Søndag 15/11-2009
Endelig er søndagen her, og jeg har hele dagen fri!
Runa skjønner hva som skal skje i det grønnklær og hagle blir dratt fram, og sitter spent og venter i buret sitt. En kompis skal også bli med i dag. Han skal være med i opplæring som kameramann.
Klokken har allerede runda halv 11 når han ankommer starsjonen, så her er det ingen tid å miste. Kursen settes mot skogen, og en av god plassene. Her sitter det nesten bestandig fugl. Camryn sliter seg gjennom gjørmete skogsbilveier, før vi ankommer parkeringsplassen ved ei stor myr. Her lastes utstyret ut, og hunden slippes. Erik får en kjapp gjennomgang i kameraet, men dette kan han.
Runa søker knallgodt i dag. Med stor fart, barberer hun terrenget i god kontakt. Det er flott å se på når hunden gjør som den skal, og vi ser det på hele hunden at dette elsker hun.
Første sikkerstedet nermer seg etter 20 minutter. Her har jeg sett bra med orrfugl. Det er i kanten av et hogstfelt, med gammelskog på begge sider, og ei stor myr på øversida. Og det tar ikke lang tid før Runa er borte. Vi leter ei god stund, før vi stopper opp for å lytte. Men det er helt stille. Det må være fugl her. Og akkurat i det jeg tenker tanken høres vingeslag et stykke under oss, og like etter kommer runa løpende.
Vi kan nesten se på henne hva hun tenker. "Skjerpings guta!!!"
Nå får hun bjella rundt halsen, før hun slippes på nytt.
Vi går i øverkanten av hogstfeltet da det blir stille i bjella igjen. Men kraftig vind gjør at det er vanskelig å si hvor lyden forsvant, så det er bare å begynne letingen igjen.
Vi leter oss nedover hogstfeltet, uten å finne hunden. Det har gått 10 min nå, så det sitter nok en fugl et sted her.
Vi holder oss i nedre del av hogstfeltet, tilfelle fuglen sitter i øverkant, og kaster seg nedover. Vi kommer til slutt i enden av hogstfeltet, hvor vi går opp en liten dal. Og der. Inne i tetta står bikkja. Men vi rekker knapt å se henne før en tiur braker løs under henne. Runa stopper opp, og venter spent på smellen.
Den komme ut forran oss, og flyr som om den håper på å bli skutt forran oss. Hagla får sving på seg, og avtrekkeren presses inn.
BOM!
Jeg drar på litt ekstra før andre skuddet fyres av, og fuglen klapper sammen.
Som knallapportør i høyeste grad, greier ikke runa å se på at fuglen basker seg bortover. Så hun tar fort igjen tiuren, og drar den med seg mot meg som kommer løpende etter.
Klokka har ikke kommet til 12 en gang, og vi har fylt kvota.
Vi tar en kjapp pause før vi setter kursen litt oppover, og tilbake mot bilen. Men på vei ned siste bratta, begynner Runa å dra an på noe.
Jeg putter i et par skudd, og går fram. Det kan sitte rype i kantene her, nå som snøen er borte. Runa går etappevis frammover, før vi hører tunge vingeslag under oss. Nok en tiur kaster seg utfor bratta, og bli borte.
Etter dette rusler vi rett ned til bilen, og setter kursen hjemmover igjen. Blir en ny sjanse om 14 dager.