soler seg og spiser — og den har det sånn nogen lunde under kontroll. Så når lyden opphører, da blir den mer usikker. Da blir den ekstra "spiss". For nå skal det ingen ting til for at den trekker i nødbremsen og stikker. En annen interessant observasjon fra denne situasjonen er at den ble spottet på ca. 900m. Det er en gylden kombinasjon av flaks og erfaring som gir slike sjanser.
  4. Jeg kan gjerne tro noe om det, men jeg har ikke erfaring med noe mindre enn orrhane, så det skal jeg ikke uttale meg om. I håp om at noen andre kan dele sin erfaring kan du med fordel opplyse om hvilket kaliber du bruker
  5. Lapua Scenar er ei match-kule av typen HPBT, altså hullspiss og boat-tail. Jeg har god erfaring med matchkuler og hullspiss til toppjakt. Man risikerer kanskje noe mere ødeleggelser, men på den andre siden, god effekt. En annen fordel med disse kulene er god ballistikk og gode flyveegenskaper. Scenar - Lapua Velkommen til Kammeret, @marcusstraume
  6. Bare hyggelig. Det er ikke et fasitsvar jeg har kommet med, bare mine betraktninger Den boka er det god grunn til å feste lit til! Den er svært god. Jepp. I Oslo ville jeg tatt kontakt med Oslo Østre skytterlag eller Nordstrand skytterlag.
  7. Hei, Rypejeger. 1. Prøv både 70 og 74 cm pipe. Min erfaring er at begge deler brukes, og at det er personlige preferanser som styrer hva som velges. 2. Finknepp eller grovknepp? Som @M67 skriver er grovknepp et must på grovfelt. Personlig foretrekker jeg finknepp på bane og 15. m., men jeg kjenner gode femteklasseskyttere som kun bruker grovknepp. Finknepp krever mer vedlikehold (rens og smøring). 3. Selv liker jeg å ha irisblender (den korteste utgaven) for å kunne justere hullstørrelsen. Irisblender med fargefilter har jeg skrinlagt for mange år siden. Personlig synes jeg den lange tuben stjeler mye lys, filtrene må rengjøres ofte, og lengden på hele blenderen gjør at den er utsatt for støt og slark som konsekvens. 4. Adlerauge? Tja. Jeg er enig med @M67. Hvis du ikke ser uten er det helt klart en fordel. Hvis du ser det du trenger både med og uten er det sikte og avtrekk som avgjør om det blir tier. 5. Skyttersko fra anerkjente merker som Dagfinrud, Sauer, Stenvaag og Corami er veldig gode alle sammen. 6. Reim. Prøv begge deler og bruk det du selv liker best. Selv sverger jeg til selvstrammende. 7. Dagfinrud dress blir topp! 8. Champion brille fra Arendal blir topp! 9. Kjøp Sauermagasin Andre tips? Husk å ha de morsomt på skytebanen - Ikke tell poeng hver gang du trener. Se på DFS sitt øktarkiv og varier treningen. Ett tips til. Hvis det er 25 år siden sist, spør en erfaren skytter om hjelp til å bygge stillinger. Veien blir så mye kortere! Lykke til, og velkommen tilbake
  8. Takk for svar. Det bli enten å lappe ringene eller å bytte alt til Optilock da skjønner jeg. Fint med innspill på tiltrekning. Mellom 2 og 3 Nm er altså et greit utgangspunkt!
