Knagg av rådyrgevir.
Det er for øyeblikket «in» med såkalt nordisk stil i heimen. Dette kan i mitt hus sees som at det er bilder og figurer av hjort de fleste steder, fra telys til puter. At det primært er avbildet dåhjort, og at jeg aldri har sett en slik en her jeg jakter, velger min kone pent å ignorere. Så da jeg tidligere i høst skjøt en liten rådyrbukk, mannet jeg meg opp og spurte henne om jeg skulle bruke geviret til å lage knagger av, som vi kunne henge ytterjakkene våre på. Det vanlige svaret på et slikt spørsmål ville vært et dumt blikk og så litt himlig med øynene, før hun forsvinner tilbake til et amerikansk realityprogram på tven. Men denne gangen må planetene ha stått på rekke, og gjerne en gris fløy forbi, for hun sa ja. Jeg trodde naturligvis først at hun bare tullet med meg, men når hun begynte å legge føringer for hvordan det skulle se ut forstod jeg at hun snakket sant. Jeg var og er enda ikke helt enig i føringene hun ga, men mer om det siden.
Ettersom skallen til dyret var knøtt lite, så måtte geviret sages av og monteres på en plate. Jeg driver jo for tiden å bygger stokk til min rolling block, og det var av dette emnet jeg hadde litt til overs.
Emnet jeg startet med.
Etter å ha målt opp, basert på litt tilfeldige tall i hodet mitt, ble emnet kappet og pusset til for å få sånn passe størrelse. Emnet mitt var ganske tykt, så jeg fikk 2 plater utav det. Dersom min kone engang kommer til fornuften og sier seg enig med hvordan jeg helst ville hatt det, så har jeg en plate i bakhånd.
Emnet etter en tur hos båndsagen.
Emnet ble først kappet til i båndsagen, så en tur til slipemaskinen før jeg avsluttet med håndoverfresen for å lage en kant rundt.
Med emnet halvveis ferdig var det frem med geviret. Dette hadde jeg bare saget rett av skallen og der var derfor minimalt behov for å rense det. Jeg prøvde meg så litt frem for å se hvordan det hele ville se ut til slutt.
Ca slik.
Jeg brukte også båndsliperen på gevirstengene, slik at de fikk rett vinkel. En knagg der jakkene bare sklir rett av er ikke så veldig praktisk.
Så var det tid for å beise platen, og det var her jeg og min kone sto mot hverandre som isfronter. Jeg tenkte naturligvis at jeg skulle bruke brunokerfargen, som jeg hadde brukt på min drilling, men min kone hadde andre tanker. «Jeg vil ha den svart» sa hun. «Svart?» svarte jeg. «Ja, svart» lød svaret hennes. Jeg tenkte så mitt, men lot det ligge. Tenkte at om noen dager var hun kommet på bedre tanker. Noen dager senere tok jeg opp temaet, men hun ønsket den fortsatt svart. Etter en opphetet og amper diskusjon ble vi enige om å inngå et kompromiss. Det ble svart. Jeg vet ikke helt om vårt kompromiss følger ordbokens definisjon, men det er nå slik det pleier å bli. Svart skulle det bli!
Oisann..
Herdins pulverbeis ble kjøpt inn og med høylytte sukk ble platen beiset. Jeg passet hele tiden på å ha reserveplanken liggende ved siden av, slik at jeg kunne smugtitte bort og tenke at jeg snart ville ha bruk for den.
Prosessen for beisingen er slik som beskrevet tidligere. Jeg beiser, pusser ned og beiser på ny. Jeg begynner med 120 sandpapir og avsluttet her med 600. Selv om dette er en jobb som ikke tar så lang tid hver dag, så tar det endel dager før det hele er ferdig. Heldigvis dukket det en WorkSharp knivsliper opp i posten. Etter å ha prøvd den på noen kniver, og konstatert at den var genial, tenkte jeg at jeg kunne jo pusse min gamle samekniv mens jeg først holdt på.
Lenge siden denne hadde fått noe kjærlighet.
Eggen ble slipt, messingen polert med autosol (som må sies å være juks) og skaftet ble pusset ned.
Oljing av skaftet.
Det ble en smule bedre ja.
Ok, kniven var gjerne en digresjon, men basert på mitt forrige innlegg så måtte jeg bevare trenden med misvisende tittel. Konklusjonen er ihvertfall at worksharp er genial.
Men tilbake til knaggen!
Etter mange lag med beising, oljing og et avsluttende lag med voks spaserte jeg stolt opp til min kone for å vise hvor fin platen hadde blitt.
Jeg var ganske så stolt her.
«Jeg ville ikke ha den så lys» lød svaret. «Sånn blir den!» svarte jeg. Den ble ikke slik. Det ble et kompromiss. Jeg gikk tilbake til kjelleren, fant frem pussemaskinen og pusset det hele bort. Så var det bare å begynne beisingen på ny.
Da den atter en gang var ferdig ruslet jeg stille opp i stuen igjen og spurte med spak stemme om dette var bedre. Hun var enig i at den var bedre, men fortsatt ikke slik hun hadde sett for seg. Jeg hadde alt løpt ned i kjelleren, stolt som en hane (nok en gang), i det hun var enig i at det var bedre og fikk ikke med meg resten av det hun sa. Så var det frem med skruer og lim, og det hele ble satt sammen.
Ferdig knagg.
Om denne noen gang får lov til å henge på veggen, vil tiden vise. Kjelleren, der den er tiltenkt, er enda ikke pusset opp. Så det er bare å få opp farten før motene endres.
- 4
- 1
0 Comments
Recommended Comments
There are no comments to display.