krikkert

Spørsmålet er strengt tatt hvilken "status" du har når våpenkortet ditt er tilbakekalt. Sagt på en annen måte blir det et spørsmål om det er usaklig å dele gruppen "har ikke våpenkort" inn i de tre gruppene "har aldri hatt våpenkort", "har hatt våpenkort men har ikke nå", og "har hatt våpenkort, men dette er blitt tilbakekalt" for så å behandle de tre gruppene ulikt. Utgangspunktet i våpenloven er at den som har fått tilbakekalt sitt våpenkort ikke behandles på lik linje med den som aldri har hatt. Det følger f.eks. av våpenloven § 11 annet ledd at et våpen ikke kan overlates til noen som har fått våpenkortet tilbakekalt etter § 10 første ledd (ikke edruelig/pålitelig, eller uskikket til å ha skytevåpen) eller som er blitt ilagt forbud mot å inneha skytevåpen i medhold av § 10 syvende ledd, eller som "for øvrig må antas å være uskikket til å inneha våpenet". I forarbeidene (NUT 1958:9 s. 31) uttales det om skillet mellom kortvarig og varig utlån: Det eneste man kan slippe når det er snakk om "utlån under tilsyn" er med andre ord det formelle i å skrive utlånserklæringen, fordi man selv kan vise frem eget våpenkort. De underliggende vilkårene for å låne ut våpenet (ikke tilbakekalt, ikke uskikket, ikke forbud, mv) sier forarbeidene ingenting om, og de må derfor forutsetningsvis fortsatt være til stede. Våpenforskriften etablerer krav om "aktivt medlemskap i [forening tilsluttet godkjent skytterorganisasjon]". Aktivt medlemskap forutsetter ikke utelukkende skyting, siden rundskrivet åpner for at tillitsvalgtarbeid og dugnadsarbeid kan være et surrogat. Men noe fullverdig surrogat er det ikke: den som bare deltar på dugnad, har ikke nødvendigvis godtgjort noe behov for våpen (legg et øyeblikk til side hvor u-/sannsynlig det er at noen melder seg inn i en pistolklubb for å delta på dugnad). Politiet vil antagelig også trekke den veldig nærliggende (for dem) parallellen til trafikkopplæringsforskriften § 2-1, hvor det heter at den som har tapt eller fått tilbakekalt førerretten ikke kan øvelseskjøre uten politiets samtykke. En vrang saksbehandler vil kunne få gehør hos POD (og domstolene, siden dette vurderingstemaet er forvaltningsskjønn) for at du må dokumentere behov på nytt, og fordi du med ditt tilbakekall ikke kan få våpen overlatt til deg i den perioden tilbakekallet varer kan du heller ikke ha hatt fullt ut tellende aktivitet som underbygger behov for våpen i denne perioden. Så jeg vil si som Hassel: Gode miner til slett spill er å anbefale.

Øyh!

Slik jeg ser det, ja. Edruelighet og skikkethet er ikke medisinske spørsmål. Legens faglige autoritet stanser ved medisinens grenser. I korte trekk - legen kan beskrive hvordan medisinen påvirker pasienten, men det er våpenforvaltningen som avgjør om den påvirkningen legen har beskrevet gjør pasienten uskikket til å inneha våpen.