  9. Jeg har et ønske om å kunne skåne kikkertene mine for merker etter ringene/montasje. Jeg har sett mange dyre og flotte kikkerter få merker etter montering, også fra profesjonelle. Det er vel hovedsakelig enten at kikkerten beveger seg ved skyting, eller at det trekkes for hardt ledsaget av små skjevheter i base/underdel av ring? Det mest optimale jeg har sett så langt må være Sako Optilock da de har plastikkforinger som: 1. sørger for at ringene ikke har direkte kontakt mot kikkertrøret og 2. foringene kompenserer til en viss grad for skjevheter mellom fremre og bakre base. Det jeg lurer på er hva dere tenker er suksesskriteriene for å montere kikkert mest mulig skånsomt? Jeg skulle gjerne hatt konkrete tips til: 1. Teip el.l. som kan brukes mellom kikkert og ringer. Det følger ofte med montasjen, men skulle gjerne hatt dette i "løs vekt". Det meste jeg har prøvd er for tykt... 2. Hvor hardt strammer dere skruene på ringene? Jeg vet at Warne og Sako oppgir tiltrekning i NM. Finnes det en tommelfingerregel her? På forhånd, takk
  10. Åpningen er den samme, men om hullet på 1,2mm er 2cm fra øyet ser du mer (synsvidde) enn hvis det samme hullet trekkes 10 cm fra øyet. Poenget er at om man trenger et større hull (altså mere lys) enn 1,2mm når diopteret står langt fra øyet må man øke diameteren til f.eks. 1,4. Om man i stedet flytter diopteret nærmere øyet oppleves hullet og tilgangen på lys større, selv om det i millimeter er identisk (og dioptervirkningen ivaretas). Jeg er kjent med praksisen å ha diopteret så langt frem som mulig, men jeg tror ikke det er unisont med beste løsning for alle. Matchskytterne trenger ikke ta hensyn til rekyl og trenger derfor ikke sikkerhetsmarginen mellom irisblender og øyet/brille (noe DFS-skytteren må), det skjønner jeg. Men likevel. I finalene under siste verdenscup kunne man ikke se mange dioptre langt unna øyet. Om det er stor forskjell på høyre og venstre øye ville jeg som sagt prøvd et utlagt sikte ved anledning. Det er ikke sikkert tilvenningen er så krevende som man tror.
  11. @M67 er også helt klart en mann å stole på når det handler om å treffe midt i blinken! Er enig i at flertallet skyter med 3,8-4,4. I mine kretser er det slett ikke uvanlig å skyte med 3,6, i alle fall med kort pipe. Jeg tenker at dette er veldig individuelt både på grunn av syn og teknikk. Avstanden til diopteret er omtalt i et innlegg høyere opp her. Jeg har snakket med TH om dette fenomenet, for personlig er jeg av de som har diopteret nære brillen. Det har også sine fordeler, spesielt med tanke på lys. For eksempel vil jeg påstå at det er bedre å ha diopteret nære øyet med 1,2 mm åpning enn å skyve det helt frem og oppleve at åpningen er for liten. Kanskje må man justere opp til 1,6 på en regntung dag. Å ha diopteret nære øyet gir også noen ekstra cm. hullavstand (marginal fordel, men ikke ulempe). Jeg tror dette med syn er såpass individuelt at det er vanskelig å anbefale noe spesifikt, annet enn variasjonsbredden blant erfarne skyttere. Jeg er helt enig i siste avsnitt. Det er mange vinkler i ei liggendestilling. Spesielt interessant når man skyter med håndstopper er vinkelen i skulderleddet (hvor langt unna man strekker ut overarmen og setter ned albuen).
  12. Lengden på våpenet må selvfølgelig stå i stil med lengden på armer og hals, men mitt inntrykk er at de som skyter med håndstopper skyter med lengre kolbe enn de som skyter med splittet reim. Har ikke noen tall som begrunner dette, det er bare mitt inntrykk. Det virker som du har gjort god research hva gjelder fargefilter og syn. Det virker også som du har prøvd fornuftige kornstørrelser og hullstørrelse i diopteret. Husk at kornstørrelse også påvirkes en del av pipelengde, så alt fra 3,4-4,4 er fornuftige størrelser. Ettersom du foretrekker såpass stor hullstørrelse som 1,2mm vil det si at du (øyet) trives med en del lys. Personlig har jeg demontert irisblendere med fargefilter og montert irisblendere som kun justerer åpningen. Dette gjør at tuben blir kortere og slipper inn mer lys. Jeg har derfor to forskjellige glass til skytebrillen med farge. Akkurat dette er antakelig veldig individuelt og jeg skal ikke påstå at det vil gjelde deg. Om det er slik at du har vesentlig bedre syn på det andre øyet har jeg trygge referanser (på høyt nivå) som påstår at overgangen til å skyte med utlagt sikte er mindre trening og tilvenning enn man skulle tro. Jeg ville derfor ikke utelukke det som en løsning! En annen løsning er jo "adlerauge". Flere av skytterne på landslaget bruker dette, uten å ha nevneverdige utfordringer med synet! Det kan tenkes at variasjonen mellom gode og dårlige dager ikke vil oppleves like stor med forstørrelse? Personlig har jeg skutt med neoprenebrem i mange år, men etter å ha gått tilbake til den tradisjonelle varianten kommer jeg nok til å holde meg til den. Delvis for ikke å påvirkes av omgivelsene, men mest fordi det gir meg merkbart bedre synsforhold. Jo mer lys jeg får skjermet vekk rundt diopteret, jo bedre ser jeg, Dette er også sikkert ganske individuelt, men prøv det! Det er viktig at man ser så midt i glasset som mulig, og at glasset står vinkelrett på diopteret (både horisontalt og vertikalt - ikke helt presis forklaring, og det virker som du har skjønt dette for lenge siden). Jeg skal ikke påberope meg inngående kunnskap om øyets anatomi og funksjon, men optiker Brekke har informert meg om det samme. Han anbefalte å bruke en transparent blender om det ene øyet skulle blendes. Personlig er jeg helt avhengig av å blende venstre øyet. Lykke til! Når man går såpass grundig til verks som du gjør kommer du til å finne en løsning! Lykke til med banesesongen!
