Jeg noterer meg at den opprinnelige påstanden:
nå er blitt kraftig nyansert, først til at man får en "ok" ettersøkshund, så videre til at det nå er gunstig på hunder som mangler motivasjon (jeg kaller det motivasjon i denne sammenheng, andre kan kalle det lyst, jaktlyst, svak psyke, osv). Men står det virkelig så dårlig til i fedrelandet at de fleste nye ettersøkshunder er "under-motivert"? Jeg skjønner at kanskje en chihuahua vil ha nytte av det, men hva med f.eks en tjt? Vil man ikke risikere å få en hund som i utgangspunktet er passe motivert eller overmotivert, til å bli helt propell på skuddplassen når det virkelig trengs? Man må jo ha en viss ro for å gjøre et bra sporingsarbeid. Litt som at en idrettsutøver skal ha riktig spenningsnivå for å prestere sitt beste, verken for lite eller for mye er optimalt. Er det ikke min oppgave som fører ("trener") å finne riktig motivasjonsnivå, og da vil kanskje det å spore 30m på nyskutt vilt være helt feil? Det er ikke slik at all erfaring er god erfaring, en "feil" opplevelse kan være veldig vanskelig å korrigere.
Poenget mitt er at en påstand som først hørtes ut var svaret på hva som skulle til for å få en god ettersøkshund, nå er blitt redusert til at det kanskje hjelper litt i noen tilfeller. Man må være bevisst på de valgene man tar. At man ikke rått skal svelge alt man leser på internett...