Privatpersoner kan ved innreise fra et EØS-land importere et rimelig kvantum legemidler i tråd med legemiddelloven § 13 sjette ledd og importforskriften § 3-2. Denne importretten gjelder imidlertid ikke for stoffer som står på narkotikalisten. Cannabis er det nedlagt importforbud for i tråd med narkotikaforskriften § 5, noe som innebærer at privatimport kun er tillatt hvis vilkårene i narkotikaforskriften § 19 er oppfylt: - Rekvirert av lege eller tannlege (med autorisasjon fra det aktuelle landet) - Maksimal mengde er én måneds forbruk - Den reisende kan dokumentere at legemidlene er rekvirert til eget personlig, medisinsk bruk. Hvis disse vilkårene er oppfylt vil bruk og besittelse av cannabis være lovlig. Lovlig/ulovlig er imidlertid primært et vandelskriterium, det er ikke det eneste kriteriet i edruelighetsvurderingen. Edruelighetsvurderingen dekker "forholdet til alkohol og andre former for rusmidler", jfr. RPOD-2009-9 pkt 3.4.3, med henvisning til at kravet skal være det samme ved våpenerverv som ved førerkorterverv. Du har ikke krav på at politiet ser bort fra at du aktivt bruker narkotiske rusmidler, selv om rusmidlene er lovlige. Felleskatalogen beskriver at personer som tar legemidler som inneholder cannabisekstrakter/cannabinoider opplever som svært vanlige eller vanlige bivirkninger svimmelhet/tretthet, konsentrasjonsvansker, tåkesyn, følelser av beruselse, og balansetap/fall. Dette kan slå negativt ut på en skikkethetsvurdering på samme måte som aktiv bruk av andre "rød trekant"-stoffer (for Sativex, det eneste cannabis-baserte legemiddelet jeg kjenner til som har markedsføringstillatelse i Norge, frarådes pasienter å kjøre eller bruke tungt maskineri). Dersom jeg skulle vurdert en slik skikkethetssak der søkeren brukte lovlige medisiner med rød trekant på ville jeg bedt om erklæring fra søkers fastlege som beskrev det totale legemiddelbildet med særlig vekt på legemiddelbrukens betydning for søkerens evne til å opptre i situasjoner som forutsetter evnen til å ta korrekte avgjørelser på kort varsel. Dette med henvisning til RPOD-2009-9 pkt 3.4.3 og førerkortinstruksen (RPOD-2007-1) pkt 3.1.6.2 hvor det heter at "det må ikke være misbruk av alkohol eller andre rusmidler, og ikke bruk av beroligende eller bedøvende midler i doser som reduserer årvåkenhet eller kjøreevne" (min utheving). Politiet ville antagelig ha sett på det som et illojalt forsøk på å omgå norsk narkotikalovgivning, og ansett vedkommende som uskikket ut fra slike betraktninger.

Ah, jeg forstår. I ditt hode finnes det ikke plikter med mindre man kan sanksjonere brudd på dem, og det faktisk skjer sanksjoner ved brudd på dem. Fint å vite at du lever med denne illusjonen rundt pliktbegrepet. God kveld.

Jeg kjenner ikke dette begrepet "reell plikt".

Med påfølgende spark fra Sivilombudsmannen (noe det faktisk var en etat som fikk på åttitallet) - forutsatt at noen gidder å klage.

Norsk lovverk pålegger deg å overholde de avtaler du har inngått. Se Christian V Norske Lov av 1687 artikkel 5-1-2: For de som sliter med gammel dansk: Avtaler skal holdes, så lenge de ikke strider mot lov eller det ulne begrepet "ærbarhet". Ellers er det god norsk rettstradisjon at det er den som hevder å ha en rettighet som må vise grunnlaget for at han har denne rettigheten. Det vil si at det er du som må vise hvorfor Kammeret skal ha noen plikt til å slette dine innlegg når du ber om det, ikke Kammeret som må påvise det motsatte. Åndsverksloven er tatt opp. Denne gjelder kun for åndsverk, det vil si litterære, kunstneriske, eller vitenskapelige verk som representerer en innsats av skapende arbeid, som tar sikte på å tjene den menneskelige erkjennelses- eller skjønnhetstrang, og er uttrykk for originalt og individuelt preget åndsvirksomhet. Et svært lite mindretall av innleggene på Kammeret vil kvalifisere som åndsverk. En annen innfallsvinkel er personopplysningsloven, men heller ikke denne redder deg fra at avtaler du har inngått (herunder samtykker du har avgitt) holdes mot deg.

Denne plikten følger av forvaltningsloven § 11 fjerde ledd, utdypet i forvaltningslovforskriften § 4.

Statlige rundskriv er aktive frem til ny lov, forskrift, rettsutvikling, eller rundskriv gjør dem irrelevante. Ingen av rundskrivene 126/92 og 57/97 i G-serien er publisert på Lovdata. Kopi av statlige rundskriv kan fås ved henvendelse til relevant departement, for G-serien er det Justisdepartementet.

Fradømmelse av retten til jakt og fangst kan virke snodig, men det har en reell rettslig konsekvens. For det første avskjærer det adgangen til ellers lovlig jakt (jeg tviler på at noen vil hevde at det finnes to grupper jegere, tjuvjegere og lovlydige, og at ingen noensinne beveger seg mellom gruppene). For det andre etablerer det et selvstendig straffalternativ for eventuelle senere overtredelser, som i tillegg virker straffskjerpende (ut over gjentakelsesskjerpelsen). Straffeloven § 332 setter straff på inntil 3 måneders fengsel for den som handler i strid med dom på fradømmelse av rettighet.

