Det har nok vært en del slike situasjoner i løpet av et langt jegerliv hvor dyr har rast ut og "sporløst forsvunnet".
Heldigvis alt er funnet igjen, enten ved hjelp av nitid sporing, flaks eller ettersøkshund.
Speisellt rådyr kan ha en lei uvane å ta av som en rakett, for deretter å stupe under et skjeggegran, i ei grøft eller i kratt og einer, og nesten håpløse å se.
Derfor er mantraet alltid å søke å få gjennomskyting (gode blodspor) samt som flere nevner, finne igjen skuddplassen.
Jeg skyter også alltid i bog for å knekke framhjulstrekket og samtidig ta de store blodårene rundt hjertet, samt begge lungene.
Mange hevder jo at kula skal/bør bli i dyret da all "energien" dermed blir avsatt der, noe som visstnok er bra.
I min enkle verden skal det være hull inn og hull ut, masse blod og raskt blodtrykkstap.
Om en del av denne "energien" ender opp i myra bak dyret får så være.
Ofte har dyr skutt med samme rifle/kaliber og på tilnærmet samme treffpunkt reagert forskjellig.
Av og til er det rett ned i smellen, noen har fortsatt å spise for så å ramle over ende, andre igjen har sjanglet av sted adskille meter og så er det "rakettene" som tar av.
Vi jakter elg på tradisjonell måte med poster og drivere.
Driverne går rolig gjennom terrenget med bandhund og elgen trekker kontrollert unna.
Alikevel kan de ha ganske god fart på post, og utfordringen kan være å holde igjen skudd som ikke er optimale.
Når det gjelder kaliber har jaktlaget et variert utvalg : 308 Win, 30-06, 338-06, 7mm Rem.mag, 300 H&H og 375 H&H .
Elgen faller helt greit for alle disse, men det er nesten alltid gjennomskyting og mye utblødning fra 338-06 og oppover.