Når den jevne Texaner skal kjøpe (vanlige) våpen fyller man ut en «selvangivelse», enten på papir eller elektronisk, forhandler ringer så til «våpenkontoret» og verifiserer informasjonen. Andre stater kan ha flere restriksjoner.
I løpet av 5-15 minutter får man svar. Svaret er ja, nei eller vent. Er svaret «vent» har «våpenkontoret» tre dager på seg til å begrunne nekt. Hvis ikke er svaret ja. Hele prosessen tar en halvtimes tid for en person med normale leseferdigheter og på dager med normal pågang på saksbehandlere.
Man sjekker borgerstatus, vandel, rettsordrer og evt. rapporterte tvangsinnleggelser. Samme greia som i Norge. Alle relevante føderale, lokale og militære kilder har rapporteringsplikt. Det eneste man trenger å sjekke i tillegg i Norge er hvor full garderoben er.
Hvorfor går det ikke an å kjøre et like strømlinjeformet løp i Norge for garderobevåpen som ikke skal behovsprøves?
Jeg tar forbehold om at noe av informasjonen over kan være utdatert siden jeg ikke har vært blant de som trenger bakgrunnssjekk de siste 10-12 årene.