Det følger av esignaturloven at en elektronisk signatur kan erstatte alle lov- og forskriftsfestede krav om fysisk signatur hvis "disposisjonen kan gjennomføres elektronisk". Dette vilkåret sikter til at det må være rettslig adgang til å kommunisere den aktuelle signaturen på elektronisk vis. I forbindelse med eRegelverksprosjektet i det offentlige kartla man lovverk for å se på i hvilken grad lovverket forhindret bruk av elektronisk kommunikasjon. Målet var at elektronisk kommunikasjon skulle likestilles med tradisjonell skriftlig kommunikasjon i så stor grad som mulig. Våpenloven ble ikke gjennomgått, men det ble påpekt at det var et mål å tolke lovgivningen teknologinøytralt der det ikke gjorde seg gjeldende tunge hensyn for en "ikke-digital" tolkning. En underskrift skal sikre en del bakenforliggende hensyn, bl.a. autentisering, integritet, ikke-benekting, og konfidensialitet. Den tradisjonelle fysiske underskriften er forholdsvis dårlig på alle disse elementene, men er likevel "baseline" av tradisjonelle årsaker. Ved en utlånserklæring er det autentisering, integritet, og ikke-benekting som er de sentrale elementene. Hensynet til politiets kontroll er et tilleggselement. Jeg mener du kan tilfredsstille alle disse elementene via elektroniske løsninger, eksempelvis MMS eller e-post, og at det derfor ikke er noe i veien med elektroniske utlånserklæringer. Forutsatt, selvsagt, at erklæringen er like tilgjengelig som et vanlig våpenkort og kan fremvises i alle situasjoner der et våpenkort kunne vært krevet fremvist. (For særskilt interesserte er resultatet av eRegelverksprosjektet tatt inn i Ot.prp.nr.108 (2000-2001).)

Våpenloven gjelder ikke for ammunisjon som "er bestemt for eller tilhører Forsvaret", jfr. våpenloven § 4. Forsvarets salg av ammunisjon (uavhengig av kjøper) reguleres dermed ikke av våpenloven, og heller ikke soldaters erverv fra Forsvaret i tjenestlig medfør (ammunisjonen er i slike tilfeller fortsatt "bestemt for" Forsvarets bruk). Jeg forutsetter at FDs direktiver for Forsvarets våpen- og ammunisjonsforvaltning ikke forbyr dette (jeg har ikke tilgang til dem, og kan derfor ikke sjekke). Med forbehold om at jeg ikke kjenner Forsvarets direktiver kunne du altså sivilrettslig og (sivil)strafferettslig kjøpt ammunisjon av Forsvaret lovlig. Oppbevaring av ammunisjon reguleres av våpenloven § 15 annet ledd: "Det er ikke tillatt å eie eller inneha ammunisjon som er ervervet i strid med loven." Oppbevaringen din av ammunisjon etter at du forlot Forsvaret er også lovlig, fordi ervervet ditt var lovlig. Salg av ammunisjon forutsetter at det ikke er snakk om så store kvanta at det regnes som handel - da må du ha bevilling etter våpenloven § 16. "Drive handel"-alternativet i våpenloven forutsetter at det er snakk om en viss mengde omsetning, "handel" i den tids språkbruk betyr det samme som "næring" og "virksomhet" nå, og begge disse alternativene forutsetter en form for forretning av noe varighet og omfang. Men salg av mindre kvanta, eller gave av mindre kvanta, er lovlig så lenge du følger reglene som gjelder generelt for å overlate ammunisjon til andre.

Det berømte rundskrivet, RPOD-2009/9, omtaler dette i pkt. 3.8.5 "Tilbakekall grunnet manglende behov":

Det er ikke stort mye bedre når både førsteinstans og klageinstans er organisert som underlagt "rundskrivsinstansen", se f.eks. Skatteetaten (Skattedirektoratet) og NAV (Arbeids- og velferdsdirektoratet). Jeg foretrekker at klage- og rundskrivsinstansen er den samme, da er det i alle fall en teoretisk mulighet for at klageinstansen ikke bruker rundskrivet tankeløst. Situasjonen bil/våpen er ikke særlig lik på det punktet; for det første er det ikke krav om førerkort for å eie bil, bare for å bruke den. Men hvis hensynet til trafikksikkerheten krever det kan kjennemerkene på et kjøretøy inndras, jfr. vegtrafikkloven § 36 nr. 2 og 3. Inndragning av bilens skilter vil ofte være et tilstrekkelig effektivt hinder for bruk, selv om politiet har hjemmel til både midlertidig og permanent å inndra selve bilen. For våpen har du ingen tilsvarende myndighetsakt som tilsvarer det å inndra kjennemerker. (For øvrig har man adgang til å få politiets vedtak prøvd for retten, som man har alle andre forvaltningsvedtak. Kostnaden for en runde i tingretten er fort større i en sivil sak enn i en straffesak, dog. Rundt en 150k hvis man taper.)