  13. Jeg skjønner. Da er det fortsatt mulig å påvirke stillingen Interessant at du sier det. Jeg har gjort følgende observasjoner av de som skyter med håndstopper i DFS: - De har relativt lave stillinger - De har relativt lange våpen (mer enn to forlengere bak mot kolbekappen). Skytteren vi har snakket om har 4-5 forlengere tror jeg. Jeg tror derfor at du er inne på kjernen av problemet her. Det gir mye belastning på håndledd, hånd og finger. Senk stillingen prøv å finne en middelvei. Både lengden på kolben og høyden på kinnstøtten kan/vil påvirke hvordan synsforholdene blir. Det samme med hvor nære diopteret står. Dessuten må du ta i betraktning av vi skyter med standardgevær (det blir aldri optimalt), og vi ligger aldri lenger enn 5 min om gangen. Når det gjelder syn og skyting med diopter vil jeg anbefale å utforske: - forskjellige kornstørrelser (gjerne urmek-korn i forskjellig diameter og ikke minst godstykkelse) - redusere avstanden til diopteret (ikke så nære at det treffer brillen/pannen) - prøv forskjellige høyder på kinnstøtten - prøv irisblender uten fargefilter. Jo lengre denne tuben blir jo mindre lys sipper den inn - få hjelp til å justere skytebrillen riktig - prøv begge typer skytterbrem. Både typen i neoprene som gir mye lys, og tradisjonelle som skjermer rundt hele diopteret med klaffer på siden Høyden på stillingen påvirker synsforholdene på liggende, helt klart. Men ikke så mye at man trenger å heve stillingen til et ytterpunkt. En liten edit til min forrige post: om du ikke finner noen kilde til problemet i håndleddet/hånden/fingrene KAN problemet komme av kompresjonene fra reima på innsiden av overarmen da nervene passerer her. Jeg har mest troen på at smertene kommer fra nede i hånden.
  14. Rent skyteteknisk er det mest sannsynlig lite ønskelig å flytte v. albue utover (til venstre, hvis du er høyreskytter). Men jeg har ikke sett stillingen din, så det blir bare synsing. Jeg tror aller helst det har med kompresjonen/kontakten mellom pekefinger og tommel å gjøre. Altså hvor liten flate (og hvor) belastningen fordeles på. Ganske vanlig at dette gir nummenhet og "prikking" i hånd/fingre, men det bør jo helst forsvinne ganske raskt. Jeg tror jeg ville prøvd å gjort noe med kontaktflaten der problemet er, altså annen hanske, reim og plassering av hånden osv.. Se på bildet (klippet fra Mestermøtet) og se hvor mye mot tommelsiden av hånden han har børsa (se hvor høyt fingrene kommer opp mot løpet), dette gjør nok at han får bedre "lås" av geværet, samt at kompresjonen på pekefingeren blir mindre. Tror jeg ville prøvd litt forskjellige hansker, og lett etter korrigeringer isolert rundt underarm/hånd. Når det gjelder hvorfor markløft hjelper ville jeg gjettet på at dette skyldes traksjonen (≈strekken) som oppstår i skulderledd, albueledd og håndledd, og at dette er smertelindrende. Traksjon er faktisk en behandlingsteknikk innenfor fysikalsk medisin. Om du ikke finner "feilen" rundt hånd/fingre må man selvfølgelig rette fokus mot skulderen - det kan jo kommer derfra, men da er det rart at problemet ikke har meldt seg tidligere.
×
×
  • Create New...